Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.
Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:
Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.
Jeg har en mistanke om at nevnte spørsmål stilles rimelig titt og ofte ute i hagen her for tida. Rundt omkring i kratt og skog også, egentlig. Det høres i alle fall sånn ut. Det fløytes og kvitres og skvatres og flys. I alle retninger og spesielt ut og inn av diverse hull.
Hele hagen er en pågående visning.
Hva som foregår i utvelgelsesprosessen for akkurat disse to er jeg usikker på. Hvilke preferanser blir prioritert? Er hullet stort nok? Sjekk, ja det var det visst. Utbyggeren har sørget for at tomta er kattefri sone. Og det er passe langt fra diverse trær som kan bidra med både interiør og bevertning etter hvert.
I går var det klart for avleggerens årlige eggjakt. Det har blitt en tradisjon. Egget er det samme som det har vært siden dama var sju eller noe. Innholdet er nytt. Og ikke minst jaktmetode og jaktopplegg. Vi har kjørt alt fra «let til du finner»-varianten. Innom «følg den røde tråden» til fjorårets ledetråder. Da var det lagt ut ledetråder som med litt tolking og tenking førte avleggeren til neste ledetråd, og den neste og til slutt til egget. Via mange mellomstasjoner så klart.
I år måtte nytt konsept tenkes ut. Og siden det skal by på både moro og utfordringer for en litt over middels oppegående universitetsstudent, så krever det en liten smule tankevirksomhet og kreativitet fra påskeharen. For det er jo hen som gjemmer egget, ikke sant? Påskeharen hadde tenkt ut passende opplegg og avleggeren ble utstyrt med et noe udetaljert og passe dårlig kart, litt som Monsen på villspor, om du har sett det.
Med følge av småbrukeren la hun ut på tour-de-påskeegg rundt omkring på eiendommen. Hun fant alle ledetrådene og etter litt fram og tilbake, blant annet oppdaget vi at påskeharen hadde lagt inn en feil, klarte hun å knekke koden. Ledetrådene ble satt sammen til et meningsfullt resultat og egget ble funnet. I år også. Bra det er et helt år til neste gang. God tid til å klekke ut en ny utfordring. Tipper påskeharen har jaktopplegget klart minst dagen i forveien i 2023 også.
Er det mulig! Ja det er det. Han gjorde det igjen. Fredag kveld, like før Monsen skulle på villspor igjen, ble tv-en svart. Helt død. Feilsøkinga ga ingen synlige resultater og kundeservice hadde tatt helga. Vi begynte å se fram til ei fjernsynsløs helg. Ja egentlig ei hel påske uten påskekrim, nyheter og påskenøtter…
Litt videre meget lokal forskning avdekket plutselig at internettboksen var helsvart. Den er jo hvit da, men alt som egentlig skulle lyse både blått og lysegrønt var altså svart. Det var helt dødt i den boksen. Ok. Var internettet ute i bygda tro? «Ingen kjente driftsproblemer» meldte leverandøren på sin nettside da jeg endelig kom inn på den via et meget ustabilt 4g. Javelnei.
Småbrukeren iførte seg hodelykt og startet litt mer målrettet forskning. Denne gangen i ledningsnettet bak både tv, internettboks og tv-boks.
Akkurat ja! Feilsøkingen ga resultater. Strømtilførselen til internettet, nemlig. Grunnen til at det meste var svart befant seg en halvmeter unna. Ikke mindre enn to tydelige brudd fant han. Når isolasjonen er borte og de ulike trådene forstyrrer hverandre så kuttes strømmen. Da blir det meste svart.
Så ja, han gjorde det igjen. I november var det ladekabelen til den splitter nye laptopen. Nå var det strømtilførselen til internettet. Godt tygd og herpa. Smakte sikkert lakrislisser.
Og den hovedmistenkte? Katten Yoda? Han måtte ut en tur… Igjen.
Siden Yoda ikke kan lese så blir det jeg som deler bilde av ham. Som katter flest så anser nok han oss mennesker her i huset som “sine”, så det kunne fort ha vært han som delte bilde av meg…
I går skiftet Gærne-Yoda på senga. Det er noe av det artigste han vet. Jeg hjalp til. Og forstyrret en del, selvfølgelig.
Yoda er for øvrig tilsynelatende en helt vanlig småbrukerkatt. Født i en låve på bygda i august for halvannet år siden, hentet av dyrebeskyttelsen som relativt nyfødt og adoptert av meg. Han er god til å skifte på senga og fange musunger. Ikke så god til å forsvare småbruket fra nabokatter. Befinner seg stadig “pinned down” av tøffere naboutgaver på ulike steder da vi henter ham inn for kvelden. Ellers manisk opptatt av rutiner; kveldsmaten må serveres slik og sånn og kosing på fanget foregår kun om matmor sitter i riktig stilling i en spesiell stol. Kvelden Må for øvrig inneholde minst en runde “jagelek” der småbrukeren akkurat er for sen til å få tak i katten før han smetter til et hemmelig rom oppunder sofaen. Kjempegøy!
Det er mye rart en kan tenke på en mandag midt i januar. Mange tenker på strømpriser og regninga som er gigantisk. Andre tenker på sjukdom, enten det er omikron eller noe helt annet. Media tenker en del på Toska. Ikke toscakake, som jeg hallusinerer om, men han der David Toska. Jeg har akkurat smelt i veg en forbanna klage til NAV. De tenkte å snyte meg for den nette sum av omkring 35 kroner….men jeg var ikke i det humøret i dag.
Heldigvis ble jeg omtrent så forbanna som summen tilsa. Ikke så fryktelig. Men rett skal være rett.
Mens jeg drev med dette så fiklet jeg hele tida med et par briller. Jeg måtte jo få med meg nyhetene på tv. Samtidig som jeg tastet på laptopen. Nå nærmer vi oss nemlig dagens bloggtema.
Jeg måtte innom apoteket en tur i dag. Og jeg måtte legitimere meg. Litt bråkjekk så sier jeg idet jeg legger fram bankkortet med bilde:
«Det er sånn jeg ser ut under munnbindet, da….eller i alle fall sånn jeg så ut. Ha, ha.».
«Ja de sender jo bare ut nye kort med de gamle bildene uansett hvor gamle de er», sa farmasøyten bak disken.
«Hææææ!?! Jeg tok jo nytt bilde for sånn omkring bare 2 (2!!!), år siden», tenkte jeg. Men jeg beit det i meg og mumlet et eller annet der bak munnbindet. Samma det.
Så kom jeg på trening. Ei gruppe med damer i ulik alder. Vi snakket om babyer… Altså, det handlet om stabiliseringsmuskulatur og rotasjon. Noe babyer øver på. Og vi. Så sier da lederen følgende velvalgte ord: «ja de av dere som snart er klare for barnebarn da», og så kikket hun rundt seg. Blant annet på meg.
Her sitter jeg nå og kjenner litt på det. Jeg har jo akkurat vært i 50-årsdag også. Og riktignok så har jeg bitt i det sure eplet og gått til anskaffelse av lesebriller. Dermed en del fikling med briller av og på når tv og laptop skal brukes i kor. Undergangen, det vil si overgangsalderen, tror jeg ikke jeg sier så mye om akkurat nå, annet enn at det er rimelig hett her innimellom. Og selv om avleggeren er i 20-åra så er så vidt jeg vet både jeg og hu enige om at spørsmålet om barnebarn er helt unødvendig å ta opp nå. På ei god stund ifølge henne. Jeg legger til at hun er tidlig i 20-åra…
Når det gjelder alder så velger jeg videre å støtte meg på avleggerens utsagn da hun var omkring 7 1/2 og jeg sånn ca 34. Samtalen forløp omtrent sånn:
Meg: «Jeg som er så gammel får ikke til det, vet du.» Jeg vet ikke hva det var jeg ikke fikk til. En unskyldning for å slippe noe jeg syns var trasig, antakelig.
Avleggeren, heretter kalt A fordi jeg er lat og ikke gidder skrive alt: «Du er jo ikke gammel du, mamma!»
Meg: «Neivel. Men bestemor da, hun er vel gammel?» Tipper hun var omkring 55 på den tida.
A: «Nei. Hun er ikke gammel.»
Meg: «Men oldemor da, hun er vel gammel?» Hun var i 80-åra. Min mormor.
A: «Nei, oldemor er ikke gammel…..»
Meg, som egentlig hadde gitt opp: «Men hvem er det som er gammel da syns du?»
A: «Oldemor på Stjørdal’n er gammel.» Punktum, ferdig snakka.
Oldemor på Stjørdal’n var småbrukeren sin mormor og da godt over 90. Gikk i det som jeg kun har hørt omtalt som «ærmførkle» i et eller annet uslitelig gnistrende syntetisk stoff, filttøfler og tjukke strømper. Og håret var lagt og muligens i hårnett. Og huset hennes luktet en blanding av middagen fra i går, fiskeboller fra i dag eller noe og kattemat. («Ærmførkle» var en slags uniform av en kjole voksne damer iførte seg før i tida. Helt sikkert praktisk. Nesten som en voksduk som du kunne tørke av om uhellet var ute. Jeg tror det var knapper helt ned også. Litt frakk).
Så takke meg til undergangen (altså overgangsalderen), lesebriller og litt knirking i skroget. Gammel blir jeg ikke før om en generasjon eller to.
Hilsen fasiten, altså avleggeren.
“Ikke gammel”, men med lesebriller. Og filteret “klassisk retro” for anledningen.
I dag er det 13.dag jul. Eller 6. januar om du vil. Ellers er det torsdag. Et fakta som i grunn ikke har noe som helst med saken å gjøre.
På tv2 spør de om du irriterer deg over at naboen har julepynten oppe enda…. FOR et håpløst spørsmål, tv2. Den som har både tid, overskudd og ikke minst interesse av å irritere seg over slikt kan bare gjøre det for min del. Men jeg vil ha meg frabedt å høre noen akke seg over det. Meningsløst, vil jeg påstå.
Men altså: skal julepynten ut 2. juledag, 1.nyttårsdag, 6. januar, altså i dag, eller 20. dag jul? Tv2 hevder å ha fasiten. Ifølge dem rydder de fleste vekk julepynten når det nye året begynner. 6.januar er Helligtrekongersdag ifølge gammel kristentradisjon og fortsatt helligdag lengre sørover i Europa så vidt jeg vet. Tradisjonelt så skal visst jula «kastes ut» senest da, mener noen. Omtrent akkurat samtidig som de regnet at de tre vise menn ankom Betlehem.
I middelalderen mente de at julefreden skulle vare til 13. januar. 20.dag jul. Det var visst vanlig å reise rundt på gårdene og «feie jula ut» 20.juledag. Dermed har det vært vanlig for mange å beholde julepynten til da.
Her i huset står fortsatt juletreet på sin faste plass i stua. Stjernene henger i vinduet og det skimtes både nisser og engler rundt omkring. Dagens middag ble inntatt på juleserviset. Ingen av delene kommer til å forsvinne ut i dag. Om de blir der til 20.dag er usikkert. Jeg har nemlig tradisjon med å «kaste ut jula» når det passer meg. Altså når jeg har tid og energi til det. Det har sjelden vært rett etter nyttår. Småbrukeren nekter å ta ut juletreet allerede da. Så mye jobb som det er å få den digre grana på fot og inn gjennom små dører og trange ganger så får det jaggu meg stå der litt lenger, mener han. Og det kommer jo ikke i hus før tidligst 22. desember. Så jeg har i grunn full forståelse for hva han mener. Men jeg skjønner også at de som pyntet hus og satte inn tre omkring første søndag i advent, er fornøyd og klare for å strippe stua allerede 1. januar eller før.
Jeg har nå lest hele innlegget hos tv2. Der kan jeg til og med stemme over når jeg syns det er riktig å rydde ut jula. Det akter jeg ikke å gjøre. Like lite som at jeg blandet meg opp i noe statistikk om når det var «riktig» å pynte juletreet FØR jul.
Og fasiten som tv2 lovte? Den kommer de heldigvis ikke med. Det skulle bare mangle. Jeg gjør som jeg vil og det regner jeg vel egentlig med at de fleste andre gjør også. Jula her i huset varer nok ikke helt til påske, men så lenge katta ikke har pyntet av juletreet fullstendig så får det stå i fred et par dager til i alle fall.
Jeg regner med det forsvinner en gang før påske…
Siden nedre del av treet har vært en smule trafikkert av husets pelssjarmør, så er en del pynt flyttet oppover. Ellers ser det tilnærmet likt ut i dag; 13.dag jul.
Dagens adventskalendergave kom i form av et foto med gode minner. Minner om en fjelltur med avleggeren. Og ikke minst minner som ligger i langtidshukommelsen.
På nett har jeg sett familier og andre som gjenskaper fotografering fra egen barndom. De lager tilsvarende bilde, med samme type bekledning likt ansiktsutrykk, og samme oppstilling som de gjorde i nittenpilogbue og noe.
Disse bildene er ikke bevisste gjenskapelser. Det er samme motiv, men ikke samme antrekk. Og de er tatt med nesten nøyaktig 22 år i mellom 😊
I dag har jeg hatt en fin dag ute i sola. Her på bruket selger vi juletrær. To utsalg på torvet, to forskjellige torv da, har i helga blitt supplert med åpen dag i juletrefeltet her på småbruket. Det vil si at alle som vil kan komme og hogge sitt eget tre, koke seg kaffe ved bålet og kose seg som de vil. Vi har hatt besøk av mange. Både barnefamilier og andre. Noen har funnet seg både ett og to og tre og fire trær. Andre har funnet et stort til stua og et bittelite til barnerommet. En dro avgårde med fire meter gran på taket og andre nøyer seg med et par meter grønt til stua. Alle har valgt og hogget selv.
Og vi som passer butikken kunne ikke hatt det bedre. Sol fra skyfri himmel, vindstille, ikke kaldt, litt snø på bakken og snøfrie trær. Forholdene for juletrehogst har vært perfekte hele helga. Tidligere år har vi slitt med alt fra holke og gjørme til hauger og lass med snø og bitende kulde. I år har alt vært perfekt. Og da ligger det også an til rekordmange kortreiste julegraner i stuene rundt omkring denne jula. Veldig artig for de som planter, gjødsler, klipper og passer julegraner hele året.
Mitt eget ble hogget tidligere denne uka og står og venter på videre ferd i vedskålen. Det skal inn i gangen i morgen og vider inn på stuegolvet i overimorgen. Spørsmålet er om vi skal borre hull i golvet eller taket for å få plass. Som vanlig faller jeg for et som er i største laget for takhøyden i dette gamle huset.
Og rekord eller ei. Når grana er i hus blir det jul uansett.
Klokka 15 har sola gått ned og juletrehogginga stenges for dagen.
Kortreist juletre som venter på jula et tidligere år.
Deler dette innlegget fra denne dagen i fjor. Katta er fremdeles i hus, eneste forskjellen fra i fjor er at han er relativt mye større og at julevasken ikke engang er påtenkt enda…Så dermed hersker harmoni og fred og fordragelighet. I alle fall vedrørende julevask. I for derimot:
Her i huset er vi helt tydelig ikke helt på linje når det gjelder vurdering av når det bør og skal vaskes. I alle fall ikke julevask.
Jeg hadde egentlig bestemt, uten demokratisk medvirkning av noen andre, at julevask var overflødig. Småbrukeren hadde ingen innsigelser så vidt meg bekjent. Såre fornøyd med beslutningen begge to og helt inneforstått at vi begge prioriterer andre ting.
Så da tok jeg støvsugeren en lett runde, rett og slett for at husets levende mopp hadde dratt fram uidentifiserbart materiale fra husets mørke kroker i hele høst.
Så skulle jeg bare ta en dusj etter anstrengelsen. Moppen, les katta, syns tydeligvis julevask er viktig og at min variant var noe mangelfull og tok saken i egne hender – øhhh, poter!
Ca 7 minutter etter støvsugerstuntet så stuegolvet slik ut:
Hovedmistenkt, og direkte dømt uten rettergang ses litt til venste på bildet. Planta var i utgangspunktet ikke så pen, men overraskende nok, og selvfølgelig, hadde den da i alle fall vann i potta si. På bildet sees vann, jord, planterester og potteskår i god miks. Siden den mistenkte sørget for å lage møkkpotespor over hele stua, inkludert under sofa, stuebord og på veggen bak gardina, så ble en relativt omfattende vask også nødvendig.
Da den lille firbente tydeligvis er så opptatt av at julevasken SKAL tas, fikk han seg en tur under springen sjøl også. Så da kan det meldes om at julevask er tatt av både stuegolv, kattepoter og deler av vegg. OG jeg har støvsugd bestikkskuffen! Nå får det pokker meg holde! Katta kan mene hva den vil, heretter inndras oppholdstillatelsen hvis han insisterer på mer grønnsåpe!
