Takk for laget Yoda. Takk for all kos. Takk for alle skogsturer. Takk for alle mus levert på trappa. Takk for alle fine stunder med morgenkaffe og katt. Takk for all frustrasjon. Takk for leken. Og ikke minst: takk for all pelsterapi du har gitt meg de siste halvannet året.
Det er nesten utrolig hvor mye 4,7 kilo pelsterapi kan ha å si. Spesielt når det butter.
Du var mye. Du var både morsom og irriterende. Du hadde all verdens påfunn og du hadde din helt egne personlighet. På godt og vondt. Du var du. Og mest av alt så var du selskap. Du var en mammadalt som ga meg mye. Både selskap, underholdning, en god del jobb og masse trøst.
Til og med hardt skadd og nesten ikke i stand til å gå kom du tilbake til mammaen din. Med blikket ditt og med å male så prøvde du å si «det går bra, mamma». Men det gjorde ikke det. Jeg fikk være sammen med deg da du sovnet inn. Jeg ville det. Det er nemlig det som er prisen. Prisen for å skaffe seg en firbent venn, en pelsterapi, og bli glad i denne. Da må man også ta belastningen med å være med når det lille pelslivet avsluttes. Det var vondt. Men det var fint.
Så kjære lille Yoda. Takk for alt du var og alt du ga. Jeg tror du visste hvor viktig du var og hvor mye godt du ga i den tøffe tida som mammaen og pappaen din har hatt. Savnet og tomrommet er stort. Større enn 4,7 kilo smågal pelsterapi.
Du bød på mye kos.
Du skapte en del frustrasjon…
Så fint et innlegg om et firbeint venn. De er glede og alt det du sier, og veldig trist å må la gå. Det er ikke godt. Veit. Klem <3
Klem tilbake
Det blir alltid så tomt mår de er borte. Spesielt når en er, slik som meg, nokså frynsete fra før.
Da blir det ikke lettere <3. Ønsker deg alt godt.
Takk
Fine Yoda
“A house is not a home without a cat”, har jeg lest… Det er i alle fall tomt nå.
Uff nei dette var trist Heidi. En får kose seg med de gode minnene, men det er ikke noe som slår trøsten til en firbeint venn. Varme tanker sendes deg og familien. RIP Yoda
Takk for gode ord. Pelsterapi er nok undervurdert.