Det finnes mange helter i samfunnet vårt. Spesielt nå for tida er det noen som trer tydelig fram. Og så er de de heltene som ikke synes. De som er helter i sin egen hverdag, er overlatt til seg selv og sine egne løsninger på sine private utfrodringer. En hverdag som mildt sagt ikke akkurat er som vanlig for tida.
I 2. etg på småbruker holder en slik helt til. Denne helten holder siden januar egentlig til i sentrum av hovedstaden. Der bor, spiser, trener og studerer hun. Nå er leilighet i asfaltjungelen byttet ut med jenterom på småbruket, forelesninger, kurs og kollokvie er byttet ut med nettforelesninger, podcast og møter på teams. Det flunkende nye juridiske fakultet er byttet ut med et småbruk på bygda. Joggeturer på St.Hanshaugen er byttet ut med turer i skogen og langs veien der ingen skulle tru. Og treningssenteret er byttet ut med øvelser på låven!
Og hu sjøl leser korrektur på rettsvitenskapelige tekster! Ære være alle foreldre som driver hjemmeskole og skal følge opp de håpefulles brøkregning med flere ukjente og spanskundervisningen til fjortisen. Dere trenger en klapp! Akkurat som en del av dere, regner jeg med, begriper jeg ikke en puck! I går leste jeg 3000 ord erstatningsrett. Jeg fant en kommafeil og en stor og liten bokstav-feil. Thats it! Det andre begrep jeg så lite av at det kunne liksågodt vært spansk. Eller gresk.
Jeg applauderer alle studenter som gjør så godt de kan med å lese, skrive, forstå og tilegne seg kunnskap. Om ei uke, en måned eller to er det eksamen. Jeg heier på at dere klarer å forberede dere godt nok til at semesteret får en god slutt og dere kan starte på ny frisk og gå videre etter sommeren! Det fortjener dere!
Nils ble ikke særlig klokere etter å ha studert jus i flere år. www.absurdgalleriet.no
Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år.
Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.
Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.
Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.
I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!
Forsterkning er et kjent begrep og grunnlag for en velprøvd metode i pedagogikken. Det er så enkelt som at det du vil ha mer av gir du oppmerksomhet. En atferd du vil at barnet skal gjenta, må derfor få ros og positiv tilbakemelding. Motsatt så kan vi forsterke negativ atferd ved å påpeke den negative atferden i stedet for å overse. Fokuset og oppmerksomheten blir på den og det vi vil ha mer av blir borte.
Enkelt sagt: vi må overse skrik og skrål og rose god oppførsel.
Jeg lurer på om slik forsterkning virker på Trumph. WHO-generalen gjorde et forsøk i går.
«Vi har fokus på å bekjempe smitte» var vel budskapet i kortversjon. Kan vi la det bli med det? Så får Donald gå av skaftet uten for mye fuss. Han furter, men erfaring tilsier at det går over hvis vi ikke gir det så mye oppmerksomhet…
…og det ryktes at Bill Gates har slengt inn noen kroner…som vanlig er det en “voksen” som har årna opp, altså…
I natt drømte jeg om jobben. Det skjer med jevne mellomrom. Det handler som regel dessverre om å miste oversikten og kontrollen nesten hver gang jeg har jobbdrømmer. Ikke bra. Spesielt ikke nå som jeg ikke har vært der siden februar.
I natt handlet det selvfølgelig om corona. Altså egentlig ikke så mye om virus da, mer om konsekvensene. Jeg drømte at barnehagen åpnet igjen. Og jeg var der. Litt forvirra etter så mange uker på sidelinjen. Jeg drømte at ungene kom i barnehagen i går, altså den 14. april. Foreldrene hadde misforstått at «barnehagen åpner igjen etter påske» slik at vi da opplevde at hele barnegruppa møtte opp ei uke før vi var forberedt på at de skulle komme. Det rant inn med unger akkurat som det pleier og vi var forvirra! Jeg kunne se i øynene til kollegaene mine den panikken jeg også kjente lå og lurte. Hva gjør vi nå? (Beklager barnehageforeldre: misforståelsen var selvfølgelig utelukkende i min forvirrede drømmehjerne!)
Når jeg, som ikke har vært i barnehagen på lenger enn de fleste og som antakelig ikke skal være med på denne gjenåpningen i det hele tatt har stressende drømmer om å miste kontrollen….hvordan ser drømmene til de som er i aktiv tjeneste ut da?
Jeg er ganske sikker på at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen deres i barnehagene rundt omkring framover?
Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til.
Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.
Disse stilte seg opp før covid19.
Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte som gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. De gleder seg til å møte barn, foreldre og kollegaer igjen og å skape slike gyldne øyeblikk. Det går nok en del tanker gjennom disses hoder i dag. Hvordan blir rammene? Hvordan skal vi få dette til? Når kommer hverdagen tilbake?
Jeg har akkurat lest «Veileder om smittevern i barnehager under covid-19 utbruddet 2020 som ligger på www.udir.no.
De har tenkt en del de som har laget den. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen udir! Og jammenmeg legger de opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra vi er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer underveis som de oppstår. Hver eneste dag. Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs. Og til foreldre som lurer: ha tålmodighet med oss. Vi gjør som vanlig så godt vi kan og så trygt vi kan og selv om vi har en del erfaring med virus så er vi ganske så nybegynnere på akkurat dette!
Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene. Dere har en formidabel jobb!
Plutselig så fant altså AS Norge ut at pokker heller, vi får jo ikke gjort noe her i landet hvis ingen tar seg av barna og deres utvikling! Det tok ikke så veldig lang tid. Mistanken om at panikken begynte å bre seg kom ganske fort fram i media. Foreldrene får faktisk ikke møtt opp på jobben sin dersom de ikke har et egnet sted å forlate ungene sine om dagen. Et sted de opplever trygghet. Det heter barnehage. Det jobber visst noen der. Disse trenger vi visst nå så vi får i gang samfunnet og økonomien igjen. Heisann, her var det visst en samfunnskritisk funksjon som skulle fylles, gitt! Gratulerer med oppdagelsen.
Til deg som er superhelt. Deg ja! Du som har jobbet enten innenfor eller utenfor barnehagegjerdet hele denne perioden vi har hatt «lockdown» i landet vårt.
Jeg vil gjerne hylle deg litt ekstra. Deg som hver eneste dag også til vanlig strekker deg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. Du som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte deg opp hver morgen. Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som fortsatt befinner seg innenfor gjerdet i barnehagen og som denne uka planlegger gjenåpning av den samfunnskritiske arbeidsplassen sin. Du sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og du har gjerne har vært på jobb hele perioden. Det er ikke så lett å ha hjemmekontor når du skal skape hverdag og utvikling for barn av andre samfunnskritiske yrkesutøvere.
Du er altså helten som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Du som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i dag. Og som over helga skal sørge for at enda fler kan gå på jobb og at mange hjemmekontor muligens blir litt mer effektive enn de har vært de siste ukene.
Takket være deg kan samfunnskritiske roller bemannes i krisetider. Du tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Du trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre du møter for vår skyld. Du lurer fælt på hvordan du aller best kan drive smitteforebygging og pedagogikk hånd i hånd og du venter i spenning på styresmaktenes veiledning om hvordan du skal gjøre det. Du stiller opp for de barna som har vært i barnehagen hele tiden og for de som kommer tilbake over helga. Du gjør alt du kan og snur hver stein for å skape en trygg hverdag for barn og foreldre.
Du stiller opp for Norge. For meg. For oss alle. Uten deg stopper det opp. Du er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Du er en helt.
Til deg og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal du ha! Jeg heier på deg!
Det er mye man kan le av når man tenker i bilder. Vi vet nå at barnehager og skoler skal gjenåpnes, riktignok sakte men sikkert, i hele landet. Barnehagene den 20.april og småskolen den 27.april.
Journalistene har endelig begynt å spørre skolefaglig ansvarlige rundt omkring i landet om hvordan de skal gjøre det. Og gjett om det er mye bekymring og mange spørsmål som henger i lufta rundt dette, både hos foreldre og oss som jobber i akkurat barnehage. Heldigvis vil det foreligge en nasjonal veileder som det blir opp til oppegående fagfolk, forhåpentligvis så nær brukerne, altså barna, som mulig, å tilpasse til sin situasjon.
Det morsomme og som jeg ler av er når oppvekstansvarlige personer står på nasjonalt TV og sier at «vi skal være mye ute for nå er det jo heldigvis så fint vær». Jeg tenker da på de som bor her:
Heldigvis er dere nordlendinger et robust folkeslag med vett på å kle på dere og dere har ikke så lett for å blåse bort. Gode til å måke snø er dere også, så dere rekker vel å måke fram barnehagen på ei snau uke! Null stress! Lykke til med ekstra uteliv. Vi her sørpå er mest opptatt av å få grillet pølsene våre før det tørre gresset rundt bålet tar overtenning. Stress!
Jeg blir sur av å lese dette. Jeg er ellers mer eller mindre rolig. Ekte hedmarking vil de fleste si, relativt avbalansert og med føttene godt plantet i jorda. Noen vil til og med si på feil jorde.
Men når jeg leser slik som dette blir jeg sur. Og forbannet. Og skuffet og lei meg. Og redd og enda mer sur og rett og slett litt hissig! Folk drar altså på fest. Jeg leser også at de låser seg inn på turistforeningshytter, spiser opp all maten, legger igjen søpla si og drar derifra uten å gi seg tilkjenne og betale for seg. Dagen derpå var de sikkert innom dattera mi som jobber på bensinstasjonen og kjøpte burger. Kan dere ikke liksågodt chartre et fly og ta en tur til Bergamo?
Er disse folka klar over at de setter seg sjøl i fare? Er de klar over at de risikerer mora si, bestemora si og dattera til naboen? Er de klar over at deres hjernedøde atferd går ut over alle oss andre? Det lyser ikke akkurat samarbeid og dugnad her. Hva er vitsen med at vi andre har holdt oss hjemme i flere uker, stengt ned skoler, barnehager, klinikker og butikker når disse her driter i alt og går på fest og soser rundt som løskrutt i samfunnet etterpå? Jeg regner med de skal på jobb, gjerne vil ha eksamen i vår, skal i matbutikken og ut blant folk i morra også?!? Er du klar over at du ødelegger for meg? Til og med jeg syns det snart kunne vært greit å bevege meg ut i samfunnet igjen med litt lavere skuldre. Hvordan tror du det går når du gir faen i retningslinjene?
Du ødelegger for oss alle! Er du helt blåst?
PS! Jeg er klar over at mediene elsker å påpeke slike saker slik at vi som lesere selvfølgelig klikker oss inn og blir engasjert. Men jeg er lettlurt, og litt lei av å #staythefuckhome.
Jeg er i nød. Jeg har et spørsmål jeg trenger akutt svar på. Altså, jeg har mange spørsmål, men akkurat nå liksom. Jeg er på grensa til å kjenne meg fly forbanna og lure på om noe eller noen har bomma fullstendig her.
Skoler og barnehager er forståelig nok stengt og blir det noen dager til. Men hvorfor er det sånn at fysioterapeuter, psykologer og en hel haug med andre ganske nødvendige instanser her i landet (som lett kan innføre smittevern) nå holdes stengt, mens det derimot er helt greit å vandre rundt på kjøpesenter og shoppe klær og interiør? Dette høres ut som en gedigen logisk brist for meg. Holder vi på å gå tom for klær og påskeduker i de tusen hjem?
Hvem har bestemt at det er trygt? Og hvem har bestemt at det er «viktigere» enn for eksempel å ta vare på og behandle den psykiske helsen til de mest sårbare? Og hvorfor har de valgt å gjøre det slik?
Misforstå meg for all del ikke: jeg er veldig fornøyd med at de som bestemmer har bestemt det de har bestemt i forhold til å stenge ting ellers. Jeg tenker at den vanlige nordmann og -kvinne, inkludert undertegnede, først forsto alvoret i pandemien da skolene ble stengt og vi måtte legge om hverdagen vår. Ære være dem for det!
Men ren luksusshopping?!? Det skal vi altså fortsette med. Kan noen med høyere lønnstrinn enn meg svare meg på dette? Helst noen som har greie på det.
Jeg kjenner ganske mange heltinner. Det vil si bra damer som gjør kjempeinnsats for de rundt seg hver dag. Innsats for de de bor sammen med, familien sin, og de som de har ansvar for i jobben sin. De er ansvarsfulle hverdagsheltinner helt til vanlig. Akkurat nå er disse med på å holde hjulene i gang.
En av disse heltinnene er lærer. Og eier en privat barnehage. Og er student. Og mor. Og kone. Og en hel haug annet. Hun har ansvar for familien i sosial-distanse-modus. Hun har ansvar for digital undervisning og oppfølging til en hel gjeng med barn på skolen sin. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en barneskoleelev og to videregåendeelever hjemme. Hun har ansvar for en barnehage som er delvis åpen for barn av foreldre i samfunnskritiske yrker og andre som har spesielt behov. Hun har ansvar for at alle som jobber i den barnehagen vet hva de skal, hvordan de skal gjøre det, hvor de skal gjøre det og når de skal gjøre det. Hun har ansvar for å lære seg det hun skal og levere de oppgavene hun skal i studiet. Hun har ansvar for seg sjøl oppi det her også. Hvordan går det egentlig?
Den første dama har så langt sluppet å permittere noen av de ansatte hun har ansvaret for. Den andre jeg kjenner har permittert flere ansatte. Hun har ansvaret for en bedrift som går på sparebluss. Hun har ansvar for ansatte som frykter for jobben sin. Hun har ansvar for å holde «butikken» oppe slik at de alle har en jobb å gå tilbake til når denne krisen en gang er over. Hun har ansvar for hjemmeundervisning til en ungdomsskoleelev og en videregåendeelev i heimen. Hun har eldre i familien som ikke har vært helt friske de siste årene. Hun har også ansvar for seg sjøl oppi det her. Hvordan går det egentlig?
Begge er av typen kvinnelig duracellkanin. Begge har flere kilometer med bekymringer for folka og systemene rundt seg. Disse to har begge en russ i hus. Det betyr vel at begge disse heltinnene er litt terapeuter om dagen også. Jeg lurer på hvor mange timer de bruker i uka på å trøste russen med at «alt blir bra»? Tipper det er en og annen i den generasjonen som er bittelitt skuffa nå. Så vidt jeg vet tar de det med fatning. Livet går tross alt videre og russetida er en bagatell i den store sammenhengen. Ære være ungdommen!
Og ære være disse fantastiske hverdagsheltinnene. Disse to representerer en gjeng hverdagsheltinner jeg er glad for å kjenne. Jeg har ikke engang nevnt de jeg kjenner som går på jobb i helsevesenet eller sitter og ringer rundt med koronasvar til de testede. Jeg håper de to og alle andre helter og heltinner jeg kjenner lager seg en fin påske og tar en velfortjent ferie. Når alt dette er over inviterer jeg dere alle, både nevnte og glemte, til en stor jentefest. Jeg skal rive i både drinker og vin og feire dere! Alt blir bra!
I går begynte påskeferien. Akkurat i år og forhåpentligvis bare i år må vi belage oss på en helt spesiell og annerledes påskefeiring. Er vi heldige og kanskje bittelitt lure får vi mange hverdager etter hvert, og en og annen «normal» påske kan vi også antakelig se frem til.
Hans er ikke helt sikker. Han er litt på felgen for tida. Han har hatt det rimelig stritt på jobben en tre ukers tid nå. Mye å gjøre på intensiven. Flere av kollegene er hjemme og i karantene og det er mange nye og ukjente vikarer. Han jobber vaktene sine og litt til, sykler til og fra jobb for å slippe å belaste kollektivtrafikken og prøver å hjelpe til hjemme med de to ungene som har hjemmeskole og hjemmebarnehage på tredje uka. Han vasker hender før han går inn på jobb og før han går in døra hjemme og klærne han bruker til og fra jobb skifter han i boden. Han handler en gang i uka. Helst tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Det er færrest folk i butikken da. Han bekymrer seg for sin gamle mor som bor på sykehjemmet. De siste ukene har han ikke kunnet besøke henne og å ringe er ikke så aktuelt. Hun er dement og ville ikke kjenne ham igjen bare på stemmen. Forrige helg giftet broren hans seg. Han så bildene på nettet etterpå. Broren bor i Tromsø og det var bare brudeparet tilstede ved seremonien. På fritida holder han seg i hagen. Det er tross alt best å holde seg for seg selv. Han sover i kjellerstua. Det er nok det lureste så han ikke risikerer å bli smittet av noe kona tar med hjem fra sin jobb. Hun er barneahagelærer. Det er mange basilusker der. Og han kan jo ikke bli syk og borte fra jobb NÅ! Hvem skal ta seg av alle han har ansvar for på jobb og hjemme hvis han blir syk og samfunnet slipper opp og tillater smitteoppblomstring i ukene framover?
Grete er desperat. I går måtte hun bare treffe et par venninner på en kafe etter å ha vært innom et par butikker. De tok en kaffe. De håpløse politikerne har jo bestemt at det ikke er noe prosecco å få. De snakket om at de hverken fikk stelt neglene eller farget håret for tida. Frisøren hadde jo stengt og det hjalp ikke å ringe dem privat og tilby dobbelt betalt engang. Ikke fikk hun trent på senteret denne uka heller, hvor lenge skal de egentlig holde stengt da? Hun var med samboeren og jogget seg en tur forrige dagen, men for det første så var det så mange turgåere i veien at det nesten ikke gikk an å komme fram og i tillegg jogget han fra henne. Nå har ungene kommet tilbake fra mora si også (hans unger altså) og da må de jo prøve å få dem til å gjøre litt skolearbeid innimellom. Herregud dette er slitsomt altså. Det er i grunn helt utrolig at regjeringen bare kan invadere folks frie liv på denne måten. De som skulle på hytta og alt. Nå går jo alt i vasken, takket være at snillismen i dette landet skal ta hensyn til både gamle og de som har vært så lite forutseende at de har dratt på seg underliggende sykdommer. Det kan jo hende de tar en tur allikevel, hvis været blir bra. Det er ingen som kommer til å legge merke til det. Nå blir det jo ellers ingen moro før turen til Tenerife i slutten av mai. Bortsett fra påskefesten med de nærmeste vennene da. Den kan ingen ta fra dem. I år skal de være hjemme hos dem. Bare de 15 nærmeste da. For et heft! Nei, nå må de få i gang skoler og barnehager igjen, åpne Sats og la folk leve livet. Dette er jo ikke farlig for OSS!?!
Hans og Grete er begge medlemmer av samfunnet vårt. AS Norge. Og de er avhengige av hverandre. Dagbladet og VG skrev i går om folkeansamlinger på Grunerløkka og stappfulle busser i Trøndelag. Samtidig hører vi at antallet innlagte covid19-pasienter i landet vårt har gått ned med 12 personer det siste døgnet. De fleste av oss klarer seg og det fins fortsatt sengeplasser til alle som trenger hjelp. Det er lyspunkter og det er håp. Da lurer jeg på: er det Hans eller Grete vi skal takke for dette? Skal vi følge etter Grete og ta noen smaker av pepperkakehuset eller skal vi vente og være litt skeptiske til å kjøre på slik Hans var i eventyret? Skal alle Hans sine oppofrelser og forsakelser være forgjeves? En slags fasit kommer nok en eller annen gang i framtida. Hvem tar du sjansen på å følge inntil da?
