«En skulle vøri fire år i romjul,n», synger Alf Prøysen. Vi som er en del sammen med 4-åringer tenker at det må være bra å være fire år i adventstida også. Eller 5, eller 7.
I helga opplevde jeg adventsmagi. Eller julemagi. Et sirlig skrevet og pyntet brev til julenissen ble overlatt i min varetekt i hellig overbevisning om at julenissen, jo han bor i skogen her på bruket. I brevet var det ønsker, både av det materielle og det mer humanitære slaget.
Jeg lovte å sørge for at brevet var tilgjengelig slik at nissen skulle finne det.
Og gjett hva! Han fant det. Og han leste det. Så en av disse dagene poster visst nissen et svar som forhåpentligvis kommer avsenderen av ønskelista i hende en av dagene før jul. Hvis nissen har funnet riktig adresse da.
Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, er det noen som sier. Kanskje vi ikke får mer magi enn vi lager sjøl, heller? Og når en 6-7-åring hardnakket og med overbevisning tror at julemagien fins i nærskogen, ja da skal hun jammen få julemagi! Nissemagi, faktisk.
En skulle vøri 4 år i romjul’n, eller 7. Eller 48.
Brevet til nissen. I fjor virket det, sa avsenderen.
Det kunne mammaen bekrefte også. Så da var det nok riktig kanal. Dermed ble juletreselgeren postbud for desembers viktigste post også i år. Som ansvarlig for postgangen lovet jeg å sjekke om nissen hadde vært der og hentet posten i morgen. Avsenderen regnet med at han ikke ville komme mens det var lyst, så hun overlot villig det viktige dokumentet i undertegnedes varetekt. Så lenge det fikk henge på samme spiker som sist!
Jeg håper nissen kommer i natt. Brevet henger der på veggen og han kan bare hente det. Kanskje blir det sporsnø slik at jeg ser om reinsdyra er med? Jeg håper avsenderen ble fornøyd med juletreet hun hogget og bar opp til bilen sjøl og jeg håper nissen gir henne det hun ønsker seg!
Så fikk vi oss et lite stykke julemagi der i juletrefeltet i dag, både avsender og juletreselger.
Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.
I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.
Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!
PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉
Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.
Etter en inderlig god dag med både pepperkakebaking, trening og lunsj med avleggeren skulle vi ut på eventyr. Eventyr av typen “julelysekspedisjon”. Vi skulle altså på sightseeing med kun ett mål: kikke på julebelysning i andres hager og i det offentlige rom.
Avleggeren måtte innom en forretning et kjapt ærend på turen. Der var det biler og folk overalt, så jeg forholdt meg i fullstendig ro bak rattet og så for meg ei rolig stund med nettavis på smarttelefonen mens jeg ventet.
I det avleggeren forlater bil og sjåfør så starter actionfilmen: en bil skyter i en helv… fart ut av en glassvegg, kræsjer med en parkert bil, en vegg og enda et par biler før den forsvinner.
Alle tilskuerne ser ut akkurat som de som ser slike ting på film. Hakeslepp og vantro og rett og slett skrekk og gru. Flere er nok helt sikre på at pepperkaka de åt etter lunsj inneholdt en god porsjon fleinsopp eller tilsvarende substans. De trodde med andre ord ikke det de så.
Kort fortalt så endte det med ambulanse, brannvesen og politi. Men heldigvis og utrolig nok stort sett materielle skader. Actionhelten inni bilen fikk på mirakuløst vis stoppet den før katastrofen var et faktum, og fagfolk har nå trolig gitt ham den hjelpen han trengte både fysisk og psykisk.
Vi andre kunne etter politiavhør og diverse rusle videre til det vi egentlig skulle. Julestemning og julelys fikk vi. Til og med digre snøkjærringer.
Fredag den 11. er flaksens fredag! Lag deg ei god og akkurat passe actionfylt helg!
Kommunens torg med eget juletre utsalg i bakgrunnen.Like fascinerende hvert år. Takk for opplevelsen!
Denne småbrukerkjærringa er ikke ofte å observere på kjøpesenter. Det er så langt fra en foretrukket syssel for undertegnede at slike steder unngås så langt det lar seg gjøre.
Denne type fasiliteter oppsøkes så sjelden som overhodet mulig. Det shoppes altså så lite, i alle fall i fysisk butikk av type ikke-dagligvare, at undertegnede egentlig skulle vært millionær så lite penger går det til slikt. Ikke noe luksusfelle-skandaleforbruk her med andre ord.
Ikke desto mindre: denne høsten har jeg besøkt etablissement av typen kjøpesenter hele to ganger! I dag var den siste. Og etter mine beregninger så er jeg nå ferdigshoppet til jul. Det var ikke så mye jeg skulle ha, det meste var gjort på i underkant av to timer. Omtrent det jeg har kapasitet til. Og det var inkludert en nisselatte og en solid porsjon gjærbakst.
Det var flere som shoppet i dag, gitt. Men allikevel romslig nok til å observere ymse fenomener over kanten på munnbindet. Mistenkelig mange menn. Stort sett såkalt «middelaldrende» og oppover som så ut til å henge sånn tilfeldig rundt omkring. Litt som om ei stor hånd skulle ha tatt et dusin av dem og bare strødd dem utover. Litt utilpasse og litt forlatte og usikre i blikket. Helt klart ventende på de som hadde forlatt dem. Fruene, tipper jeg, som nok var å finne i nærmeste forretning med haukeblikk etter det rette å høste til barn og barnebarn, naboen, tanta, søskenbarnet og bikkja. Mens gubben sto der forlatt og minst like malplassert som meg. Selv om jeg slett ikke ventet på noe som helst. Jeg hadde klinkende klart for meg alt jeg skulle ha, detaljert post-it lapp, og en klar plan for hvilke etablissementer jeg dermed måtte oppsøke. Så ikkeno henging i løse lufta på meg, nei. Jeg hadde hverken sjåfør, bærer eller psykologisk støtte.
Heldigvis var det kun blikket som ble villere og villere som syntes over munnbindet. Og etter toogenhalv time var det over. NÅ skal jeg ikke ha mer. Ferdig!
Det er jo ikke akkurat hver dag det går på skinner. Sånn går no dagan. Berg og dalbane med en god del visitter i dalstroka innafor. Og de er dype, de daltstroka. Men som hu sa «det er først når du er på bånn du kan begynne å grave deg ned».
Med armer som overhodet ikke egner seg til graving hverken ned eller opp, så er det alternativet uaktuelt. Så da er det bedre å gå for de små ting. Dette handler altså ikke om positiv tenkning, hverken den eplekjekke eller den litt kvelende varianten. Det er for helsike ikke alltid det er noe å smile av.
Men det handler altså om å se noen glimt. De kan godt dukke opp på en onsdag.
Å få gå på jobb i et postkort de få timene med jobbkapasitet som fins i denna kroppen, er gull verdt. Frisk luft, bål og ikke minst, friske folk å henge med.
2. Både adventskalender og vær bød på White Christmas i dag. Snø ute og hvete inne.
3.Julekoppen fra nittenpilogbue bød på en god tekopp før dagen egentlig kom helt i gang. Julekopp, stillongs og fyr i ovnen.
4. Det fins folk som leser norsk i hele væla. Friluftsheidi er lest både her og der. Artig.
I morgen er det torsdag og to uker til julaften. Uansett hvordan julaften, torsdagen eller resten av onsdagen er planlagt. Lag deg en god kveld.
Spesielt til noe som er drepende kjedelig. OG med en kropp som skriker med alt den har av signaler at den ikke vil. Men da gjelder det som jeg har lært av Alnes. Jeg tror det var av han i alle fall. Treneren til Warholm’en, altså, Leif Olav Alnes.
«Stick to the plan an carry on!», sa han. Så da gjør jeg det. I dag gjaldt det å iføre seg riktig utstyr for oppgaven. For å være mentalt forberedt på jobben. En oppgave som blant annet inneholdt et snev av grønnsåpe og klut. Så da ble det gummihansker, hårstrikk, crocs (!!!) og Superwoman-trøye. Det gjelder å bli minnet om at jeg tross alt er uovervinnelig hver gang jeg passerer et speil.
Så nå har jeg vasket badet, tørket støv av William Wallace (google om du ikke kjenner han) og måkt et lass jord og noe som likner planterester fra hver vinduskarm. Lagt der av katten. Yoda, 17 uker.
Jeg glemte dessverre å støvsuge bestikkskuffen, det er nødvendig en gang iblant, så helt ferdig til jul er jeg ikke, Ikke skal jeg feire jul oppi den skuffen heller så…. Jeg ser ikke bort fra at jeg husker det før julaften. En eller annen julaften!
William Wallace, i egen høye person, eller ikke så høye juletrepyntversjon.
Fagområdet energiregnskap og dagens test i aktivitetsbalanse gikk vel sånn det måtte gå. Jeg strøk. Konsekvensene slår vel ikke inn for fullt før i morgen eller i overimorgen.
Jeg kommer til å stryke i akkurat det med å finne balanse slik at jeg ikke overdriver energibruken stadig vekk. Det er jeg ikke det minste i tvil om. Og at 3 treningsøkter på en dag er i overkant overrasker ikke meg engang.
Men som jeg sa til den ansatte før trening: “det gjelder bare å legge på lite nok vekt” (på styrkeapparatene”. “Ja, ikke sant?”, sa hu. Før jeg gikk og la på alt for mye!
Ikke stjerna. Hånda. Eller hele armen i grunn. Selges til høystbydende. Rettere sagt, du skal få godt betalt om du kommer og tar den med deg. Men den må hentes og eventuelt demonteres ved henting. Alternativet er å ta med hele kjærringa, og det unner jeg deg ikke. Det er dessverre ikke krefter i den hånda til å for eksempel åpne bildøra så jeg kommer meg noe sted i dag. Så dermed: trenger du ei høyrehånd som ikke virker: hvor mye skal du ha for å hente’n?
Hva har du gjort nå da, siden den er så vond? Vetdasøren. Det eneste jeg vet at jeg har gjort utenom det vanlige er at jeg satt med tastatur i 2 ½ i strekk på fredag. Søknader til NAV da, vettu. Ellers har jeg ikke gjort noe spesielt. Litt vanskeligere å skylde på tastaturet for den begynnende verkinga i kneet derimot…
Det er livet med fibromyalgi bare. Så da gjelder det vel bare å tenke på noe annet, la være å skjære brødskiver og ellers pusse tenna med venstrehånda til det går over litt. Jeg håper morgendagens utskeielser lar seg gjennomføre allikevel.
Så, siden trykking på tastatur er i tyngste laget: denne bloggposten er ferdig! Takk for i dag!
