Satser jeg på. I dag gjør jeg tredje forsøk. Og denne gangen må det da vel gå for seg, eller? Jeg har pakket bilen og tatt retning vestover. Atter en gang skal jeg på rehabiliteringssenter. Skrotten skal få fokus i hele fire uker. Mye skal testes og testes ut, og håpet er å komme ut i andre enden med litt bedre fysikk og enda viktigere: litt klokere i forhold til egen kapasitet og ikke minst hva jeg skal og kan forvente av denne kroppen både på kort og lang sikt.

Sommeren 2021 var jeg på utredning. Det ble testet mye og jeg ble funnet godkjent til å få et fullstendig rehabiliteringsopphold senere på høsten samme året. Av praktiske årsaker så ble det oppholdet utsatt, men i februar i år dro jeg i vei, flyttet inn og startet med godt mot et rehabiliteringsopphold som skulle vare en måned. Jeg trente, hadde timer med fysioterapeut og andre fagfolk, gjorde øvelser, deltok på kurs, gikk trugeturer og andre turer både alene og i flokk, var på båltur og fikk servert riktig mat. Jeg var godt i gang.

I mellomtida hadde fysioterapeuter, nevrologer, øyeleger, sykepleiere og radiologer undersøkt meg att og fram og i mente og konkludert etter mange utvetydige funn at undertegnede hadde sekundær progressiv multippel sklerose. Dermed var utgangspunktet for rehabilitering i februar noe annerledes enn resultatene i juli tilsa.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men uansett så var jeg der. I 6 dager. Da ringte fastlegen og fortalte at føflekkene jeg hadde fjernet på leggen i januar hadde kreftceller i seg. Jeg var henvist til pakkeforløp for malignt melanom og fikk streng beskjed om å oppsøke kreftsykepleieren på rehab’en umiddelbart.

Tre dager etter var jeg hos kirurgen og fikk dato og klokkeslett for operasjon, og så var det bare å pakke seg ut av rehab’en og komme seg hjem. Ikke noe mer rehabilitering på denne dama umiddelbart. Da var det kun snakk om livredning. Jeg hadde ikke rukket å spise opp sjokoladen jeg hadde med i skapet engang.

Nå er jeg operert. Spredningen ble også operert vekk i februar og nye bilder viser foreløpig ingen videre spredning! Etter både infeksjon etter lymfeoperasjon, med 5 døgns innleggelse, antibiotika, dren og mye greier samt flere forsøk på kreftmedisinering som har måttet avbrytes grunnet kraftige bivirkninger, så er jeg nå klar igjen. Jeg har ikke vært innlagt på sykehus siden juni. Så nå skal jeg «legges inn» på rehab.

Igjen. Formen er helt ok. Det siste halve året har brutt skrog og psyke mer ned enn bygd opp, kjenner jeg. Så utgangspunktet er vel det dårligste som noen gang har vært. Men motivasjonen er der. Og potensialet for å oppleve bedring er jo proporsjonalt enda større når utgangspunktet er som det er. Ikke sant!?! Jeg skal ikke fortsette der jeg slapp. Jeg skal begynne på nytt. På et nytt sted for meg fysisk, men med kjente lokaler.

Så i dag prøver jeg igjen. Alle gode ting er tre. Det tredje forsøket. Den 3. oktober. Kjære rehab: nå kommer jeg igjen. Jeg skal bare innom sykehuset for litt ct til kreftavdelingen før jeg kommer. Jeg ønsker både meg og rehab’en lykke til!