Jeg vet ikke om det egentlig er et ord engang. Sånn som januarkulda eller januarmørket og slikt. Men jeg skylder i alle fall på at det er akkurat det jeg er rammet av; januarfatigue!

Litt umotivert, melankolsk og giddaslaus kan vel de fleste bli. Spesielt i januar, kanskje. Men jeg har i alle fall fatiguen å skylde på. Haha… eventuelt ikke så haha.

En slags definisjon på fatigue kan være en ekstrem tretthet eller slitenhet – enten fysisk, mentalt eller emosjonelt. Du har redusert energi, lav motivasjon, konsentrasjonsvansker, muskelsvakhet og irritabilitet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Friluftsheidi på sitt beste. Eller verste. Stryk det som ikke passer. Akkurat i dag kan jeg vel si at jeg kan stryke fysisk tretthet og slitenhet og muskelsvakhet. Slett ikke verst! Ikke kjenner jeg meg spesielt irritabel heller. Men ukonsentrert; så visst! Energiløs; åjadagitt! Mentalt utmattet og rett og slett direkte umotivert! I alle fall til å skrive. Januarfatiguen har tatt meg såpass at både blogging og annet mer eller mindre nyttig (for meg) blir skjøvet foran og fortrengt. Og jeg som liker utsagn som «det skjer ikke noe før en begynner», har rett og slett aldri fått begynt! Gjennomføringsevnen er rimelig frynsete med andre ord.

Handlingslammet er vel det jeg vil betegne meg selv som. Og da skylder jeg på fatiguen! Januarfatiguen.

For noen dager siden leste jeg i Dagbladet om Roger Ruud. Denne artikkelen. Du som er for ung til å vite hvem denne legenden er, får google. Det er ikke så ofte jeg henger meg opp i gamle idrettshelters liv og levnet 40 år etter at de la opp. Men selv en lite motivert, ufokusert og ukonsentrert friluftsheidi med høy grad av januarfatigue kan glimte til og fatte interesse for slikt når temaet er så gjenkjennelig. Den forhenværende skihopper Ruud har blitt rammet av fatigue etter kreftsykdom. Og i artikkelen forteller han litt om hvordan han har opplevd det. Og selv om det er mange ulike årsaker til fatigue for oss som er rammet. Om det er kreftsykdom, traumer, multippel sklerose eller annen sykdom, så er det en del som er felles.

Og vi trenger spesialister som kjenner sykdommen vår og symptomene og kan hjelpe oss å finne strategier som lar oss komme oss gjennom livet og hverdagene – på tross av fatiguen! Men hva gjør Helsenorge?

Jo de legger spesialisthelsetjenesten ut på anbud– og da spesielt rehabiliteringsinstitusjonene for oss som har enten kreftsykdom eller kroniske sykdommer som for eksempel multippel sklerose! Et anbud som flere veldrevne og faglig superkompetente rehabiliteringsinstitusjoner nå taper og som andre risikerer å tape. Slikt koster penger ser du. Unicare Røros og Unicare Steffensrud får ikke lenger tilby rehabilitering til kreftpasienter da helseregionene vedtar å gi «like bra tilbud i andre deler av helsevesenet»!

MS-senteret i Hakadal, der jeg har gleden av å ha fått meget god hjelp for halvannet år siden går også en usikker framtid i møte da Helse Sør-Øst fortsatt vurderer anbud. Og slik som Beitostølen helsesportsenter, som i dag er hyppig i bruk også for oss «voksne» med nevrologiske sykdommer skal heretter ikke tilby rehabilitering for oss over 30 år.

Som sagt, jeg var så heldig å få et opphold på MS-senteret i Hakadal høsten 2023. Der lærte jeg blant annet veldig mye om fatigue. Og gjennom den prosessen fikk jeg enormt mye større forståelse for hva som påvirket min egen situasjon og jeg fikk verktøy som kan hjelpe meg å leve med fatigue i hverdagen. På et helt annet nivå enn det de flinke folka på lokalsykehuset og hjemkommune kan tilby. Akkurat slik som Roger Ruud har fått på Røros!

I februar reiser jeg til Beitostølen og helsesportsenteret der. For jeg var så heldig at min nevrolog på mitt lokalsykehus søkte meg inn dit FØR vedtaket om å begrense tilbudet var gjort.

Flaks!?! Mulig det. Men jeg lurer på hvordan framtida egentlig skal bli for oss med alvorlige og varige sykdommer. Og hvilken reell plan finnes i helseregionene for å ta vare på rehabiliterings- og oppfølgingsbehovet for pasienter som oss? Jeg forstår på ingen måte hvordan tilbudet skal bli noe i nærheten av like godt når det blir «pulverisert» ut i samfunnet og de gode fagmiljøene der ekspertisen virkelig kan gå i dybden splittes opp? Jeg er bekymret, og det er jeg ikke alene om. Roger Ruud er det også. Og det er ikke bare han og meg.

Og nei, frustrasjon og bekymring om slikt som dette eller andre ting hjelper slett ikke mot fatigue! Ikke januarfatiguen heller. I beste fall kan vi jo si at det motiverte for et blogginnlegg, om ikke annet.