«Noen ganger er en millimeter nok» sang Anne Grete Preus. Hun sang mye lurt og fryktelig mye vakkert, syns jeg. Og jeg liker å sitere sangtekster rett som det er. Det har bloggleserne fått med seg for lenge siden. Det er trist at Anne Grete ikke synger mer. Men det er heldigvis fortsatt en glede å høre på tekstene og melodiene hennes.

8×5 millimeter høres rett og slett ikke så innmari mye ut. Det er større enn en millimeter, riktignok, men fortsatt ganske begrenset. Det er små greier. Men når akkurat de omtalte 8×5 millimeterne befinner seg inni hjernen din i form av det fagfolka kaller en hvitsubstanslesjon så er det en del, forstår jeg. Og sammen med de andre flekkene inni der, sikkert noen på kun en millimeter også, så er det nok. Nok til å gi motorikkutfordringer, kognitive krumspring og en god del anna snadder som jeg har fått erfaring med.

Og definitivt nok til at jeg ønsker å avbestille noe mer av det der. Less is more. Noe så definitivt i denne sammenhengen. Så det holder med de 8×5 millimeterne, takk. Og de smågreiene de ikke har målt engang, bare sett. Ja, jeg har hørt at størrelsen ikke teller. Jeg har hørt «big is beautiful» også. Og en hel haug med andre lure og mindre intelligente saker. Denne gangen går jeg for minimalisme. Og går hardt inn for å bli frisk av denne forkjølelsen som jeg ugunstig nok har dratt på meg slik at jeg kan fortsette med vaksinering for rått og røti og ikke minst så fort som mulig få medisin som bremser disse millimeterne. Kanskje.

8×5 millimeter holder for meg. Noen ganger er det nok. Uansett hva de kaller det.

Akkurat så mye er 8×5 millimeter. Sånn matematisk sett.