Dagens juletrehumor står Absurdgalleriet for:
Er det julebord…
…så er det julebord. Selv om dagen startet aaaalt for tidlig og en smule mindre festlig med tidlig time på nukleærmedisinsk avdeling. Altså med et sykehusbesøk. Planlagt og helt udramatisk, altså.
Men julebordsantrekket ble rimelig enkelt. Så var vel ikke akkurat dette julebordet av det mest stivpyntede slaget heller. Men som den juletreselgeren jeg er så måtte det jo juletreblinges litt om ikke noe annet.
Takk til Hamar og omegn MS-forening for god mat og trivelig selskap!
Makeover.
Lyset.
I dag blir det repost av dette innlegget mitt fra desember i fjor. Opprinnelig fra 2020, faktisk. Med nytt bilde 😉 .
Dagens juletrehumor!
Det er fullt mulig at denne humoren er for spesielt interesserte. Spesielt interesserte juletreprodusenter og -selgere, antakelig.
Men nå er det sesong for slike som oss, så da så:
Bilde fra christmassongsandcarols.com
Tradisjonen tro, eller?
I uka som var hadde jeg min siste time for året hos fysioterapeuten. Den stunda jeg ligger på benken og får lymfedrenasje så rekker vi å skravle en del. Der er det ingen pinlig stillhet, for å si det sånn. For kjeften går. På begge to. Både på hu som ligger der i bare underbuksa, og på hu som masserer, knar og behandler. Vi har rukket gjennom mange temaer på de par åra jeg har møtt opp hos henne. Samtalene flyter.
Denne gangen var temaet tradisjoner. Rimelig aktuelt nå i desember. Og selvfølgelig spesifikt; juletradisjoner, eller førjulstradisjoner. Inngangsspørsmålet fra henne var noe sånt: «har du noen faste tradisjoner som du MÅ gjøre eller ha nå i førjulstida eller jula?».
Tja. Hmm. Jeg måtte tenke meg litt om der jeg lå. Jeg henter meg jo juletre hvert år. Ekte norsk gran. I mange år fra egen juletreskog. Med pynt jeg har kjøpt, laget eller fått i gjennom mange år. Mange av alle de mer eller mindre rare greiene som henger på treet i stua mi er anskaffet på turer rundt omkring. Jeg har pynt fra blant annet Irland, Tsjekkia og Estland, blandet med gamle, arvede juletrekuler fra a bæssmor, hjemmelaget pynt jeg har fått fra unger jeg har hatt i barnehagen en eller annen gang, og pynt som avleggeren har produsert. Så ja, juletreet har mye tradisjon i seg og på seg. Og noe av pynten må henge på spesielle plasser i treet slik at jeg ser dem fra godstolen 😉.
Men det var i grunn ikke det vi snakket mest om. Annet enn om hva slags tradisjon vi hadde ved anskaffelse av tre. Vi snakket mer om adventskalender. Eller julekalender, som mange kaller det. For hvordan er det egentlig? Er du ei dårlig mor om du ikke lager pakkekalender til ungene dine? Kan du egentlig gå med hodet hevet gjennom desember om ungen din «kun» har fått en ferdigkalender fra Lego, Kinder eller en helt vanlig sjokoladekalender fra Europris? Og holder det med kalender? En kalender? Hva med pepperkakebaking i borettslaget, daglige rampenissestreker, grøtfest med vennegjengen og nisseleting med naboungene?
Spørsmålet var vel egentlig: hvor hyggelig har du det egentlig i desember? Og hvor mye av dette «finner» du på fordi di liker det? Eller begynner du med det fordi du tror at alle, inkludert ungene dine, naboene og vennene dine, forventer det? Og hvor mye av dette som du gjerne begynner med når ungene er små syns du det er ålreit å holde på med – ja, la oss si til de er sånn omkring 30 ellernoe?
Vi var skjønt enige der inne på behandlingsrommet: det er helt unødvendig å starte med tradisjoner som vi ikke orker å holde vedlike med en viss glede år etter år. Det er helt meningsløst å kaste seg på trender og «diller» som gjør den såkalte julestria til enda mer av et race enn det den kan være. Liker du å velge ut en og en ting, pakke dem sirlig inn og så henge alle de 72 pakkene på egnet kalenderoppheng – ja så gjør du det! 72 for den som har 3 barn 😉. Men har du ikke lyst, og er som mange jeg kjenner, så blir du sur av slike oppgaver. Stresset også. Og føler at det omtrent kveler deg. Både det og rampenissene, samt all grøten og pepperkakene kan ta knekken på den tøffeste.
Så vi var enige om: Ikke la andre diktere dine tradisjoner. Uansett om det er førjulstradisjoner eller tradisjoner i jula ellers. Finn bare på hyggelige ting som du vet du kan og vil følge opp. Jeg er helt og fullstendig overbevist om at ungene dine, i alle fall i ettertid og når de blir eldre, heller vil huske det trivelige samværet med rimelig harmoniske foreldre i adventstida og i jula, enn hva de fikk i adventskalenderen da de var 9. Eller hva rampenissen gjorde den 8.desember nittenpilogbue. Kanskje har du noen andre og helt unike tradisjoner som alle har glede av og vil huske på og bringe videre? DET er tradisjoner det er verdt å ta vare på.
Jeg har, heldigvis, skrelt ned på mine tradisjoner etter hvert som jeg har blitt eldre. Jeg har juletre. Og jeg gir bort julegaver. Men jeg MÅ ikke bake den og den småkaka. Det er fryktelig mye godt å få kjøpt på butikken. Jeg MÅ ikke vaske huset rundt og jeg MÅ ikke meske meg med sprø svor hver julaften klokka fem.
Krokene i stua er mørke og spindelvevet syns kun om jeg lyser rett på med lommelykt, og det gjør jeg jo ikke! Og bestikkskuffen på kjøkkenet kan jeg støvsuge som vanlig, enten i desember eller januar eller… Juleforberedelsene skal i alle fall ikke knekke noen her i huset.
Jeg har derimot laget pakkekalender til avleggeren hvert år. Til og med i fjor. De siste åra har hun og jeg laget til hverandre annenhver dag. DET er en veldig hyggelig tradisjon. I år derimot, gjorde vi det litt enklere for oss begge. Ferdigkjøpt. Avleggeren er nå 25. Så ja, de greiene har pågått ei stund! Men i og med at avleggeren er enebarn, og tidlig var oppegående nok til å skjønne at det var lurt med et kompromiss (annenhver dag), så har det egentlig vært veldig hyggelig. Hyggelig og overkommelig for oss begge to.
Ut over det så har jeg nok, som jeg sa til fysioterapeuten der jeg lå, fått mer enn nok av juleforberedelser på jobb i barnehagen og skolen i alle år. Avleggeren har måttet klare seg med restene, for å si det sånn. Men det har også lært meg noe:
Lag dine egne tradisjoner som hele familien setter pris på! Og tenk deg nøye og lenge og grundig om før du setter i gang med prosjekter og tradisjoner som blir en plikt og et «pes» med tida. INGEN er tjent med at du sliter deg ut på ting du tror du må!
Jeg kan love at «mammapolitiet» eller «juleSoMe» ikke har noen som helst sanksjoner å sette inn mot oss som ikke følger deres «regler». I alle fall ingen sanksjoner vi bryr oss om! Og selv om fysioterapeuten lurte på om hun var «unormal» og om hun var bra nok, så vil jeg påstå at det fins MANGE i samme klubb. Men ikke så mange som vil innrømme det hverken for seg selv eller andre, kanskje!?!
Og der var timen slutt både for den Grinchen som lå på benken og for den som sto oppreist. Og vi hadde ikke engang vært innom temaet økonomi oppi det hele. Og i det hele tatt det etiske med overforbruk og overflod som jeg opplever at medier og ulike kanaler legger opp til at man «må» bli revet med av.
For «man måste ingenting»! Og det finnes ingen fasit! Og omtrent der sa vi takk for i dag og God jul!
Yndlingsmotivet!
Helgeutfordringen fra utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-yndlingsmotiv.html bød igjen på valgets kvaler. For hva er egentlig mitt yndlingsmotiv? Er det utsikten og solnedgangen sett fra balkongen hjemme? Er det badeselfier tatt på min faste badeplass? Eller er det bildet av bålet jeg sitter og varmer meg ved? Eller av katta?
Jeg endte med dette:
Soloppgang over køya.
Et av mine yndlingsmotiv. Soloppgangen sett fra hengekøya. Eller solnedgangen. Der soveplassen har vært i passe høyde mellom to trær, gjerne med utsikt til vann og jeg har våknet av solstråler i øyet og fuglesang i tretoppene rundt meg. En og annen småfugl som lander på myggnettet hører også med.
Jeg gleder meg til neste hengesesong 😉
Over mitt lønsstrinn.
Jeg er stadig i kontakt med folk som ligger laaaaangt over mitt lønnstrinn i sitt arbeid. Laaangt over min fatteevne også, som regel.
Blant annet denne setningen er et bevis på det:
«…orienterende klinisk undersøkelse ingen perifer lymfadenopati, ingen hepato- eller splenomegali. Auskultasjon pulm u.a. S..», eller noe sånt.
Den er bokstavelig talt bare klippet og kopiert fra min journal. Skrevet av onkologen. Jeg kunne helt sikkert ha googlet og fått et hint om hva dette betyr, men det har jeg ikke giddet rett og slett.
Det eneste jeg forstår av det her, er at det ser bra ut! Og det har jeg fått beskjed om muntlig. Intet nytt er godt nytt! Og heldigvis er det muntlige språket som regel noe enklere å begripe for slike som meg.
Jeg forstår derimot godt behovet for å bruke det som for meg oppleves som ubegripelige fremmedord. Det handler jo om at det som beskrives ikke skal misforstås. På. Noen. Som. Helst. Måte. Og i denne sammenhengen, som i de fleste situasjoner, så er ord viktige. De er viktige for å få uttrykt det vi vil og det er viktig for at vi skal forstå hverandre.
Og jeg tenker det er fint det finnes fagterminologi som skaper forståelse mellom ekspertene. For det er en del greier i livet som bare ikke skal misforstås. Dermed er jeg også glad for alle disse som ligger over mitt lønnstrinn. Jeg er så avhengig av dere.
Da får det ikke hjelpe at jeg selv om jeg trodde jeg hadde «fri» fra sykehusoppmøter til februar, nå har fått innkallinger og må møte opp både i desember og januar. Dere er jo ganske utrettelige på deres leting etter spleno… og adenopati…ellerhvadetnåheter.
Og skulle dere en gang finne noe såkalt splenomelagi eller noe annet ubegripelig, så får jeg nok en forklaring jeg fatter. Inntil det skjer så er jeg kun opptatt av at det står ingen foran alle de rare og uforståelige ordene. For akkurat DET skjønner jeg. Ingen, altså. Selv om både lønnstrinn og inntektsevne har havarert en smule. Juhuuu for det!
Stadig vekk konflikt.
I dag befant jeg meg i en konflikt igjen. Det skjer stadig vekk. For hu som så definitivt BURDE vært inne og gjort noe med det tiltagende støvlaget som ligger som et tykkere og mer og mer loddent lag over hele huset, hu valgte noe annet.
Hu som skulle vært inne og virket, gikk selvfølgelig ut! Som så ofte før. Men når desembersola glitrer i det tynne snølaget vi fikk i går kveld så er det i grunn en klar invitasjon for slike som meg. Og da var det i dag ikke så vanskelig å velge.
Dermed ble det en tur i juletrefeltet i stedet. Kanskje jeg kan kalle det en slags inspeksjon. I alle fall om det er et poeng å argumentere for valget.
Det ble en taper i denne konflikten: nemlig «godt å få det unnagjort»-følelsen. DEN er fraværende. Støvet derimot, fikk leve et par, tre dager til. Minst. Og uansett: det synes ikke i lyset fra adventsstjerna 😉. Dessuten så trumfer i grunn «godt å få litt frisk luft og dagslys»-følelsen det aller meste.
På fotoshoot i juletrefeltet.
“Noen” må muligens snart gjøre noe annet enn å tegne i støvet…(og kattehåret)
“Vi venter og lenges”
Akkurat de ordene brukte min oldemor i sin dagbok som ble skrevet for 80 år siden. Nå har ordene kommet i bokform. Altså trykket, utgitt via forlag og til salgs. I alle fall lokalt. Til min egen noe skrekkblandete fryd, må jeg si.
I sommer og høst brukte jeg noen timer på å lese mine oldeforeldres dagbøker fra siste del av krigen og fram til sommeren 1945. Og på å skrive innholdet i et mer «lesevennlig» format til bruk i en bok med artikler fra «gamle dager» i bygda. Jeg har aldri tidligere skrevet noe som helst i den aktuelle formen. Og å tolke andres notater, spesielt fra ei tid jeg ikke har levd i, både riktig og med respekt, er ikke noe jeg tar lett på. For meg har det handlet om å behandle stoffet med respekt og referere så nøkternt og uten for mye egne tolkninger som mulig.
I går kunne jeg hente det ferdige resultatet. Det førte til at jeg satt med nesa i den blanke og ferske boka hele togturen til hovedstaden. Spent og oppslukt og selvfølgelig etter hvert noe nervøs for hvordan hele utgaven blir mottatt blant de faste leserne av denne 35.utgivelsen. Men stolt også, og takknemlig, spesielt for dagbøkene og bildene som fins fra den tida. Slik jeg ser det; viktig lokalhistorie og et viktig innblikk i livet for oss etterkommere å bli kjent med og ta vare på.
Såpass spennende var det til og med for avleggeren at hun måtte få låne boka og ha den hos seg noen uker så hun fikk lest den også. Hun figurerer jo med både navn og bilde hun også, så det skulle vel bare mangle. Jeg er vel litt spent på hvor mye hun rekker å lese bare «for moro skyld» akkurat nå i eksamenstida på masterstudiet, men…
Jeg gleder meg til å lese resten av boka når jeg får mulighet. Selv om jeg «har en finger med i spillet» i fire av artiklene den inneholder, så er det fortsatt tretten artikler igjen. Fortalt av «gamle Vallsetinger» og ført til pennen av sambygdinger og/eller de andre redaksjonsmedlemmene,
På nyåret skal det leses flere dagbøker, og mer skal refereres og skrives. Det er spennende å få være med i redaksjonskomiteen til ei «årntli» bok. Og dagbøkene kan så absolutt bli til flere artikler. Selv om det fortsatt kjennes skummelt å se egne ord publisert på trykk. Det blir helt annerledes enn blogg.
Jeg har også «ventet og lenges» – selvfølgelig på en ikke sammenliknbar måte med dem som ventet under krigen – og nå er den her, boka. Hipp hurra og skrekk og gru 😉
Publisert for andre gang. Første gang handlet om barnehagepedagogikk.
