«Friluftsliv kan jo også være å ligge på sofaen med vinduet oppe», sa visstnok Knut Borge en gang. Jeg er litt usikker på om det gjelder for meg. Selv om sitatet alltid får meg til å dra på smilebåndet. For min del har ikke sofaligging vært assosiert med friluftsliv hverken med eller uten åpent vindu. Annet enn som «etterbehandling» når jeg har drevet meg litt vel ivrig i friluft eller med andre aktiviteter.
Jeg liker aller best friluftslivet som kan bedrives utendørs. Til skogs, fjells eller til vanns. Selv om jeg som regel ikke er opptatt av de høyeste toppene, de mest instagramvennlige utsiktene eller de lengste ekspedisjonene. Jo forresten, utsiktsjunkie er jeg jo! Selv om jeg ikke oppsøker de utsiktene «alle» skal ha selfie av seg selv foran. Men jeg kan heldigvis kose meg med friluftsliv som er av det ekstremt kortreiste slaget også. Leir 50 meter fra bilen. Eller overnatte i egen skog 250 meter fra huset.
I dag har jeg bedrevet noe friluftsliv som jeg vil karakterisere som noe midt imellom. Det handlet om bålpanne på terrassen. Med eplepai og kaffe fra henholdsvis stekeovn og kaffemaskin. Inne. Det var også fint. Selv om sola havnet bak skydekket som kom sørvestfra og hadde lagt et fint hvitt teppe av nysnø over utsikten i det fjerne. Det vil si over åsene vest for Mjøsa.
Det er tre varmegrader og yr sier at det ventes regn. Det blir spennende å se om det regnet kommer som vann eller i fastere form. Men det skal jeg se fra sofaen. Med vinduet igjen (og bål i vedovnen 😉).
Det er torsdag og dermed er det; tamtaratam: BADETORSDAG!
«Har a ikke gitt seg med det der ennå», tenker du kanskje. Konklusjonen er; nei, det har a ikke! Tidligere år husker jeg at jeg blant annet badet mellom tynne isflak uti november en gang. Jeg har lagd spor i snøen når jeg har gått uti også. Det betyr jo egentlig at årets badesesong har flere uker igjen før den gir seg. Antakelig. Jeg pleier nemlig å gi meg når isen legger seg på badevannet. Den legger seg som regel en gang i november her i Innlandet som jeg bor.
I vinter har jeg imidlertid sagt til en kollega at jeg skal bli med på isbading. Dermed må jeg nok forberede meg på å oppsøke tilrettelagte ishøl (!) i innsjøen. En av ungene i barnehagen kunne fortelle at mora hennes badet med både sokker, votter og lue forrige vinter. Nemlig!
Heldigvis hadde jeg ørevarmer på i dag. Det hjalp veldig! Ullstillongsen jeg hadde under regntøyet på jobb skrellet jeg imidlertid av meg. Og ullsokkene ble byttet ut med badesko. Det er tross alt ikke isbading det jeg driver med så langt. Det var jo hele 4 varmegrader i lufta, styrtregn og vind. Men heldigvis ørevarmer!
Det regnet såpass heftig at kameraet dogget og selfien ga et noe bedugget inntrykk 😉
Er det mulig, liksom!?! Ikke nok med at høyrebeinet er delvis satt ut av spill grunnet funksjonsnedsettelse på grunn av multippel sklerose, et korsbånd i kneet som er kronisk «uleget» og at det samme beinet er kreftoperert både oppe og nede – neida!!! Nå er foten både blågrønn, stiv og hoven av «leirskade» type overtråkk også. Og jeg klager!
Men kjapp til å google behandling og opptrening var jeg da uhellet var ute. Erfaring tilsier at syting og klaging ikke virker. Nedising og slikt var uaktuelt der og da. Det er ingen som skal sove ute i hengekøye i oktober som tenker at det er en god ide å KJØLE NED beina, eller beinet, før leggetid. Ergometersykkel med «overdrevet» bevegelse i ankel, derimot, ble anbefalt i opptreninga. Aha, tenkte jeg. Her så jeg muligheter. Så i går var jeg på sykkeltur. Om ergometersykkel anbefales, så kan vel trehjuling også fungere!?! Det gjorde det.
I dag sto styrketrening på planen. Litt spent, i og med at det gjerne gjør vondt både å få på seg støttestrømpe og sko, må jeg innrømme at jeg var. Jeg fikk gjennomført. Litt nøyere med utførelse og litt lavere tempo. Jeg måtte allikevel innse at det var litt vondt ja.
Men jeg hadde jo lest at bruk av beinortose var anbefalt i opptrening. Og heldige meg har jo akkurat det fra før! Det er jo del av mitt faste ekstrautstyr som ms-er! Så i dag har jeg tatt i bruk beinortosen min, som jeg bare kaller for skinne, innendørs for aller første gang. Tidligere har jeg kun brukt den ute, spesielt i ulent terreng eller når jeg skal gå relativt langt.
Da den endelig kom på etter forsiktig lirking av vond fot, fungerte den aldeles strålende på ellipsemaskin også! Så dermed fikk jeg jammen gjort ei kondisjonsøkt. Beinet og skinna fungerte som bare det. Det var muligens verre med kondisen!
Så hell i uhell vil jeg kalle det. Jeg hadde jo både egnet sykkel og ortose tilgjengelig. En annen ting er jo at om jeg ikke hadde hatt ms, og dermed ikke alt det der ekstrautstyret, så hadde jeg muligens ikke skadet beinet i det hele tatt… Jaja, det får jeg aldri vite! Dermed kaller jeg det fortsatt: Hell i uhell!
Hvordan “krigsskaden” oppsto og slikt har jeg skrevet her:
Å være «ute til lunsj» betyr litt forskjellig for den enkelte. Også for meg. Og jeg som liker å leke med ord og formuleringer, assosiere fritt og henge meg opp i tullete greier reflekterer i dag om akkurat det. Å være «ute til lunsj».
I 1987 kom det musikalske prosjektet Ute Til Lunch, som rett og slett var et stunt for å utfordre reklamereglementet i NRK. Vi kan bare fantasere om hvorfor gutta kalte seg akkurat det; «Ute Til Lunch»…
Jeg liker å gå ut til lunsj. Det skjer stort sett kun i ferier. Hvis vi tenker på typen restaurant-ute-til-lunsj. Min favorittlunsj hvis jeg skal være «ute til lunsj» i urbane eller i alle fall mer siviliserte strøk er en lunsj det passer med hvitvin til. Gjerne blåskjell. Eller noe annet digg.
I dag var jeg ute til lunsj faktisk. Men nå på den måten jeg stort sett gjør det. Slik jeg som regel er nettopp det. Ute. Og spiser lunsj. Medbrakt og aller helst ferdigstilt på bålet. Det er den beste måten uansett hvordan vi er ute til lunsj; god mat, godt drikke og supre omgivelser. Noen ganger får vi til og med godt selskap.
Jeg var ute til lunsj i dag. Med god matpakke, bålkaffe, vakre omgivelser og godt selskap. Nemlig meg selv!
Fortsatt god mandagskveld til deg!
Ikkeno’ hvitvin her. Men treretters da, både forrett, hovedrett og dessert. Og bålkaffe.
Jeg er bedt i selskap senere i høst der kleskoden er som i førfesten til et mye omtalt Geiranger-bryllup; nemlig «sexy & cool»!!! Tre utropstegn! Jeg hadde i utgangspunktet klare formeninger om hva det kom til å bety for min del.
Nå ser det ut som skrotten har tatt skjea og forberedelsene i sin egen hånd. Jeg starter med sexy legs!
Og i samme slengen så må jeg innrømme at tanken streifer meg: er det verdt det! Er tur, leirliv og uteovernatting og all energien jeg bruker på det, fordi jeg vil og kan og koser meg når det står på, virkelig verdt diverse tullete skader som jeg pådrar meg i prosessen? Slik som nå. Min totalt unødvendige og rimelig klønete leirulykke ble beskrevet på bloggen i går.
Og jeg får ikke gjort noe med det i ettertid. Men jeg får slite med ettervirkningene.
Denne foten er uten tvil forstuet. Ganske lett, vil jeg si, for den egner seg fint å gå på og er ikke all verdens vond. Men stiv. Og hoven. Og blå. Eller mer grønn, egentlig. Og med en langvarig restitueringsprosess foran seg, det er sikkert.
Lang og lengre enn lang blir den jo når det, som vanlig, er høyrebeinet som har fått det. Det er jo mitt delvis paralyserte og funksjonsnedsatte høyrebein som får alt. MS, melanom, spredning til lymfe, lymfødem etter operasjon og nå; forstuet ankel. Sist var det korsbåndet i kneet som gikk. Det var på hengekøyetur i 2020. Det er fortsatt ikke bra, så den MS-en i kombinasjon med helt ufarlige og «vanlige» skader er slett ingen god kombinasjon.
Status er nå et bein som var hovent på innsida av ankel fra før grunnet lymfødem. Med funksjonsnedsettelse av MS. Som nå også er hovent på utsida. Sexy legs! Utvilsomt.
Friluftsheidi er rett som det er forblåst. Det hører liksom med når en er utendørs både i fjell og skog og gjennom hele døgnet. Det blåser. Men det er jo ikke hver vindkule som er like lett å fange på kamera!
Jeg husker godt da jeg for noen år siden var på toppen av Stor Svuku i Femundsmarka. Der blåste det såpass heftig at speilreflekskameraet ikke klarte å ta klare bilder. Det var rett og slett umulig for kameraet å finne rett fokus. Og så er det jo sånn på tur, og forsåvidt ellers i livet, at forblåst kan være helt ok. Hvis vi snakker om medvind. Motvind er verre.
Mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen er derimot, kjedelig og enkelt nok, profilbildet mitt:
Det er tatt på terrassen her. Jeg tror det var en vårdag med nordavind. I alle fall vind i nakken, så det ble MYE hår i fjeset! (Det er forrresten en av grunnene til å nesten alltid bruke lue i fjellet; hindrer så mye hår i fjeset ;-))
Det blir mange bilder av utsikt og solnedgang og vann og greier når jeg er på tur. Men jammen er det mye småtterier som fanger blikket også. Særlig da jeg er på slik «alenetur». Da kommer roen og når blikket løftes fra bålvarmen så oppdager jeg gjerne noen interessante blikkfang i omgivelsene.
Noen ganger finnes de små fine sakene i leir eller rett rundt den. Slik som de første tre bildene her. Andre ganger finner jeg de når jeg tuller meg bort utenom sti og vaser rundt litt på måfå. Da dukker det opp noen perler. Og noen ganger er de perlene rene kunstverk. I dette tilfellet et kunstverk som helt tydelig gir liv og bolig til en mengde av skogens små skapninger.
Akkurat i det jeg skulle sette meg ned for å skrive dette innlegget så kommer det en overskrift over hele TV-skjermen min; «Over en halv million nordmenn er høstdeprimerte». Det er Nyhetskompaniet på TV2 som kan melde dette. Jeg prioriterte blogg framfor tv og dermed var og er lyden avskrudd så hva det handler om og eventuelt hva den halve millionen skal gjøre med akkurat det, vet jeg ikke.
Men det som er sikkert er at min eventuelle «høstdepresjon» har fått litt å bryne seg på det siste døgnet. Etter et par timer på jobb i går så dro jeg nemlig rett til skogs. Sekken var pakket og jeg hadde klart å lage en gjennomførbar plan. Da bilen var parkert og jeg hadde gått de 50 meterne til foretrukket leir et par ganger var jeg på plass. Et par ganger er jo fullt mulig når det er snakk om den typen tur, og må til når ved og diverse andre «nødvendigheter» er mulig. For det blir jo alltid med litt mer når gåavstanden er såpass begrenset.
Leir ble etablert i vannkanten, etter å ha dobbeltsjekket forventet vindretning og slikt. Erfaring tilsier at det er en fordel når det skal soves i hengekøye. Mange sekundmeter i kasta rett fra sida er aldri gunstig. Denne gangen var det så nære vindstille som det kan bli, sola skinte fra klar himmel og vannspeilet var, nettopp, et speil. Så det var bare å henge køya på den faste plassen.
En liten skogstur i nærområdet sto på planen. Og jeg er såpass kjent at jeg satset på å gå på «gefuhlen». Det vil si uten sti, kart og kompass. Det vil si, kartet og kompasset var med og det siste fikk jeg bruk for. For jeg gikk meg jo vill på en måte. Endte med å gå alt for langt i en retning, før jeg måtte krysse et område med tynning av skog i sikksakk mellom veltede og hogde stammer og stubber og trær i alle retninger. Gjennom hogstfelt, rundt ei myr, delvis over ei anna myr, akende på rompa ned skrenter og delvis krumbøyd gjennom gransnar og over mosegrodde steinrøyser med lumske hull og råtten kvist. Slik det ofte blir når en tuller seg bort i skogen. Og med «sånn ca» retning. Til slutt fant kompasset og google maps, når jeg hadde dekning der, samt litt «gefuhlen» veien til sti, vei og etter hvert leirplass.
Og da hadde jeg fått følge. Uinvitert følge. Jeg plukket ei hjortelus av halsen på hjemveien og da jeg skulle ta av genseren vel framme i leir oppdaget jeg at de var en hel gjeng. Noen påstår at hjortelusflue skyr unna lyse klær. Det anbefales dermed lys genser eller jakke på skogstur har jeg sett. Glem det! Min erfaring er at slike farger trekker til seg den forhatte flua minst like godt som mørke klær. Slik var det også i går. Den lyse hetta på genseren var full av hjortelusflue. Og det viste seg at jeg måtte plukke av meg flere i håret utover ettermiddagen.
Det hjalp ikke å bade heller. Selv om badevannet var mest for meget spesielt interesserte. Jeg kan vel skylde meg selv. Kanskje håret hadde blitt frigjort for hjortelus om jeg hadde dukket helt under? Da hadde jeg ikke hatt tørt hår før jeg kom hjem dagen etter heller, så hårvask utgår når jeg skal sove ute på denne tida av året.
Det beste med turlivet om høsten er bål. Og mat på bål. Jeg hadde jo som sagt med meg bra med ved, men når planen er bål i 8-9 timer samt frokostbål morgenen etter så trengs det mye ved. Store mengder. Mye mer enn det vi tror. Tidligere nevnte tynning av skog kom dermed godt med. Jeg kunne dra hele og relativt tørre trestammer rett borttil bålet og dermed spe på medbrakt brensel.
Apropos brensel. Det er ikke alt som skjer på tur som dokumenteres med bilder. For eksempel ikke da jeg lå langflat midt i rotet på leirplass og ynket meg og ikke visste om det ble noen uteovernatting den turen eller om jeg måtte rope på hjelp fra de som satt og skravlet på andre sida av vannet. En helt typisk «friluftsheidi»-ulykke inntraff nemlig der utpå ettermiddagen. Jeg hadde tørket meg og skiftet klær etter tur og bading og holdt på med forefallende leiroppgaver. Jeg skulle bare snu meg og gå for å legge noe småtteri i hengekøya til natta da jeg gikk på snørra så det sang, alt jeg hadde i henda for i alle retninger og smertene jog gjennom skrotten. Det ford… høyrebeinet som fungerer kun sånn delvis hadde hektet seg fast i den fortsatt rimelig fulle OG tunge vedsekken. Dermed var både vridning og overtråkk et faktum og jeg ble liggende ganske lenge og ynke meg og lurte på om jeg i det hele tatt skulle tørre å prøve å røre på meg igjen! Pokker! Sist jeg opplevde noe liknende, for litt over fire år siden, var det kneet og korsbåndet som gikk. Jeg overnattet uansett i hengekøya da også, men måtte ha hjelp for å komme meg hjem dagen etterpå. Det kneet er fortsatt ikke som det skal…
Denne gangen er det nok bare en liten forstuing. Et slags overtråkk. Men jeg var spent på om jeg hadde ett eller to bein å stå på da jeg bikket meg ut av køya for å gå på do i dag tidlig. Jeg hadde et og et halvt, og mer trenger jeg jo ikke. Hevelsen og blodutredelsen så jeg med vilje ikke på før jeg kom hjem i dag.
Kvelden var fin, men det er unektelig høst. Solnedgangen foregår på et helt annet sted, altså i en annen vinkel, enn om sommeren. Og en rimelig behagelig dagtemperatur på 11-12 varmegrader mens det er lyst synker ganske så fort etter mørkets frembrudd. Slik ender det med at hengekøye og sovepose ble inntatt sånn omkring klokka 21. Forsettet var å lese litt der i lyset av hodelykta. Men greia med meg er jo at jeg blir så indelig trøtt av kombinasjonen hengekøye og bok, at øya fort må lukkes igjen.
Jeg har en utfordring med at kroppen sliter med å holde seg varm nok i soveposen om natta. På tross av en vanvittig fluffy dunsovepose med ekstremegenskaper, varmeflasker og hjemmestrikkede og forvarmede ullsokker. Men på tross av kalde tær og nesetipp så endte det til min overraskelse med omkring 11 timer i køya denne gangen. Da var klokka 8 og jeg befant meg inni en fuktig bomullsdott i minusgrader. I alle fall kjentes det slik ut. Bomullsdotten var tjukk tåke, men minusgradene var reelle.
Praktisk talt ALT var fuktig. Eller klissvått. Det som ikke hadde befunnet seg nedi soveposen om natta i alle fall. Myggnettet var fullt av dråper. Ikke av regn, men av tåke, og det var i grunn bare å prøve å stå på beina og få bålet i gang igjen.
Det ble både bålkaffe og ostesmørbrød på bålet der i tåkeheimen. Bak trærne og over tåka var det sol, det var lett å se på lyset. Men soloppgang var det totalt mangel på. En smule sent ute var jeg jo uansett også. Kaffe var det heldigvis nok av. Og jeg var rimelig glad for at badebehovet hadde blitt tilfredsstilt dagen før, for denne oktobermorgenen fristet ikke til slike stunt.
Akkurat nå og akkurat mens jeg skriver så tenker jeg på det der med høstdepresjon som jeg nevnte først i innlegget. Dette er min «lykkepille» mot høstdepresjon. Vakre farger og klar luft, varme fra sola når den skinner, bål og bålkaffe, ei god bok der ved bålet og takk og pris evnen til å sove litt på tross av kalde tær og nesetipp der i hengekøya.
Og som jeg rett som det er sier til småbrukeren når jeg kommer hjem fra overnattingsturer: «jeg forstår poenget med hus. Altså tak over hodet og slikt. Og jeg setter pris på en god stol.» Så da er jeg vel det man kan kalle selvmedisinert mot høstdepresjon for ei stund. I alle fall noen dager. Til «krattsjuka» melder seg på nytt og jeg må til skogs for å sove igjen. Forresten; jeg tipper det blir fjellet neste gang. For om jeg ikke blir direkte deprimert av hjortelus så blir jeg såpass desperat at jeg må gjøre noen grep. Og bål blir det uansett!
