Helgeutfordringen fra utifriluft er rød ; https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-rod.html
Og det stikkordet sendte meg rett i arkivet. Det “rødeste” bildet mitt er dette:
Knipset litt overmodig 17.mai 2021 rett før vi putret avgårde til alternativt 17.maitog tilpasset pandemirestriksjoner. Veterantog.
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉
Det er noe selvmotsigende i å ta toget til hovedstaden for å.sette seg i en krok på biblioteket for å lese. I medbrakt bok fra et annet bibliotek.
Det blir nok noe annet etterhvert før jeg skal møte resten av “klanen”, men jeg måtte jo ha kaffe. Og do….🙈😂🙈😂 Og trasking gatelangs fungerer bare et meget begrenset antall minutter om gangen.
Dagens sitat er dette:
“Hvem tror trygda at de er? Vanlige folk?”
Sitatet er hentet fra det som for min del ble dagens lesning, by far:
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/norges-syke-og-ufore-er-var-tids-parasitter/o/5-95-2070384
Mitt bilde er fra Nettavisen, men artikkelen er også publisert i Nordnorsk debatt og Dagbladet+.
Panikken slo inn på mandag. Og kunne nok ha ført til en skikkelig råtten blåmandag. Men jeg kastet meg på telefonen umiddelbart og klagde min nød til rett instans og fikk lovnad om at en ingeniør skulle se på saken så fort som mulig. Dermed kunne panikken erstattet med litt mer lett nervøsitet.
Så fort som mulig er imidlertid et rimelig lite konkret tidspunkt. Og jeg er redd det ikke akkurat blir i morra… Det er snakk om ortopediingeniør. Det er snakk om spesialtilpasset ortose, og det er snakk om ødelagt hjelpemiddel som jeg er rimelig avhengig av for å bevege skrotten noe særlig utenom stuegolv eller asfalt.
Skinna mi er ødelagt. Mer eller mindre knekt i det aller mest nødvendige og kritiske området. Selvfølgelig har vi forsøkt med en liten reparasjon. Lim og elektrikertape. Uten å bygge opp og ut så mye at skinna ikke får plass i skoen sammen med foten. Vi har lekt litt ingeniør vi også. Limet ga fra seg mistenkelige knirke- og sprakelyder under dagens økt på elipsemaskina. Det sprakk. Så det funka dårlig. Da er det bare elektrikertapen igjen. Jeg får teste den ved anledning.
For sikkerhets skyld mista jeg en krok til dictusbåndet i dag også. Dictusbånd er «stroppen» som jeg bruker rundt ankelen for å motvirke «dropfottendensene» i høyrefoten. Det er den jeg bruker når skinna ikke er på. Litt sånn der lightversjon. Disse krokene spretter av i alle retninger og blir borte. Akkurat som i dag da jeg skulle ta på sko og stropp og kjøre hjem etter trening. En skikkelig dårlig patent, egentlig. Nå har jeg igjen kun 3. Jeg bruker 2 om gangen, så sannsynligheten for å gå tom med det første er overhengende.
I kveld har småbrukeren operert som brannslukker. Han har reparert reservedeler og ekstrautstyr. Alternativer til kroker er hentet og lagt til utprøving og skinna er forsøkt armert og tapet opp på nytt. Så får vi se da, om noe virker. Og så får jeg virkelig håpe at ortopediingeniøren er påskrudd og kan skaffe meg ny ortose/skinne fortere enn svint.
For alle oss som er avhengige av hjelpemidler og ekstrautstyr hver dag så er slikt som dette viktig. Og slett ikke en uvesentlig del av hverdagen. Så da blogges det om dette på hverdagsbloggen også.
Jeg gleder meg til å prøve ut småbrukerens alternative patenter og krysser fingrene for ny skinne «så fort som mulig» 😉
En helt vanlig tirsdagskveld i oktober kan by på blant annet innsikt. I motsetning til utsikt. Som regel er jeg jo inne og ser på utsikten. Og da ser jeg om det er klarvær; om lysene nede i bygda og stjernehimmelen syns. Eller om det er helgrått og rimelig helsvart. Men noen ganger kan det være lurt å være ute om det ser svart ut innenifra. Den siste uka har servert både det ene og det andre å bli som forhekset av på nattehimmelen.
I kveld var det måneskinn over huset da jeg kom hjem fra jobb:
Og forleden kveld kunne det se ut som huset mitt befant seg midt inni den magiske nordlysbobla da aurora danset hvor enn jeg snudde meg:
Det er fint å være inne med en god og varm kopp te og fyre i ovnen i oktober. Men det kan jammen meg være fint ute en oktoberkveld også.
Det er vinterdagen i dag. Den 14. oktober kalles vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. Fra gammelt av var denne datoen flyttedag om høsten. Det var en ordning som ble praktisert fram til første verdenskrig, noen steder lenger. Det var en tilsvarende flyttedag den 14.april. Altså om våren. Flyttedagene den 14. oktober og 14. april var den eneste dagen hushjelper og gårdsarbeidere kunne flytte fra en gård til en annen eller skaffe seg nytt arbeid. Husmenn kunne også sies opp eller si opp med virkning fra disse dagene.
Uten sammenlikning og i vilkårlig presentasjonsrekke for øvrig kan den 14. oktober by på blant annet utgivelsen av barneboka Ole Brum av A. A. Milne i 1926. Og det var på denne datoen i 1964 at Martin Luther King jr ble tildelt Nobels Fredspris.
Nobels Fredspris har blitt delt ut på denne datoen også andre år, og i Norge har vi skiftet regjering flere ganger den 14. oktober opp gjennom. Et enda tørrere fakta er at de tre internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, IEC og ITU markerer den 14. oktober som verdens standardiseringsdag (!!!).
Ok. Betyr det at vi skal se på 14. oktober 2024 som en standard mandag for framtida, tro? Eller har det i dag kommet noen ny standard som jeg ikke kjenner til, kanskje?
Det er fint med standarder. På mange områder. Felles standard for språk og bokstaver og tall og måling og slikt gjør livet enklere på mange måter. For eksempel å skrive blogg. En standard kalender som forteller oss at dagen i dag er mandag og at det er den 287. dagen i året med 78 dager igjen av 2024 er også ryddig. Det er jo greit at vi er en smule i takt på enkelte ting. Til og med jeg som skyr å sette folk i bås eller boks og er generelt skeptisk til standardsvar, finner det ganske nødvendig med enkelte standarder i samfunnet. Da blir hverdagen enklere.
Den 14. oktober 2024 har igjen noen timer før «fasiten» for denne datoen akkurat dette året foreligger. For min del har den bydd på avlysning, planlegging, trening, reparasjoner og en passe dose klesvask, støvsuger og oppvaskmaskin. Rimelig standard. Det mest spennende var vel en noe panikkartet telefon til ortoped da jeg plutselig oppdaget at fotortosen, skinna mi, var i ferd med å knekke tvers av. Jeg kan egentlig ikke gå på noe som er mer ulendt enn et flatt golv uten den. Så jeg håper virkelig ikke det tar lang tid før jeg kan få en ny.
Ellers så har 14.oktober stabbet rolig av gårde. Det har ikke snødd. Ingen her har flyttet eller sagt opp. Ikke har vi fått fredsprisen heller. Dagen har oppført seg som en helt standard og beskjeden mandag. For en dag.
Nå er det gjort. Og jeg legger merke til at jeg blir mer og mer beslutningsdyktig for hvert år. Så nå er det omhyggelig valgt ut, behørig merket og ikke minst er det konferert med sjefen. Nå er treet klart.
For det er jo så klart snakk om årets julegran og i den forbindelse juletresjefen. Juletresjefen er sjef så lenge treet er ute og helt til det står klart på fot, justert for lutende golv og skakk stamme og klart til pynt. Så tar en annen sjef over, før den første får sjefe over grana igjen når det skal bæres ut. Arbeidsfordeling og ansvarsfordeling kalles det.
Men ansvar for å bestemme hvilket tilligger meg. Jeg hadde med småbrukeren som konsulent i år. Dermed kunne vi bli enige i løpet av noen minutter. Det var noe færre kandidater å velge mellom, så det var nok også en god grunn til at det var litt enklere å bestemme seg. Og så er det jo det fakta at erfaring sier at «det blir bra uansett». Så det er ikke såååå farlig!
Nå er julegrana forskriftsmessig merket og jeg fikk en tur i egen skog som ukas søndagstur. Både bål, kanelsnurrer og bålkaffe fikk vi også. Og heldigvis ingen hjortelusflue.
Ferdig til jul er vel å ta i en smule. Men to julegaver er bestilt. Og julegrana er valgt!
Det meste som befinner seg utendørs er klissvått for tida. I alle fall i områdene der jeg ferdes. Skogen er klissvåt, det drypper av graner og bjørk selv om det ikke regner. Bekkene som gjerne er stille mye av sesongen går brusende fulle av vann og elva er flomdiger.
Gresset er bløtt og forrige uke da jeg tok ei natt i hengekøye var jeg rimelig fornøyd med at det var sol og litt vind da jeg kom hjem. For alt utstyret var i grunn klissvått etter å ha vært ute i tåkeheimen gjennom natta.
I dag får dette løvet som jeg skrittet over i skogen representere ordet -klissvått, som er temaet for utifriluft sin helgeutfordring denne gangen:
Lenke til utfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-klissvatt.html
I dag kom den. Slik den ofte gjør midt i oktober her i området. I år ble den heldigvis ikke så lenge. Kun en times tid eller noe slikt. Ikke som i fjor da den kom for å bli. Men den kom.
Den første snøen.
Like etter at vi her på bruket hadde forlatt bålpanna på terrassen så begynte snøen å dale. Vi hadde sett at været kom. Og at det allerede lå et melisdryss over jorder og åpne områder i høyden vestover. Yr meldte «det blir regn» og jeg tenkte mitt. 2-3 varmegrader og utrygt for nedbør – det betyr som regel at snøgrensa går rett nedi bakken her.
Det var slik i dag også. Og det snødde skikkelig ei lita stund. Digre snøkjærringer. Som regel kommer den første snøen her omkring denne datoen. Nesten hvert år. Som regel blir det hvite rimelig kortvarig. Og de fleste gangene legger den seg ikke på bakken en gang. I fjor derimot la den seg. Og ble. Snøvinteren var lang sist sesong.
Jeg er forberedt. Småbrukeren satte på vinterdekk på bilen min i dag. Så den første snøen kom slik sett nesten som bestilt. Så får vi se da. Om det blir slik der «att og fram»-vær, som jeg kaller det. Eller om det blir som forrige vinter. Stabilt med snø i større og større mengder allerede fra oktober.
