Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.
Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.
Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.
Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.
Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!
Hva betyr det for deg? Å venne seg til, ikke sant? Vi blir på en eller annen måte vant til en ny måte å gjøre ting på, en ny smak eller nye omgivelser. Satt i system og etter en plan og bevisst tanke om at noe skal vennes til så kaller vi det ofte tilvenning.
Når jeg googler ordet «tilvenning» kommer det utelukkende linker til artikler om tilvenning i barnehage. I alle fall så langt som jeg gidder å scrolle. En ettåring med foreldre som skal ut igjen i jobb etter permisjon skal gjennom tilvenning i barnehage. De skal venne seg til å være borte fra foreldrene, de skal venne seg til å si hade, de skal venne seg til andre barn og bli vant til nye voksne og helt nye omgivelser.
De skal spise, sove, skifte bleie, leke, utforske, gråte og le i en helt ny setting. Foreldrene skal også tilvennes den nye situasjonen. Ikke minst de, forresten. Det er en kjensgjerning at den overgangen krever tilvenning for både store og små. Stikkordet er trygghet. For alle.
Den typen tilvenning er et rimelig kjent begrep i mitt yrke. Men jeg er slett ingen ekspert. Jeg er nok ikke spesielt god. Har rett og slett øvd for lite. Mitt område er jo litt større barn. Og selv om det tilvennes når de store bytter barnehage og avdeling også, så er de tross alt vant til, tilvendt, konseptet.
Men nå, på tross av både kunnskaps- og erfaringshull, er det akkurat dette jeg holder på med. Tilvenning. Vi har nå kommet til punktet der det går an å spise mat når man er sulten, drikke når man er tørst og gå på do når det trengs. På riktig sted. Til og med litt lek og en og annen ekspedisjon til naborommet er mulig. Selv om retretten til teppet på skittentøydunken er rimelig kort enda. Eventuelt bak vaskemaskina eller under dusjkabinettet. Der er det jo så trivelig…
Fra starten der det gjaldt å trykke seg så flat som mulig og helst gå i ett med teppet, og i alle fall ikke komme med en eneste lyd, så har det altså gått framover. Litt spising i senga måtte til de første timene. Det samme måtte drikking.
Via en og annen rusletur rundt på det ikke så alt for store badet, samt litt lureri med såkalt godteri og masse stryk og kos har vi nå på dag 3 kommet et steg videre. Det er til og med maling og en og annen mjauelyd å høre. I alle fall et slags kvekk. Så tilvenningen går sin gang. Nice and steady. Ikke akkurat kjempefort, men det bør jo stå i stil med pedagogiske prinsipper ellers…
Hils på Nasse. 14 uker. Akkurat flyttet fra mor og rimelig mye mer lik Nasse Nøff i personlighet enn sitt opprinnelige navn: Emil. Så tilvenning til nytt navn er også i gang.
Bolighaien her leier nå ut 3 nye boliger med nærhet til skog og mark kort vei til friluftsliv og rikholdige matfat bestående av mengder av mygg og meitemark. Denne utleieren er en smule somlete. Det skal glatt innrømmes. Boligene skulle ha vært «nøkkelferdige» og på egnet tomt for minst et år siden.
Men bedre sent enn aldri. I dag er de klare. Sesongen er såpass i gang at det er fare for at innflytting ikke skjer før neste år, men mulighetene for de mest desperate er der.
3 innflyttingsklare nye enheter leies nå ut. Klare til møblering. Såkalt studioleiligheter? Meget rimelig leie. Ingen gjenboere. Førstemann til mølla gjelder.
Den første april i dag. Og den første skogsturen uten truger men kun med brodder på beina for denne sesongen. Når skaren er stabil så går det an. Den første dagen i min aprilutfordring er det også. Og jeg har klart 2 kilometer i dag. Akkurat det som må være snittet per dag for å klare månedens utfordring. Utfordringen ble beskrevet på blogg i går. I dag var det mer enn nok, og jeg er fornøyd!
Da jeg fikk påskekake ved bålet i solveggen etterpå så ble jeg ikke akkurat mindre fornøyd… Og det beste var at det ikke var aprilsnarr noe av det.
Lag deg ei fortsatt fin palmehelg, palmer eller ikke!
Om ikke akkurat lettbeint, så i alle fall litt lettere til beins uten truger.Ikke i følge, men samme vei.
