Budag.

At det skulle bli budag i dag, ga ikke akkurat så høye odds. Dermed starter katta og jeg rolig. Vi lirker dagen i gang henholdsvis under og over dyna. Med tekoppen i handa

Budag hadde i tidligere tider mest med det å gjøre at uvær satte en stopper for utearbeid, tror jeg. Her er det stort sett uvær i skrotten som lager budag. Og jeg øver meg på å ta hensyn!

Lag deg en god morgen, budag eller ei!

Fatiguens forbannelse.

Jeg ligger på sofaen. Juletreet står fortsatt fullpyntet i hjørnet, vaskemaskina er tom og stille, skittentøykurven tilsvarende full, støvsugeren står rolig og jeg vurderer om det er stor sannsynlighet for at jeg klarer å stå opp og gå på jobb i morgen. Det er fatiguens forbannelse som slår til igjen.

I dag sto fire avtaler på planen. Det gikk. Men jeg havnet på sofaen i kveld. Jeg er redd jeg har overdrevet igjen. Ufrivillig. Mens mennesker som ikke har en kronisk sykdom, gjerne kan presse seg litt ekstra dersom det er noe de virkelig vil eller må, så kan en med MS risikere å bruke opp ikke bare dagens energikvote, men kvoten for resten av uka også. Akkurat nå kjennes det ut som det er nøyaktig det jeg har gjort. Det vil vise seg.

Så nå ligger jeg strak ut på sofaen. Det høres ganske forlokkende ut, ikke sant? Ligge her uten å måtte ta seg av hverken klesvask, julepyntbortrydding eller andre «må-ting». Sannheten er at jeg, som så å si alle andre med MS eller annen kronisk sykdom, gjerne bytter bort sofaen med overskudd til å støvsuge eller noe av det andre.

Men hverdagen er ikke alltid sånn. Ikke alle dager kommer med muligheten til å finne min personlige og optimale miks av aktivitet og hvile. Dager som dette mangler balansen jeg som MS-syk trenger.

Jeg er ikke lat. Men jeg sliter med å forklare for familie, kolleger og venner hvor utmattet jeg er og hvordan denne ubalansen påvirker meg. Jeg sliter vel egentlig med å forklare det for meg selv også. Når energikontoen er tom, kan jeg ha så lyst jeg bare vil, kroppen sier nei uansett. Jeg må velge bort ting som sluker energi hvis jeg skal få overskudd til noe som helst. I alle fall til de tingene jeg faktisk har nytte og glede av.

Noen dager er som i dag. Det går ikke å balansere. Avtalene blir for mange og krevende. MS-sykepleieren som hadde meg på kontoret  som siste instans på sykehuset i dag så det. «Nå tror jeg ikke vi skal snakke sammen mer», sa hun. «Nå skal du dra hjem».

Det hjelper som regel om en dag med mye aktivitet eller mange avtaler etterfølges av en roligere dag. Det spøker for jobben i morgen, med andre ord. Det ligger langt inne å innrømme det. At grensa mi går omtrent her. Grensa for hva jeg orker og ikke orker.

Og jeg er ikke mentalt klar for å drive så knallhard prioritering enda heller. Men jeg ser at det må gjøres. Den forb…. fatiguen!

På sofaen. Her blir jeg nok i kveld.

Kilde: Kvinne med MS, v/ Siri Skaustein

Tren mindre i år.

Akkurat i det treningssentrene fylles med ivrige mosjonister og idrettsutøvere som smeller i veg med nyttårsforsetter om å trene mer, løpe lengre og løfte tyngre så er det denne beskjeden jeg får. Tren mindre…

«Du må nok trene mindre», sier de til meg. Både fysioterapeuter av ulike slag, leger og annet helsepersonell. Lite vet de at jeg er livredd for akkurat det. Jeg er livredd for å bli inaktiv, svakere, få dårligere balanse og klare mindre. Det er det MS-en har lett for å gjøre med slike som meg. Og jeg har i hele høst trent på samme måte som før fordi jeg er redd for at jeg blir dårligere om jeg lar være. Akkurat nå får jeg litt panikk, rett og slett.

«I alle fall må du nok trene kortere og muligens lettere økter», fortsetter de med. Heldigvis, tenker jeg. Da er jeg ikke helt på feil jorde. Så da er visst nyttårsforsettet å trene mindre, lettere og riktigere. Jeg skal finne treningsbalansen. Det er en kjempeutfordring.

Jeg har hauger og lass med øvelser. Både programmer for styrke, bevegelse og balanse. Og kondisjon. Intervaller og hardøkter. Langkjøring og kortere sett. Normalt har jeg kjørt mye av det på ei og samme økt. To timer i strekk har det blitt det siste året. 3-4 ganger i uka. Med påfølgende utmattelse og inaktivitet. Jeg har vært rimelig kaputt, selv om økta i seg sjøl tilsynelatende har kjentes bra ut. Så jeg har vel i grunn fattet at treningsregimet og jeg ikke nødvendigvis alltid har vært helt i takt.

2-timers økter med både intervaller, styrke, balanse og bevegelighet. For en kroniker som meg er det altfor mye. For tøft, for hardt og ikke minst alt for lite tid til skikkelig restitusjon etterpå. Jeg har skjønt at trening bør foregå relativt tidlig formiddag. I alle fall fungerer det best for meg da. Ellers må trening foregå dager da jeg ikke har vært på jobb eller skal på jobb. Andre avtaler bør også legges til treningsfrie dager. Med de foreskrevne 4-5 øktene i uka blir det en smule travelt. Selv om jeg er på jobb kun et par dager i uka, og da veldig få timer. Restitusjonstida blir i beste fall halvparten av det den skulle vært. Og aktivitet utenom trening blir så som så. Det blir skremmende mye stillesitting mellom øktene.

Å trene som kroniker er noe helt annet enn å trene for å bli sprekere, sterkere, sunnere eller slankere ellers. Det kan jeg skrive under på. Å trene med MS, multippel sklerose, er enda en faktor å ta hensyn til. Jeg vet nå at trening ikke vil gjøre meg frisk. Den vil muligens hindre at jeg blir verre, hvis jeg har litt flaks, og den kan bremse utviklingen. Men symptomene vil jeg fortsatt ha. Jeg kan bare håpe på å finne måter å dempe dem på og være såpass sprek at jeg takler dem bedre i hverdagen.

2022 skal bli det året jeg finner ut hvordan jeg skal balansere treninga. Jeg vil orke å gå litt på jobb, dra på tur, være ørlite grann sosial, skrive litt, holde hjemmet mitt trivelig – ja rett og slett fungere rimelig greit i hverdagen. « Tror du vi får til en fjelltur til sommeren?», spurte avleggeren i dag før jeg avleverte henne på toget for retur til hovedstaden og nytt studiesemester. De siste par åra har vi gått noen dager i fjellet, hu og jeg, nemlig. «Det vil jeg», sa jeg.

Da må jeg trene 7 dager i uka.

Skulle jeg ikke trene mindre da, egentlig? Hæ, liksom!?! Jo, jeg skal trene mindre. I alle fall i form av kortere økter. Og antakelig en del lettere belastning og enklere øvelser også. Men jeg har en følelse av at med det opplegget jeg må følge så vil antall treningsminutter i uka ikke akkurat reduseres. De blir bare omfordelt. Jeg skal ikke lenger kjøre 2-timers treningsøkter 3-4 ganger i uka.

Med MS i kroppen skal jeg heller kjøre kortere økter, kanskje maks 1 time om gangen 4 ganger i uka. Og så opptil en halvtime de resterende dagene. Gjerne fordelt på 10-minutters økter med øvelser. Eller rett og slett innbakt i hverdagsaktivitet. Jeg skal gå på tå fra stua til kjøkkenet, stå på ettbein for å utfordre balanse mens jeg pusser tenna. Jeg skal drive knebøy når jeg vasker klær. Jeg skal tøye mens jeg ser på tv og bruke trappa til 2.etasje som treningsapparat.

Og så skal jeg kaste alle ark jeg har med øvelser fra rehabiliteringsinstitusjoner og fysioterapeuter fra før, sa MS-fysioterapeuten på nevrologisk avdeling i forrige uke. Februar kommer med nytt opphold på rehabiliteringsinstitusjon, og da må jeg få et nytt opplegg, mente hun. Et opplegg tilpasset en ny hverdag med ny diagnose og nytt utgangspunkt.

Jo sjukere du er jo mer må du trene. Ellers blir det fiasko, sa småbrukeren for et års tid siden.   Og småbrukeren har definitivt rett. Jo dårligere jeg er dess mer må jeg trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentvis av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen av energi er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere.

Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. Det sa ikke MS-ekspertene heller. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.

Men med riktig balanse i treningsøktene så håper jeg etter hvert å få til noe mer hverdagsaktivitet. Og da står skogstur aller øverst på prioriteringslista. Aktivitet i frisk luft generelt, egentlig. Trening har ingen mening, selv om det rimer, hvis det ikke fører til bedre livskvalitet. Og livskvalitet handler for meg om å gjøre mer av de tingene jeg har lyst til. For å orke det må jeg trene mindre. Oftere og lettere og mer balansert. Flere minutter, men mindre.

Småbrukeren og ekspertene har nok i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!

Øvelse gjør mester og trening gir livskvalitet.
Foto: OØE

Balansert trening så jeg ikke forblir bakerst og nederst i bakken mer enn høyst nødvendig…
Foto: ACM

 

 

 

 

Enhver 50-åring.

«Enhver 50-åring med respekt for seg sjøl bør feire med akebursdag», sa en klok kvinne for noen timer siden.

Det er ikke enhver 50-åring som gjør det så vidt jeg vet, og det er ikke enhver 50-åring som er så blid når hun velvillig lar seg kidnappe som akkurat denne. Tett snøvær, stummende mørke og mange kuldegrader stoppet ikke hverken nesten-50-åringer eller de som var litt yngre. Muligens fordi vi visste at kvelden skulle ende i ei varm, god hytte med både mat, kake, bobler og smågodt. Selskapet bød på latter, både nye og gamle historier og ikke minst en god del løsing av verdensproblemer og mer personlige utfordringer. Sånn kan det bli en fredagskveld med gjengen. En god fredagskveld.

I den grad vi trengte en konklusjon: vi har alle behov for gode opplevelser i godt selskap og å virkelig være til stede med hverandre. Og aketurer med påfølgende mat og samvær gir mersmak.

En tur i akebakken er ren mindfullness. Frisk luft er godt. Snøvær og mørke er spennende. Og snøsprøyt i fjeset forfriskende. Om bakken esr lang og bratt ut når den skal forseres oppover og veien fra mageligg på akematta til oppreist stilling oppleves rimelig heftig for en stiv kropp, så kan aking anbefales .Og den som har lyst har lov.

«Ved 20-årsalderen bekymrer vi oss for hva andre sier om oss,

Ved 40-årsalderen bryr vi oss ikke om hva andre sier om oss.

På veien mellom 50 og 60 går det opp for oss at de aldri har snakket om oss i det hele tatt»

Fritt etter Ann Landers.

En fredagskveld i akebakken kan absolutt anbefales for alle aldre. Gjerne i snøstorm. Hodelykt og akedress med refleks kan anbefales. Det er lettere å finne igjen hverandre da…

Klar, ferdig, gå.

Viktig å balansere væskeinntaket før aking.

Heldigvis vært ute en snørik vinternatt før.

Reflekser og hodelykt forenkler stuntet.

Kake må alle 50-åringer ha.
Foto: ACM, AØ, HLØ.

Snø vil falle over snø…

Snø vil falle over snø som har falt, skrev Levi Henriksen.

Det snør og det snør over småbruket i dag. Men selv om det blåser litt, så kan det ikke akkurat kalles snøstorm det her. Og dermed går kveldens utendørs kombinasjonsstunt som planlagt, tenker jeg. Så langt. Siden alle har fått beskjed om å kle seg godt og det tross alt ikke akkurat er snakk om folk som ikke har vært ute ei vinternatt før, så regner jeg med at alle møter med adekvat bekledning.

Ei foreslo badedrakt, ei anna glitterpumps. Jeg gleder meg til å se begge deler, men håper begge to velger å ha på seg noe utenpå. I alle fall i starten. De to nevnte antrekkene vil nok kunne egne seg i løpet av kveldens hoveddel. Litt mer usikker på om de egner seg i snøen.

Foreløpig faller snøen over snø som har falt og jeg går for ull og anorakk.

Ull og anorakk.

 

Når MÅ julepynten bort?

I dag er det 13.dag jul. Eller 6. januar om du vil. Ellers er det torsdag. Et fakta som i grunn ikke har noe som helst med saken å gjøre.

På tv2 spør de om du irriterer deg over at naboen har julepynten oppe enda…. FOR et håpløst spørsmål, tv2. Den som har både tid, overskudd og ikke minst interesse av å irritere seg over slikt kan bare gjøre det for min del. Men jeg vil ha meg frabedt å høre noen akke seg over det. Meningsløst, vil jeg påstå.

Men altså: skal julepynten ut 2. juledag, 1.nyttårsdag, 6. januar, altså i dag, eller 20. dag jul? Tv2 hevder å ha fasiten. Ifølge dem rydder de fleste vekk julepynten når det nye året begynner. 6.januar er Helligtrekongersdag ifølge gammel kristentradisjon og fortsatt helligdag lengre sørover i Europa så vidt jeg vet. Tradisjonelt så skal visst jula «kastes ut» senest da, mener noen. Omtrent akkurat samtidig som de regnet at de tre vise menn ankom Betlehem.

I middelalderen mente de at julefreden skulle vare til 13. januar. 20.dag jul. Det var visst vanlig å reise rundt på gårdene og «feie jula ut» 20.juledag. Dermed har det vært vanlig for mange å beholde julepynten til da.

Her i huset står fortsatt juletreet på sin faste plass i stua. Stjernene henger i vinduet og det skimtes både nisser og engler rundt omkring. Dagens middag ble inntatt på juleserviset. Ingen av delene kommer til å forsvinne ut i dag. Om de blir der til 20.dag er usikkert. Jeg har nemlig tradisjon med å «kaste ut jula» når det passer meg. Altså når jeg har tid og energi til det. Det har sjelden vært rett etter nyttår. Småbrukeren nekter å ta ut juletreet allerede da. Så mye jobb som det er å få den digre grana på fot og inn gjennom små dører og trange ganger så får det jaggu meg stå der litt lenger, mener han. Og det kommer jo ikke i hus før tidligst 22. desember. Så jeg har i grunn full forståelse for hva han mener. Men jeg skjønner også at de som pyntet hus og satte inn tre omkring første søndag i advent, er fornøyd og klare for å strippe stua allerede 1. januar eller før.

Jeg har nå lest hele innlegget hos tv2. Der kan jeg til og med stemme over når jeg syns det er riktig å rydde ut jula. Det akter jeg ikke å gjøre. Like lite som at jeg blandet meg opp i noe statistikk om når det var «riktig» å pynte juletreet FØR jul.

Og fasiten som tv2 lovte? Den kommer de heldigvis ikke med. Det skulle bare mangle. Jeg gjør som jeg vil og det regner jeg vel egentlig med at de fleste andre gjør også. Jula her i huset varer nok ikke helt til påske, men så lenge katta ikke har pyntet av juletreet fullstendig så får det stå i fred et par dager til i alle fall.

Jeg regner med det forsvinner en gang før påske…

Siden nedre del av treet har vært en smule trafikkert av husets pelssjarmør, så er en del pynt flyttet oppover. Ellers ser det tilnærmet likt ut i dag; 13.dag jul.

Run Forrest, run!

Nytt år og nye muligheter. Og alle muligheter skal testes. De neste ukene skal jeg teste dette:

Her har jeg for sikkerhets skyld montert mansjetten opp ned…

Denne lille installasjonen skal etter planen hjelpe meg slik at jeg slipper å slepe foten over alle hindringer og slik at hofta slipper å ta over all jobben som ankel og fot egentlig skulle ta seg av. Det blir spennende. Det blir nok ikke noe «Run Heidi, run!» men målet er tross alt å gå. Og småbrukeren har allerede bidratt med litt modifisering og justering. Det skulle bare mangle om det ikke måtte til. Friluftsheidi er jo ikke akkurat kjent for å passe i standardvarianter. «One size fits all»? Ikke akkurat. Men i morgen blir det testtur på vinterføre. «Walk Heidi, walk!»

Vi får se da, vettu!

 

Ramlet ut av lista.

Jeg beklager så mye. Et par bålbilder de siste par dagene har vel sagt sitt. Jeg har rett og lett ikke lyst til å skrive for tida. De siste dagene har blogginspirasjonen virkelig glimret med sitt fravær hos friluftsheidi.

Der jeg enkelte dager har skrevet så tastaturet knatrer bare ved å lese en overskrift eller høre et stikkord, så har de siste par dagene resultert i så godt som nesten ingenting. Et par bål. Det er det hele. Veldig smalt tema. I alle fall i bloggverdenen. Det har også ført til at undertegnede for første gang på flere måneder (tror jeg) har havnet utenfor den såkalte «topp 100» lista.

Noen toppblogger har friluftsheidi aldri vært. Og ambisjonen er heller ikke akkurat der. Men til og med 103 sånn rimelig faste leserklikk i døgnet blir i meste laget å oppnå når skrivesperra er fullstendig. Ikke et eneste bål i verden kan bøte på det!

Jeg orker ikke engang skrive om katta. Selv om han stadig bidrar med action i form av avpynting av juletre, deling av kabler til høyttalere og generelt rot og borttulling av smådeler under senger, skap og andre møbler.

Mulig han og undertegnede havner på lista en eller annen gang igjen. Inntil da så blir det bål.

2022 kom med bloggtørke. Fotografert 01.01.22 kl 00.01. Ellers fullstendig urelevant bilde.

I dag også.

Det ble ett i dag også. Selv om vi måtte trosse 13 blå og lyset som ikke ble slått på før etter klokka 09.00. Det ble aking, ski, graving og lek i snøhula. Og det ble bål. Årets andre. Herlig på «kontoret» 😊

 

 

Dagens bålvarme ved akebakken.

Og gårsdagens. På samme sted:

Bål 2022.

Bål 2022.

Årets første bål kom i dag. Så da er 2022 brent i gang. I alle fall brødskiva som måtte en tur innom bålet før den ble fortært. Akkurat passe svidd i kanten ble den. Ute til lunsj, kalles det. Bokstavelig talt. Det er slik vi gjør det på «kontoret» mitt. Vi er ute. Og vi spiser mat rundt bålet.

Og jeg er glad jeg klarer å være tilstede lenge nok til lunsj. Innimellom. Og til og med både før og etter i dag. Når noen sier bål så kommer jeg.

Det blir spennende å se hvor mange bål det blir i år. Statistikk fins ikke for tidligere år, men jeg vet at det er en del. Enkelte dager opptil flere. Denne uka har jeg stor tro på i alle fall et par til.

Bål altså! Et av vinterhalvårets store gleder.

qrf