Jeg ligger på sofaen. Juletreet står fortsatt fullpyntet i hjørnet, vaskemaskina er tom og stille, skittentøykurven tilsvarende full, støvsugeren står rolig og jeg vurderer om det er stor sannsynlighet for at jeg klarer å stå opp og gå på jobb i morgen. Det er fatiguens forbannelse som slår til igjen.
I dag sto fire avtaler på planen. Det gikk. Men jeg havnet på sofaen i kveld. Jeg er redd jeg har overdrevet igjen. Ufrivillig. Mens mennesker som ikke har en kronisk sykdom, gjerne kan presse seg litt ekstra dersom det er noe de virkelig vil eller må, så kan en med MS risikere å bruke opp ikke bare dagens energikvote, men kvoten for resten av uka også. Akkurat nå kjennes det ut som det er nøyaktig det jeg har gjort. Det vil vise seg.
Så nå ligger jeg strak ut på sofaen. Det høres ganske forlokkende ut, ikke sant? Ligge her uten å måtte ta seg av hverken klesvask, julepyntbortrydding eller andre «må-ting». Sannheten er at jeg, som så å si alle andre med MS eller annen kronisk sykdom, gjerne bytter bort sofaen med overskudd til å støvsuge eller noe av det andre.
Men hverdagen er ikke alltid sånn. Ikke alle dager kommer med muligheten til å finne min personlige og optimale miks av aktivitet og hvile. Dager som dette mangler balansen jeg som MS-syk trenger.
Jeg er ikke lat. Men jeg sliter med å forklare for familie, kolleger og venner hvor utmattet jeg er og hvordan denne ubalansen påvirker meg. Jeg sliter vel egentlig med å forklare det for meg selv også. Når energikontoen er tom, kan jeg ha så lyst jeg bare vil, kroppen sier nei uansett. Jeg må velge bort ting som sluker energi hvis jeg skal få overskudd til noe som helst. I alle fall til de tingene jeg faktisk har nytte og glede av.
Noen dager er som i dag. Det går ikke å balansere. Avtalene blir for mange og krevende. MS-sykepleieren som hadde meg på kontoret som siste instans på sykehuset i dag så det. «Nå tror jeg ikke vi skal snakke sammen mer», sa hun. «Nå skal du dra hjem».
Det hjelper som regel om en dag med mye aktivitet eller mange avtaler etterfølges av en roligere dag. Det spøker for jobben i morgen, med andre ord. Det ligger langt inne å innrømme det. At grensa mi går omtrent her. Grensa for hva jeg orker og ikke orker.
Og jeg er ikke mentalt klar for å drive så knallhard prioritering enda heller. Men jeg ser at det må gjøres. Den forb…. fatiguen!
På sofaen. Her blir jeg nok i kveld.
Kilde: Kvinne med MS, v/ Siri Skaustein
