Akkurat i det treningssentrene fylles med ivrige mosjonister og idrettsutøvere som smeller i veg med nyttårsforsetter om å trene mer, løpe lengre og løfte tyngre så er det denne beskjeden jeg får. Tren mindre…

«Du må nok trene mindre», sier de til meg. Både fysioterapeuter av ulike slag, leger og annet helsepersonell. Lite vet de at jeg er livredd for akkurat det. Jeg er livredd for å bli inaktiv, svakere, få dårligere balanse og klare mindre. Det er det MS-en har lett for å gjøre med slike som meg. Og jeg har i hele høst trent på samme måte som før fordi jeg er redd for at jeg blir dårligere om jeg lar være. Akkurat nå får jeg litt panikk, rett og slett.

«I alle fall må du nok trene kortere og muligens lettere økter», fortsetter de med. Heldigvis, tenker jeg. Da er jeg ikke helt på feil jorde. Så da er visst nyttårsforsettet å trene mindre, lettere og riktigere. Jeg skal finne treningsbalansen. Det er en kjempeutfordring.

Jeg har hauger og lass med øvelser. Både programmer for styrke, bevegelse og balanse. Og kondisjon. Intervaller og hardøkter. Langkjøring og kortere sett. Normalt har jeg kjørt mye av det på ei og samme økt. To timer i strekk har det blitt det siste året. 3-4 ganger i uka. Med påfølgende utmattelse og inaktivitet. Jeg har vært rimelig kaputt, selv om økta i seg sjøl tilsynelatende har kjentes bra ut. Så jeg har vel i grunn fattet at treningsregimet og jeg ikke nødvendigvis alltid har vært helt i takt.

2-timers økter med både intervaller, styrke, balanse og bevegelighet. For en kroniker som meg er det altfor mye. For tøft, for hardt og ikke minst alt for lite tid til skikkelig restitusjon etterpå. Jeg har skjønt at trening bør foregå relativt tidlig formiddag. I alle fall fungerer det best for meg da. Ellers må trening foregå dager da jeg ikke har vært på jobb eller skal på jobb. Andre avtaler bør også legges til treningsfrie dager. Med de foreskrevne 4-5 øktene i uka blir det en smule travelt. Selv om jeg er på jobb kun et par dager i uka, og da veldig få timer. Restitusjonstida blir i beste fall halvparten av det den skulle vært. Og aktivitet utenom trening blir så som så. Det blir skremmende mye stillesitting mellom øktene.

Å trene som kroniker er noe helt annet enn å trene for å bli sprekere, sterkere, sunnere eller slankere ellers. Det kan jeg skrive under på. Å trene med MS, multippel sklerose, er enda en faktor å ta hensyn til. Jeg vet nå at trening ikke vil gjøre meg frisk. Den vil muligens hindre at jeg blir verre, hvis jeg har litt flaks, og den kan bremse utviklingen. Men symptomene vil jeg fortsatt ha. Jeg kan bare håpe på å finne måter å dempe dem på og være såpass sprek at jeg takler dem bedre i hverdagen.

2022 skal bli det året jeg finner ut hvordan jeg skal balansere treninga. Jeg vil orke å gå litt på jobb, dra på tur, være ørlite grann sosial, skrive litt, holde hjemmet mitt trivelig – ja rett og slett fungere rimelig greit i hverdagen. « Tror du vi får til en fjelltur til sommeren?», spurte avleggeren i dag før jeg avleverte henne på toget for retur til hovedstaden og nytt studiesemester. De siste par åra har vi gått noen dager i fjellet, hu og jeg, nemlig. «Det vil jeg», sa jeg.

Da må jeg trene 7 dager i uka.

Skulle jeg ikke trene mindre da, egentlig? Hæ, liksom!?! Jo, jeg skal trene mindre. I alle fall i form av kortere økter. Og antakelig en del lettere belastning og enklere øvelser også. Men jeg har en følelse av at med det opplegget jeg må følge så vil antall treningsminutter i uka ikke akkurat reduseres. De blir bare omfordelt. Jeg skal ikke lenger kjøre 2-timers treningsøkter 3-4 ganger i uka.

Med MS i kroppen skal jeg heller kjøre kortere økter, kanskje maks 1 time om gangen 4 ganger i uka. Og så opptil en halvtime de resterende dagene. Gjerne fordelt på 10-minutters økter med øvelser. Eller rett og slett innbakt i hverdagsaktivitet. Jeg skal gå på tå fra stua til kjøkkenet, stå på ettbein for å utfordre balanse mens jeg pusser tenna. Jeg skal drive knebøy når jeg vasker klær. Jeg skal tøye mens jeg ser på tv og bruke trappa til 2.etasje som treningsapparat.

Og så skal jeg kaste alle ark jeg har med øvelser fra rehabiliteringsinstitusjoner og fysioterapeuter fra før, sa MS-fysioterapeuten på nevrologisk avdeling i forrige uke. Februar kommer med nytt opphold på rehabiliteringsinstitusjon, og da må jeg få et nytt opplegg, mente hun. Et opplegg tilpasset en ny hverdag med ny diagnose og nytt utgangspunkt.

Jo sjukere du er jo mer må du trene. Ellers blir det fiasko, sa småbrukeren for et års tid siden.   Og småbrukeren har definitivt rett. Jo dårligere jeg er dess mer må jeg trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentvis av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen av energi er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere.

Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. Det sa ikke MS-ekspertene heller. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.

Men med riktig balanse i treningsøktene så håper jeg etter hvert å få til noe mer hverdagsaktivitet. Og da står skogstur aller øverst på prioriteringslista. Aktivitet i frisk luft generelt, egentlig. Trening har ingen mening, selv om det rimer, hvis det ikke fører til bedre livskvalitet. Og livskvalitet handler for meg om å gjøre mer av de tingene jeg har lyst til. For å orke det må jeg trene mindre. Oftere og lettere og mer balansert. Flere minutter, men mindre.

Småbrukeren og ekspertene har nok i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!

Øvelse gjør mester og trening gir livskvalitet.

Foto: OØE

Balansert trening så jeg ikke forblir bakerst og nederst i bakken mer enn høyst nødvendig…

Foto: ACM