Det er fint på rehabiliteringssenter. Her jobber det leger, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer og eksperter på dette og hint. I tillegg kommer alle de livsviktige folka som vasker rom, lager mat og passer på resepsjon og anlegg. Det er i grunn et enormt apparat. Alle legger ned en innsats for å utrede, behandle og på alle måter ta seg av oss som er så heldige, eller uheldige alt ettersom, at vi kommer hit.

Vi har alle forskjellige historier. Vi har alle forskjellige utfordringer. Vi har ulik alder, ulike kropper og ulike mål. Både mål for oppholdet og mål for livet. Veien vår fram til nå har vært høyst forskjellig og veien videre kommer til å gå i ulike retninger. Alle de flinke folka er her for oss. De skal hjelpe oss til å finne veien. De skal undersøke og veilede, gi tips og råd og motivere. De skal skrape i overflaten og dykke dypere i problematikken. De skal få stemmer til å skjelve og øyne til å bli blanke når vi setter ord på livet. De skal hjelpe oss å finne veien videre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet ikke hvor min vei går. Akkurat nå kjenner jeg på at akkurat min vei antakelig kommer til å bli en helt annen enn jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner på utilstrekkelighet. Jeg kan gjøre mye. Jeg kan stå opp om morran. Jeg kan svømme og trene i basseng selv om det er grisevarmt. Jeg kan snakke meg varm med en trivelig sykepleier med like velutviklet snakketøy som meg selv. Jeg kan boksetrene i solsteiken. Jeg kan sykle mange kilometer og bade i friskt vann og gjørme.

Så stopper det. Jeg må stikke av. Jeg stuper inn på rommet rett etter kveldsmat. Dagen i dag har også kostet. Smertene i armer og bein er heftige. Hue er tomt. Jeg tenker og bekymrer. I utgangspunktet skulle det være en smule tidlig for meg å ta kvelden ved 19-tida. Men en dag som dette har kostet såpass at det er helt nødvendig. Jeg er rett og slett puslete. Tanken kommer: er jeg faktisk den aller mest elendige av oss? Noen ganger kjennes det slik.

Jeg er ikke alene om det her. Terrassen er tom allerede kl 21. Anlegget er stille. Det er mange her som er sjuke. Ganske så sjuke. Noen sitter i rullestol og noen har mistet håret. Noen er pleietrengende og andre mangler et bein. Enkelte ser jeg bare til måltidene. Kanskje de må ligge rett ut resten av dagen for i det hele tatt å orke å stå opp til mat? Til sammenlikning så har jeg to bein og to armer som fungerer delvis og i alle fall en gang i blant. Medisinlista mi er kort. Veldig kort i denne sammenhengen. Allikevel er jeg av de første som må kaste inn håndkleet om kvelden. Det kjennes puslete. Jeg kan mye rett som det er. Men det koster også. Stort sett hver dag. Det blir rimelig tydelig på et sted som dette. Jeg reflekterer. Og innser, endelig kanskje, at jeg etter hvert tvinges til å ta det innover meg. At veien videre blir en annen. Heldig er jeg som trolig kan gå den på egne bein. Eller sykle.

Tross all refleksjon og intens justering av målsetning så gir et opphold på et sted som dette perspektiv. Jeg er glad for det jeg kan, men sorgen over det jeg ikke kan og det jeg kanskje har gjort for siste gang er fortsatt der. Mine smerter og plager blir ikke bedre av at noen har det verre. Jeg har den kortstokken jeg har fått. Korta er gitt. Nå gjelder det å spille ut de korta på best mulig måte for meg.