Har du tenkt på hvor viktig det egentlig er for oss mennesker å være til nytte? Å kjenne at du betyr noe for noen og å kjenne at din innsats er et nødvendig bidrag. Å bli anerkjent og regnet med og at det du produserer og står for har betydning for medmennesker og folk du møter i hverdagen. Privat eller på jobb. Å kjenne at du spiller en viktig rolle i eget og andres liv og at din innsats er et viktig bidrag både på arbeidsplassen og hjemme. Har du tenkt på hvor mye det har å si for oss alle?
Og har du tenkt på hvordan du ville reagere om du plutselig sluttet å kjenne deg nyttig for både deg sjøl og omverdenen? Om du ble parkert på sidelinja? Og der på sidelinja kunne du ikke annet enn å si «nei, det klarer jeg ikke å være med på» eller «vi får se, jeg kan ikke love noe»?
«Jeg savner deg», fikk jeg beskjed om for en stund siden. Det er verdi i å bli savnet. Det er hyggelig å bli savnet. Men det er også en påminnelse om at ting ikke er som før. Mitt helt ærlige svar kunne se ut slik; «Det gjør jeg også, jeg savner også meg sjøl!». Ikke at jeg kom på å svare det der og da, altså. Jeg savner hjernen min også, nemlig. I alle fall at den fungerer like effektivt som før og gir meg en viss form for kontroll i alle fall.
Det hadde vært nyttig. Med varig sykdom som påvirker både fysikk og hvor kjapt huet klarer å kaste seg rundt i svinga, så savnes kontrollen. Og hverdagen endres. Og følelsen av å være nyttig savnes. For det er ikke mulig å overse at der jeg før følte jeg hadde kontroll, der kjenner jeg meg nå rett som det er som en byrde. En sinke fysisk og en løs kanon mentalt. I dag kom den sugende følelsen av å ha gått på en smell igjen. Jeg trodde jeg hadde sendt fra meg en uferdig tekst til avisa. Jeg trodde rett og slett at jeg hadde hatt en fullstendig kognitiv kollaps. Igjen!
Det endte med at jeg måtte stoppe bilen på en busslomme og sjekke utgått mail og lete etter den kollapsen jeg trodde var der. Men som viste seg fantes bare i mitt eget hode. Men der var den klar å tydelig. Falsk alarm denne gangen – men en ekstremt ubehagelig følelse av at noe er feilkoblet og helt ute av kontroll. Igjen, liksom!
En ting er å føle seg fysisk underlegen. Å vite at uansett så er jeg nesten alltid det svakeste ledd på tur eller under andre aktiviteter der jeg er avhengig av at kroppen gjør jobben. I tillegg skal jeg forsøke å navigere med et hode som gjør de utroligste krumspring. Inkludert glemming, dårlig konsentrasjon og at det som kommer ut av munnen rett og slett er fullstendig malplassert – ja da går kreftene fort. Og da er fatigue den aller største trusselen.
Da brukes den ørlille energien jeg har veldig fort opp både på konsentrasjon og for å holde tunga rett i munnen både mentalt og fysisk. Og det er lite eller ingenting igjen til å gjøre seg nyttig! I dag for eksempel, er det dagen derpå. For jeg må hvile og hente meg inn igjen. Etter ei helg på spa med god mat og drikke, avslapping, massasje og ren luksus. Høres slitsomt ut, ikke sant? Men slikt må jeg hvile etter. Jeg hvilte et par dager før avreise også, jeg altså. Bare fordi jeg vet at det er lurt å i alle fall prøve å samle krefter til å kose meg. Når til og med slike aktiviteter tar krefter, ja da er det lett å føle seg som en byrde.
Men verdifulle har vi alle behov for å kjenne oss. Så da gjelder det å finne et eller annet som kan gjøre meg relevant en gang i blant i alle fall. Så selv om jeg savner meg selv mye av tida og ikke fungerer i jobb eller kan ta på meg andre forpliktelser eller gjøre avtaler slik jeg vil, så leter jeg daglig etter nyttige greier å drive med. I det minste nyttig for meg selv. Sånt blir det både blogg og leserinnlegg av. Og rett som det er turer ut. Som sagt, verdifullt i alle fall for meg.
For alle vil vi gjøre nytte for oss! Så vi slipper å savne oss sjøl hele tida!
Kjenner meg igjen her. Savner også meg selv som gikk opp og ned fjell. Så er det dette med her og nå – og tenke at det er da søren meg bra her også… så kan man være stolt over alt som har vært utrettet 🙂 klems
Det mentale er rett som det er en utfordring som må tas tak i. Og det går opp og ned her i verden 🙂
Dette var utrolig bra skrevet.
Jeg savner og meg selv. Men har begynt å se etter en ny “meg”, hvis du skjønner. Lage meg en ny hverdag som gir meg mestringsfølelse og følelsen av at jeg er til nytte. At jeg utgjør en forskjell.
At å klare litt er bra. Og at det ikke er farlig å være litt sliten i blant bare man legger inn tid til lading i etterkant.
Takk. Det kom fra hjertet eller sjelen eller hvor slikt noe egentlig kommer fra. Det er viktig å gi seg sjøl “lov” til å hvile ja.