Å våkne innendørs på ei hytte klokka 05.47 kjennes noen ganger veldig behagelig. I alle fall framfor å våkne av at det regner inn i lavvoen klokka 04.19. Heldigvis var det såpass komfortabelt i den køyesenga at det kunne soves litt mer helt til kaffelukta gjennom det åpne vinduet tiltrakk seg såpass med oppmerksomhet at et par kopper ble hentet og inntatt på sengekanten før frokost. Ren luksus.

En god frokost og ei solid matpakke ble fortært og produsert og termosen var allerede fylt opp med kaffe av driftige og morgeneffektive verter. Det var klart for ny turdag.

Og siden sherpaen hadde varslet allerede dagen før at hun kom til å være streng denne dagen, så ble det bestemt at dagens mål var å rusle litt rundt på setervollen og ta en del bilder og slikt. Spare energi. Sherpaen var opptatt av at undertegnede ikke skulle bruke opp alle kreftene før den siste dagens retur til bilen gjennom både myrer, kratt og ikke minst elver. Det er forskjell på «gåtur» etter infallsmetoden og «måtur» for å komme seg fra a til b. Eller fra hytte til bil, bokstavelig talt.

Så gikk vi ut da. Og passerte den siste setra. Vi passerte brua og fortsatte oppover langs elva. Sauene gikk foran og viste vei. Til slutt gikk de til side så vi passerte dem også. Undertegnede har begrenset hukommelse. Hun hadde gått der før og i flere kilometer så var hun sikker på at toppen, jo den lå bak neste bjørk eller i neste lysning. Lysningene var stort sett myrer. Og bjørker var det mange av. Hun som skulle være streng var overraskende stille. Altså hun skravlet jo i ett kjør, men det var ikke så strengt, syns jeg. Antakelig hadde hun gitt opp. Eller så var det sekken som var så tung at hun ikke orket. Friluftsheidi bar kartet og kompasset. Et kart hun åpenbart fortsatt har kun begrenset evne til å lese på en skikkelig måte! På et punkt i stien fortet hun seg i forveien i et bittelitt farlig tempo for dårlig bein i skinne bare for å unngå at sherpaen tok henne igjen og fikk muligheten til å si med strengestemmen: «nå holder det, nå snur vi!».

The great escape 11, dag 3. “Vi skal bare rusle litt rundt mellom husa, vi.”

Ingebrigtsen bruker hare – vi bruker sau.

Det var mye fjellbjørk. Lenge.

Snaufjell og utsikt hører med til en escape.

Endelig og til slutt kom vi til topps. Snaufjell. Utsikt. Oversikt. Armene ut og opp og «Sound of music» et eller annet sted i underbevisstheten. Slikt som stort sett er en obligatorisk ingrediens i The Great Escape. Det spiller ikke så stor rolle om det blåser heftig når lunsjen kan inntas i lyngen med utsikt over myrer, fjell og vann. En liten strekk ble det også. Ligging i lyngen er en favorittøvelse.

Både den strenge av oss og undertegnede innså begrensningene og valgte samme vei tilbake som vi kom. Altså nedover lia og inn i fjellbjørkebeltet igjen. Ikke den lange runden på snaufjellet for å se noe nytt på veien hjem. Der (også) var vi gode, syns vi.

«Du glemte å være streng i dag», sa jeg. Hun var for så vidt enig. Det eneste hun var streng på var sekkebæringa og tida. For at friluftsheidi skal komme noen vei så må nemlig øktene administreres strengt. Og her var sherpaen god. Med stoppeklokke og sekundpresisjon holdt hun styr på gangtid, pauser og doturer. På starten av en tur så kan friluftsheidi som regel jobbe, det vil si gå i rolig tempo, i 30 minutter i strekk før beinet er såpass ubrukelig at det bare blir snubling og slit. Etter 30 minutter er det 10 minutters pause. Pause med sitting. Det er viktig. Å bare stå fungerer ikke. Litt uti turen går vi over fra 30/10 til 20/10. Lengre turer enn at det fungerer har vi ikke prøvd. Enkelte dager må vi kjøre 20/10 fra første skritt. Den varianten kom på dag tre.

Med «strengesherpaen» som bærer, tidtager og motivator så ble det faktisk en lengre tur denne dagen enn dagen før. Ikke helt etter planen. Men når været rett og slett er så mye bedre enn meldt, forholdene ligger til rette, hukommelsen for lengde på tur er begrenset og motivasjonen høy, så blir det gjerne sånn. Dagens tur kunne dermed feires med hvert sitt glass meget sur rødvin og tidenes dyreste potetgullpose på tunet da vi kom tilbake. Utpå kvelden ble det middag med nye bordkamerater. En meget velsmakende midddag, må jeg si.

Vi skrøt av at vi hadde vært på 11 turer sammen gjennom 10 år. Damene vi spiste med hadde hatt sin første tur sammen for 60 år siden!!! Vi bøyde oss tvert i hatten. Og nå hadde de slengt seg på trenden med å gå et eller annet land på langs. Eller tvers. Sønnen til den ene av dem var i ferd med å gå Norge på langs. Damene planla noe liknende neste år. Lichtenstein på langs! Genialt. Og jeg lurte på om det ble en slags «pub-til-pub»-tur…

Og friluftsheidi hadde lært fra dagen før: Når temaet «har dere gått langt i dag?» kommer opp, som det alltid gjør i matsalen på disse DNT-hyttene, så har jeg nå endret svaret mitt. Den første kvelden svarte jeg fort «neida, vi har bare gått….». Den andre kvelden, etter å ha gått omtrent akkurat like langt, svarte jeg «ja, i dag har vi vært på tur i 5 timer. Og gått 8 kilometer». DET er langt nok. For oss. I alle fall for meg. For det er jeg som kjenner hvor mye det koster. Og da er det vel rett og rimelig at det er jeg som definerer hva som er langt og ikke også? Uansett så var samtlige av oss ved akkurat dette bordet fornøyd med at det var unggutten vi snakket med i går som skulle gå i 16 dager. Og ikke vi. Det er godt med alt som kan delegeres bort…

Sherpaen var litt mindre betenkt for morgendagens økt tilbake til bilen i og med at vi hadde fått oppdatert oss på ei værmelding som var ekstremt mye mer lovende enn den vi opprinnelig hadde sett. Og så vet hun jo at friluftsheidi ikke har det med å legge seg ned og gi opp underveis. Dessuten så regnet vi med at det lot seg gjøre å komme over elvene andre veien også selv om de nok var enda større etter alt regnet som hadde falt siden sist. Vi kan jo svømme…

En venn vi møtte på toppen.

Strenge-dama leker i elva.

Noen ganger må alle steiner testes ut skikkelig.

Bilder: Fast fotoansvarlig i The Great Escape; ACM og friluftsheidi