Dagens foto er av snø. Så klart. Jeg har jo vært ute og bakset med det hvite stoffet (!) både med snøskuffe og truger i dag.
Det er mye snø. Men dagens bilde er av LITT snø. Inni garasjen. Fetteren min hadde 30 cm på golvet innafor gangdøra i vindfanget hjemme hos seg. Her hadde den heldigvis kun begitt seg inn i garasjen.
Jeg har ikke giddet å surmule verken av truende værmelding eller den faktiske snøstormen som har tatt over omgivelsene det siste døgnet. Det er oransje og gult og innstilte tog og stengte skoler og katastrofestemning i media. Og mange har utfordrende timer.
Her har vi gravd oss ut og inn i dag. Men vi graver oss ikke ned. Jeg er jo i den privilegerte situasjonen at jeg ikke MÅ av gårde fra a til b. Ikke hver dag i alle fall. Så værkaos kan jeg på en måte betrakte litt fra sidelinjen. Ikke som flue på veggen. Da hadde jeg blåst bort i dag.
Jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne noe positivt med situasjoner jeg ikke får gjort noe med. Sånn som været. Og jeg er jo i utgangspunktet glad i snø. Vinter. Og så er jeg en «uværsfuggel». Uværsfugl. Det vil si at jeg alltid har likt å drive meg fysisk ute i grisevær. Mulig det fins en diagnose på slikt.
Derfor har jeg gledet meg til i dag i flere dager. Helt siden yr begynte å melde om snøvær! For jeg har gledet meg til at trugesesongen skal begynne. Og det har den i dag!
Store mengder løssnø er i utgangspunktet ikke drømmeforhold for trugetur. I dag var det tungt. Men; etter ei lita økt med snøskuffe på gårdsplassen (småbrukeren hadde tatt det meste) labbet jeg i vei nedover skogen. Det var til og med tungt i nedoverbakke! Men jeg fikk tråkket opp ei 900 meter lang løype med start på trappa hjemme. Det er greit å ha ei «såle» å gå på senere i vinter. Og forhåpentligvis orker jeg å gå litt lenger neste gang. Og da blir det mer løype!
Akkurat nå ser det ut til at jeg må gjøre jobben på nytt i morgen. Snøen driver fortsatt på tvers rundt hushjørnene og legger seg i djupe fonner. Til og med inni garasjen. Så i morra er det nok på’an igjen. Men det skal jeg vel klare!
Vi hører det vi også. Det er ingen tvil om det. Vi kunne ha sett på teve eller lest nettaviser om det. Men nok om det. Vi hører det. Det uler og suser rundt hushjørnene og i ovnen. Og snøen blåser og legger seg oppover vinduene rundt hele huset. Uti veien forbi huset er det rimelig stilt. Jeg kan lese på sosiale medier at vegen rett som det er er stengt nedi her på grunn av trailere og andre som ikke kommer opp bakkene. Andre bilister holder seg vel inne.
Da jeg var ute og kjørte før i dag hadde ikke været rukket å bli alt for heftig. Det er sjelden jeg kjører i 40 på E6, men i dag var det farten som gjaldt. Vi var nemlig mange der, pent tuslende i den doble køa bak brøytebilen som klarte begge filene samtidig. Da jeg kjørte andre veien en time tidligere gikk det litt fortere så jeg rakk det jeg skulle med mer enn romslig margin.
I kveld holder jeg meg inne. Rettere sagt under et pledd i sofaen. Med bok og muldvarp (se bilde). Vi syns det holder å høre vinterværet, vi. Og vi er heldige som slipper å ut på beina eller i bil i kveld. Lykke til alle dere som jobber i hjemmesykepleien, skal på nattevakt eller må ut å transportere deg sjøl fra a til b. Jeg misunner deg ikke. Ikke muldvarpen heller.
Muldvarpen er alltid med når litteratur skal fortæres 🙂
…er uten friluft. Men egnet for å forberede meg på friluft. Og litt slik der selvskryt og «sesåflinkjeger»-publisering, vil vel noen si. De har sikkert rett. Hverdagen er så definitivt tilbake. Det samme er styrketreninga:
I dag blogges det inspirert av blogg. Rettere sagt av Kjerringtanker og Den kalde fine tida. Om tida er kald og FIN kan helt sikkert diskuteres. At det er kaldt og PENT ute når sola skinner i kritthvit nysnø og himmelen går i ulike sjatteringer av både blått, turkis og rosa, er det vel ikke så mye tvil om. Her hos meg har nysnøen blåst til skavler og polert alt som er av is og underlag, så veiene er speilblanke. De er også pene når sola skinner i isen, men spesielt stas å kjøre eller gå på dette underlaget er det jo ikke.
I dag har jeg kun vært så langt som på trappa. Da var det 18 minus. Og for så vidt helt unødvendig å gå ut for å skjønne at det var kaldt. Akkurat det sier dette huset fra 1800-tallet i grunn klart i fra om helt av seg selv. Døra, som er relativt ny også:
Når dørlåsen ser slik ut fra gangen, altså på INNSIDA, da vet jeg at det ikke er feil å legge i ovnen…
Denne er til salgs:
Ja, ikke avleggeren da, så klart. Det går ikke såååå dårlig med den der masteren i samfunnsØKONOMI (!). Nei, men genseren er til salgs.
Den skal jo være såkalt og på godt (!) norsk oversized, men avleggeren syns den var i største laget for henne. Så dermed har hun bestilt seg en annen genser fra a bæssmor, og denne som er ferdig er ledig. Den er strikket i small, men på grunn av fasongen passer den for oss som bruker både M og L også. Jeg, derimot, var alt for stutt. I alle fall sluttet armene mine lenge før genseren sine! Blant annet.
Sånn er det og sånn er ikke så lett å se eller skjønne før et produkt er ferdig og prøvd. Noen er for stutte, andre er for butte, en er for lang, og noen er for liten!
Uansett så ser jeg ikke helt bort i fra at det blir mer overskudd på hjemmestrikk her. Jeg har nemlig også bestilt meg gensergarn. I en størrelse som muligens blir for liten. Vi får se da den blir ferdig. En gang uti 2026. Eller ’27…
Denne genseren er ferdig, og kjøpt som strikkepakke:
Her er lenket til strikkepakken
(og akkurat derr begynte jeg å fundere om dette regnes som reklame…jeg tjener altså ikke noe, men beklager om jeg har misforstått…)
En skulle (antakelig) vøri fire år i romjul’n, som han Alf sang. For da var væla et hus med fire vegger og julelysa brente dagen lang. Det gjør de jo for så vidt nå også, og huset har faktisk fire vegger. Selv om jeg har blitt den nette sum av 52 år gammel. Men ellers….!?!
Romjulsmelankolien uteble ikke i år heller. Men nå kjenner jeg den igjen. For det er så sikkert som at jula kommer hvert år; julemelankolien tar meg en eller annen gang uti romjula. Som regel en gang mellom 3.og 5. juledag, tror jeg. Det handler om det som jeg egentlig har gledet meg mest til før jul. Dager uten planer. Dager som ligger helt blanke uten noe som helst MÅ-greier eller avtaler som skal gjennomføres. FRI fra hverdagen for både meg og småbrukeren.
Men så plutselig kommer den krypende på. Romjulsmelankolien. Den som nesten gir dårlig samvittighet fordi jeg ikke har en trillion avtaler om kaffebesøk, julefrokost, middag hos tante og bestemor og storebror og resten av familien. 2.-, 3.- eller 4.-dags fest, gløgg og julebukk, den o-store-pinnekjøttfesten hos naboen og tjo og hei og dans rundt juletreet og skiturer og akedag og…..tilsynelatende harmoni og glitrende lykke som er ethvert postkort verdig. Når du har planlagt romjula uten noe som helst av dette og tenker at DET skal jammen bli deilig. Og så kommer den snikende allikevel; romjulsmelankolien. Fordi verden framstår rimelig samstemt om at det er slikt noe som skal til for at jula skal være vellykket!
DA er det jeg plutselig kjenner det. Ikke bare melankolien. Ikke nok med at vi her på bruket selv har valgt å ha det slik. Uten for mange planer altså. Men også realiteten slår meg. For varig og kronisk sykdom tar ikke juleferie. Den tar ikke pause selv om vi skal feire jul. Så dermed må jeg også i jula forsyne meg av små nok porsjoner av livet til at det går rundt. For meg betyr det at et julebesøk som varer fra avreise julaften til hjemreise tredjedagen i grunn er nok. Og etter det er dagene blanke. Og det betyr også at melankolien hverken kan eller bør «medisineres» med å fylle romjulsdagene. De må være blanke.
En gang utpå kvelden fjerde juledag, forsto jeg dette. Og dermed la jeg planen for resten av romjula, samt nyttårshelga. For meg skal resten av romjula og starten av nyåret brukes til å gå relativt korte turer, slik som i går. Jeg skal forske litt mer på kamerabruken min. Slik som i går. Jeg er nemlig ikke helt fornøyd med mobilkameraet på min daglige telefon. Speilreflekskameraet blir litt styrete for meg og nå når den «gamle» telefonen med topp kamera har begynt å virke igjen, så ser det ut til at jeg kommer til å ha med to telefoner på tur. Slik som i går. En til «vanlig» bruk og en til kun å ta bilder med. Det er et fint og harmonisk prosjekt når jeg skal forsyne meg med små porsjoner. Av livet. Slik som i går.
Så i går var det kun fototur som sto på planen. Sammen med pinnekjøtt da. Og i følge med kun småbruker og avlegger. Og det er helt ok. For meg. Og jeg tror faktisk at om dagene hadde vært travle med alt som media og vi sjøl «tror» vi må fylle dem med, så hadde jeg ikke bare vært romjulsmelankolsk. Da hadde jeg nok vært noe i nærheten av romjulsdeprimert. I alle fall sånn passe desperat. Jeg går ikke for ren romjulslykke. Den tror jeg nemlig finnes aller mest på film. Nei, men hva med romjulstilfreds!?!
Lag deg ei god nyttårshelg! Jeg feirer med småbrukeren – vi fabler om bål. Og avleggeren tar seg av festinga mens jeg er sjåfør! Og jeg er både romjuls- og nyttårstilfreds med det!
Elg i solnedgang har vi vel alle hørt om. Et fast og vesentlig innslag i det vi vel kan kalle “kitch”-interiør. Og i alle fall var innslaget av “elg i solnedgang” et klassisk innslag i manges interiør da jeg vokste opp.
Jeg har en solnedgang på veggen over sofaen sjøl, jeg. Så vidt meg bekjent så finnes det ikke noen elg der. I alle fall ikke synlig på bildet, men hvem vet. Det er mye skog og natur foran den solnedgangen, så hva som skjuler seg i skyggene er ikke godt å si 😉
Her på bruket har vi hatt “sau i solnedgang” i dag. Eller lam da. I alle fall pinnekjøtt i solnedgang. Etter den gangen for fryktelig mange år siden da vi trekte pinnekjøttet på kjøkkenet inne – uten avtrekksvifte og uten dør å stenge fra kjøkkenet inn til stua – så har vi trekt pinnekjøttet ute. Det var første og siste gang.
Nå har vi kjøkkenvifte over komfyren. Men vi kjører fortsatt “sau i solnedgang” sånn omtrent en gang hver jul. Hvis det er sol da. Hvis ikke blir det “friluftssau”. Uten sol. En umiskjennelig, men heldigvis ganske svak eim av bløt ullsokk – eventuelt røkt pinnekjøtt, kjennes riktignok. Men denne gangen er det levelig.
I dag har jeg sittet maaange timer i bil. Julefeiring i Bohuslän har kommet til veis ende og snuta snudde seg hjemover. Og dermed tilbake til godt kjente omgivelser.
Jeg rakk å skrolle en del på de timene i bilen. Blant annet. Jeg satt på, med andre ord. Og da oppdaget den ikke alt for oppdaterte meg at jeg var nominert. Til en pris. Nei, faktisk to! Årets store happening i bloggverdenen er i gang, nemlig Gryxen Awards. Og noen har faktisk lest og funnet bloggen friluftsheidi verdig til nominasjon både i kategorien «Årets livsstilsblogger» OG «Årets forbilde». Og jeg er beæret! Og ikke så lite overrasket. Og ørlite granne skrekkslagen.
Bortsett fra det så er det i grunn bare stas😊
Og så tenker og funderer jeg jo litt da. Hva er det med min livsstil som gjør at folk liker å lese om det? Og hva er det jeg gjør, eller skriver om da, som gjør at noen nominerer meg som et forbilde?
Det kan sikkert være så mangt. Men sikkert er det i alle fall at jeg gjør det jeg har lyst til så mye jeg klarer. Og jeg gjør det på frilufsheidi-vis. Eller bare på Heidi-vis. For jeg er jo fryktelig mye inne. Alt for mye for min egen smak innimellom. Og da syns jeg det blir alt for lite frilfuft. Og friluftsheidi. Men da tar jeg meg sjøl et nakketak, eller drar meg sjøl opp etter nakkehåra, som jeg har skrevet før, og kommer meg ut. I friluft. Og da blir jeg friluftsheidi. Og det er jo en slags livsstil.
Jeg tror jeg har et slags grunnleggende driv som gir seg utslag i både overnattinger i skogen, bålstunder med kaffe og røyklukt i jakka, turer i kjent og mindre kjent terreng, romjulsbad og, forhåpentligvis snart, trugeturer utenfor allfarvei. Alt dette fordi det gir meg glede og enda mer driv. Det gir rett og slett en livsstil jeg har blitt avhengig av. Og dermed skriver jeg om det.
Jeg er opptatt av mestring. Jeg har ofte tenkt at det i grunn er litt rart at det er når jeg stabber meg rundt på tur med mer eller mindre slagside og snublefot at jeg føler meg minst «sjuk». Det er jo da jeg egentlig merker aller mest til de fysiske funksjonsnedsettelsene jeg har. Men så er det kanskje ikke så rart allikevel. For det er jo i disse situasjonene eller aktivitetene jeg trosser alle symptomene. Jeg gjør det «på tross av» og fordi jeg kan og vil. Jeg tror jeg på en måte får en følelse av å VINNE over både varig sykdom og symptomer ei lita stund. Og det gir jo mestring! Og positive tilskudd til en livsstil som tross alt er rimelig preget av varig sykdom.
Hvis det av noen, om det så er kun en person, kan oppfattes som å være et forbilde, så er det jo kjempeflott! Jeg heier på alle som velger og prioriterer aktiviteter som gir dem glede. Livet kan ikke bestå av bare MÅ-ting eller BØR-ting. Noen ganger kan jeg klare meg med en god kopp te og ei fin stund foran peisen, jeg også. Det er også del av en livsstil. Og jeg har lært meg at jeg bevisst må prioritere LYST-ting. Altså det jeg har lyst til. Om det er å lese et kapittel i ei bok, drikke en god kopp te, gå til en fjelltopp, sykle til skogs eller bade i kaldt vann.
Og så tror jeg helt grunnleggende at en livsstil ikke trenger å være enten det ene eller det andre. Livsstilen din kan være både og. Litt av ditt og litt av datt. Både salat og sjokolade. Og både hengekøye og hotell. Og ikke glem mye av det du har lyst til! Kanksje mest av det.
Takk for nominasjonene! Jeg er som sagt både overrasket og beæret. Det er så mange gode og ivrige bloggere som fortjener både nominasjoner og stemmer. Og dermed er jeg jo i et innmari godt selskap, ikke sant?! At noen finner det jeg deler om min livsstil både leseverdig og egnet til å være et forbild : KULT!
Skogsturer på denne tida av året kan by på ekstra fine grantrær. Grantrær med kuler å speile seg i for både livsstilsbloggere og forbilder kanskje 😉 ?
For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. For 10. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen.
Julekveldsformiddagskaffen ble av logistikkmessige årsaker kokt på bålet i går. Det gikk det altså også an å gjøre dagen før dagen😉
Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv!
Stunda er nå og den er di. Fyll den med det som er viktig for deg og dann din egen hverdagsmagi og julemagi. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter❤️
Juleklem fra meg🎄
