«When life gives you lemons – make lemonade!»
Dagens stikkord i http://frodith.blogg.no sin bildeutfordring er «Sur/gretten». Jeg vet ikke om denne er gretten. Men sur er’n. Ikke noe tvil om det.
Men sulten etter en dag på jobb i kohorthverdagen, så fikk denne duge som saus på kyllingwok’en. Håper den ikke er smittsom. Satser med andre ord på ikke å surne utover kvelden.
Lag deg en fin torsdagskveld!
Sa harepusen i «Reveenka». Et skikkelig godt tv-minne fra barndommen. Takk til Asbjørnsen og Moe og ikke minst til Ivo Caprino.
I dag er bildeutfordringen fra http://frodith.blogg.no/ «Glad». Jeg velger å dele bilde av to som er skikkelig letta og glade! Her gliser avleggeren og undertegnede bredt etter at avleggeren etter en lang dag med innsats klarte å ta nidan i karate for ca 1 ½ år siden. Det vil si 2.dan, 2.grad av svart belte.
Da var både avleggeren og mora skikkelig glad. I dag er avleggeren glad for at hun igjen kan gå på treningssenter og svette litt. Etter 7 måneders nedstenging i hovedstaden. Det unner jeg henne. Og jeg vet hun har savnet det. Her jeg bor er det nedstengt i alle fall ei uke til, men det er egentlig ikke så farlig. Jeg har både plass nok til å trene hjemme om jeg vil, og lyst nok til å gjøre andre ting til at treningssenter kun er et supplement innimellom.
Jeg gleder meg på Oslos vegne i dag! Uansett om du gleder deg til treningssenter eller å gå ut og ta en øl eller sette deg med en kaffe på uteservering: Kos deg! Gled deg!
Hurra hei og hopp!
Jeg har virkelig noe å være glad for. Både glad, lettet og med følelsen av at jeg er av de heldige akkurat i dag. (Svar på frodiths utfordring kommer i eget innlegg senere i dag, selv om dette også handler om glede…)
Og jeg har altså virkelig noe å glede meg over. For litt under to uker siden oppsøkte jeg hudlege. Jeg ble selvfølgelig henvist av fastlege. Jeg hadde hatt en flekk eller utvekst i tinningen over lengre tid og den hadde vokst. Ikke bra.
Fastlegen likte ikke det hun så og det ble noen uker med litt bekymring før hudlegen i løpet av noen sekunder konkluderte med at dette var lett å gjøre noe med. Han gikk til aksjon og problemet ble diagnostisert. Det var ikke hudkreft, og han sa heller ikke noe om at jeg hadde begynt å gro horn eller at jeg eventuelt hadde en skrue løs. Behandling ble altså gitt, og nå er hele greia snart vekk.
Jeg hadde ikke kreft. Heldige meg. Det er mange nordmenn som ikke er så heldige. Vi er på verdenstoppen når det gjelder påvist hudkreft med over 2 200 påviste tilfeller i året (2017) her i landet. Det er en nedgang siste året og helsevesenet mener bestemt det har med korona å gjøre. Folk går ikke til legen om de oppdager en føflekk eller annen uregelmessighet.
Det må du gjøre!
I dag, 26.mai er den internasjonale hudkreftdagen. Sjekk føflekkene dine, og ta en tur til legen om du er usikker på noe. Heller en gang for mye enn en for lite. Jeg var heldig. Ufarlige greier. Hurra for det!
Til helga er det meldt sommer! Husk solkrem!
Les mer her: http://melanom.no/
Etter 12 dager er dette alt som er igjen….Snart vekk.
Siden jeg kom i gang med http://frodith.blogg.no sin bildeutfordring en dag etter de andre så gjelder det å være kjapp i vendinga. Så dermed går jeg fra redd til sint på null komma svisj! Feel me! Følelser i berg og dalbane og sint i forbindelse med redd er vel ikke helt uvanlig. Så dermed kom både redd og sint på samme dag. Utfordringens dag 2.
På dette bildet er jeg sint. Det er hentet fra et blogginnlegg fra august i fjor.
Det handler jo om korona. Selvfølgelig. Det har vært mange muligheter for å ase seg opp over smittevern, mangel på hensyn, kohorter, hyttediskusjoner og ikke minst vaksinasjonsprioritering de siste månedene.
Akkurat nå er jeg en smule forbanna fordi barnehagen, arbeidsplassen min, igjen er på rødt nivå. Samtidig som politikere og helsetopper blir vaksinert, så står noen i frontlinja uten både vaksine og munnbind. Samfunnskritisk? Bare når det passer de som bestemmer…
Forbanna på vegne av alle som har jobbet ræ.. av seg hele pinsehelga for å kunne ta imot barn, foreldre og ansatte på en så god måte som mulig disse dagene. Vi skal fikse det. Skoleledere og styrere har nemlig igjen gjort en formidabel jobb. Så vi skal fikse det. Og håpe og tro at det ikke blir langvarig. Det er tross alt andre deler av landet som har levd med denne realiteten i månedsvis.
Innlegget er fra 13.august 2020. Og som innlegget sier: denne knockouten kan sikkert slå i hjel en mygg. Minst.
I går fikk vi som driver litt, eventuelt mye, med blogg en utfordring. Det var herlige https://frodith.blogg.no/ som utfordret oss til å legge ut en følelse om dagen. Her er min. Kan du gjette hvilken følelse dette skal illustrere?
Utfordringen heter Feel me, og beskrives nærmere i dette innlegget:
Heldigvis hadde hun lagd ferdig smørbrødliste over ulike sinnsstemninger. Helt sikkert lurt så ikke internettet flommer over av «rått og røti» av magefølelse. I alle fall lurt for undertegnede. Og konkrete og avgrensede oppgaver, ja det liker vi!
Her er altså mitt første bidrag: Utfordringen var: REDD. Jeg kan være redd for mye. Noen ting jeg er redd for for tida er av såpass kvelende og midt-i-trynet kaliber at det foreløpig ikke er mulig for meg å skrive om det. Jeg må velge noe annet.
Og på dette bildet er jeg redd. Livredd, vil jeg påstå.
For slike som meg som får hjertebank, pustevansker og motorikkproblemer på andre trappetrinnet i ei gardintrapp, så er en klatrepark helt klart overkill. Jeg har såpass høydeskrekk at det er helt greit å ikke være mer enn 164 cm høy…
Men en utfordring er jo til for å tas, ikke sant. Dermed gjorde jeg et forsøk. Bildet er tatt tre meter over bakken, det var så høyt jeg kom. Og jeg minnes at jeg sang en eller annen barnesang høyt og skingrende kun i et forsøk på å roe meg sjøl. Logikk hjelper ikke. Jeg VET jeg er sikret og at jeg ikke kommer til å dette ned og dø. Men jeg er like redd. Bortsett fra i zipline. Når det er snakk om tyngdekraft så er jeg absolutt mer på hjemmebane.
Jeg er nede igjen nå. Og har fortsatt høydeskrekk.
Dagens treningsøkt er unnagjort. Tidlig bestemte småbrukeren at dagens økt skulle være matnyttig. Altså min økt. Og bokstavelig talt. Så i dag ble det gummistøvler og arbeidshansker i stedet for treningstights og joggesko. Slik må det være når potetene skal i jorda, og når energien må finfordeles og prioriteres. Dermed ble det ørlille som var av energi brukt på ei økt i potetåkeren i dag. Det var ikke mer å hente ut av hu her, så det ble i grunn det hele.
Jeg fikk til og med kjørt litt firhjuling. Det er gøy. Artigere enn manualer og ellipsemaskin uansett….
Potetene er i jorda. Da er det håp om mange gourmetmiddager framover også. Fint med en småbruker til slikt. Både til potetproduksjon og annen selvberging, og ikke minst til bearbeiding av selvdyrket grøde til gourmetopplevelser. Han er god til slikt! I går ble det hjemmelaget gnocchi. Småbrukerstyle. Jeg lagde pesto, altså. Jeg får da til såpass. Men poteter og småbruker må til.
Energiøkonomiseringen fører også til at jeg denne pinsen planlegger tur med uteovernatting til den, ifølge yr, aller mest regntunge natta på hele pinsehelga. Slik må det bli da den ene dagen krever energi til jobb og den andre til restitusjon og potetsetting. Da ble det bare regnværsdagen igjen. Men jeg gleder meg uansett. Dessuten så har verdens beste turfølge meldt seg på og da kan det i grunn regne så mye det vil. Gapahuk og tarp er forventet å holde oss passe tørre. Og det er heldigvis snakk om folk som har vett på å bringe «frostvæske» nok til eget bruk slik at ingen risikerer alvorlig nedkjøling.
For oss med ekstra behov for energiøkonomisering så er ovale helger gull. Da rekker vi nesten å få til det samme som andre folk fikser på en fredagsettermiddag….
Je vil egentlig itte gi nå særlig oppmerksomhet tel folk som tala tull og rakke ned på andre som er ænnsles enn dom sjøl. Men nå kæn je bære itte læ vara!
Je tala dialekt. I ælle fæll før det mæste. Je har vøksi opp langt tel skogs her på dæ dom kælle indre østlændet og tala Hedmarking. Je seie æltså både «je» og «itte». Slik som n’Sigbjørn Johnsen gjør.
Skriftspråket mitt, lært på skolen, er derimot bokmål. Og av rent praktiske årsaker går jeg derfor nå over til å skrive det jeg kan. Bokmål. Autokorrekt’en på pc’en min setter nok også pris på det.
Skriftspråk er noe annet enn talemål. Jeg vet egentlig bare om et «folkeslag» her i landet som skriver på dialekta si. I alle fall etter Prøysen-tida. Alf, altså. Det er trøndere. Jeg innbiller meg at de skriver bokmål i mer offentlig og «seriøs» sammenheng, men på sosiale medier, sms og slikt så går det mye i trøndersk har jeg sett.
I min scrolling rundt på diverse nettaviser her om dagen så oppdaget jeg altså at enkelte klarer å bli både provosert og direkte dårlig av dialekt. Sanna Saromaa, de som ikke har hørt om ‘a får spandere på seg et google-søk, mente i en kronikk at dialekter var noe tull som vi snarest burde slutte med.
Her er kronikken: http://www.vg.no/nyheter/meninger/i/dlXGLz/dialekter-er-djevelens-verk
Få det bort, mener hun. I alle fall i det offentlige rom. Spesielt i NRK og slikt. Dialekt var komplett umulig å forstå, både for innvandrere slik som henne, og for folk fra andre deler av landet. Dessuten var det stygt. Hun påsto at hun fikk migrene av dialekt fra Jæren og at «totensk» med innslag av «itte» og liknende var noe av det verste hun hørte. Jeg har til gode å høre noen snakke «totensk» så det har jeg ingen formening om. Totning, derimot, det har jeg hørt en del av. Der sier de «itte» og «je» og i Ringsaker, der nevnte Sigbjørn kommer fra, sier de «peeng» også. Akkurat som meg.
Da Sigbjørn snakket om «peeng» på stortinget så hørte jeg aldri at det var noen som var i tvil om at han faktisk snakket om penger. Folk forsto det han sa, gitt. Muligens samtlige bortsett fra Sanna da. Hun syns dialekt er umulig å forstå, og regner med det gjelder for alle andre også. Det kan jeg prinsipielt være enig i. Men jeg tror bestemt det handler om vilje. Ikke nødvendigvis evne. Det hender jeg må forklare at jeg mener svale når jeg sier «sulu». Og det gjør jeg selvfølgelig! Jeg snakker dialekt i jobb også, jeg. Og de jeg jobber med og for skjønner hva jeg sier. Eller så spør de. Det er snakk om at de fleste av dem er under 6 år. Og de har heldigvis vett på å spørre. De er i en alder da de jobber med å forstå hele tida. Og de VIL forstå! Det kan kanskje Sanna og en del andre folk lære litt av?
Så langt i sine bekymringer om dialektbruk så har Sanna noen poenger. Å forstå hva den andre mener er bra for god kommunikasjon. Men når hun i samme åndedrag, eller avsnitt i kronikken, sidestiller det å snakke dialekt med å være mindre opplyst og resultat av innavl…ja da mister hun dessverre det lille hun kunne hatt av troverdighet. I alle fall så kjenner jeg at jeg detter av. Og jeg begynner å si «itte» både oftere og høyere av ren skjær trass!
Jeg er redd Sanna kommer til å få det som hun vil. I alle fall hvis hun er tålmodig. Jeg tror ikke jeg har hørt avleggeren bruke ordet «itte» noen gang. I alle fall ikke etter at hun var sju år! Der går det i tilnærmet bokmål. Både skriftlig og muntlig. Det er nok ganske vanlig. Slik sett så trodde jeg kanskje at det med dialekt, i alle fall i disse traktene, var et utdøende fenomen. 17.mai opplevde jeg derimot å overhøre en samtale mellom 3-4 unge karer fra bygda og bygdene rundt. Så bred dialekt som de gutta hadde er det lenge siden jeg har hørt! Sanna hadde sikkert ikke fattet et ord av det de sa. Hun måtte nok ha lagt seg litt nedpå etterpå, muligens etter å ha tatt seg en grundig dusj, for å få vasket av seg spor av innavl.
Det hender jeg ser innslag i riksdekkende tv-kanaler der jeg må bruke hue for å fatte hva de snakker om. Uansett hvilken dialekt de har. Det tror jeg er sunt for meg. Uansett så er det innholdet i det de sier som avgjør om de har noe å fare med, tenker jeg. Ikke språket eller dialekten. Det kan kun anspore meg til å høre ekstra godt etter slik at jeg er sikker på å få med meg det som blir sagt. Vi har godt av å høre mangfold, det utfordrer oss. Og skjønner jeg ikke så er jeg heldigvis i stand til å undersøke. Google for eksempel. Innavl til tross.
Nå skar je drekke en kaffeskvulp, tenkje je. Smaka det sulumig så kæn det hende je lyt bruke meg på kaffemaskina å…itte bære på a Sanna!
Go’ tossda!
Endelig er dagen over. Det er dagen derpå. Utstillingsvinduet er lukket. Du kan trekke et lettelsens sukk.
I dag, 18.mai, kan du gå tilbake til å være bare helt vanlig ensom. Du kan være det uten press. Det er trygt å åpne sosiale medier. Det er ikke noe stress å lese nettaviser. Det er trygt å skru på tv-en også om du skulle få behov for det.
Matbutikken er åpen som vanlig og alle har lagt ansiktet tilbake i passe hverdagsgretten-folder, så du trenger ikke late som du er smørblid når du møter komplett ukjente. Du trenger ikke være flau fordi du går i joggebukse heller. I dag fins det flere ustrøkne å se.
I dag er det ingen, i alle fall veldig mye færre, som akker og åjer seg over at det regner. I dag kan vi nemlig kle oss etter været igjen…
Du overlevde gårsdagen. Du tok deg gjennom det. Kanskje uten æren i behold. Kanskje du felte en tåre eller flere. Kanskje du prøvde. Kanskje du lot som? Kanskje du ga f…? Kanskje du ikke fikk det til. Kanskje livet ditt er annerledes om et år. Kanskje du da er en av de heldige som tilhører en kohort?
Du trenger ikke fire glass bobler på balkongen på nasjonaldagen for å være noe. Du trenger ikke være midtpunktet i en polert vennegjeng. Du trenger ikke 17.maibuffet og verdens mest spektakulære kake. En is trenger du kanskje…Var ikke dagen din instagramvennlig, sier du? Det spiller ingen rolle. Du er god nok!
Til deg som feiret: det er ok. Jeg håper du hadde en strålende dag. Hvil ut og gjeninnta hverdagen i dag.
Til deg som ikke feiret men kanskje aller mest prøvde å gjemme deg: Det er ok. Jeg håper du har det bra i dag. Hvil ut og lag deg en god hverdag!
Takk til martinehalvs som satte ord på utenforskapen for et drøyt år siden her:
http://https://martinehalvs.blogg.no/jeg-skal-vaere-helt-aerlig-2.html
Og takk til alle hverdagshelter som strever hver dag, både nasjonaldager og andre, med å kjenne seg bra nok!
Dette bildet sendte jeg til studentavleggeren som leste til eksamen i går:
Underteksten var «Gratulerer! Hell no’…».
«Hell no’» er dialekt for «eller noe». Avleggeren leste det på engelsk…
Og ps: de selger is i dag også!
Endelig ble det 17.maitog på småbrukeren! Det måtte en pandemi og et lokalt og «ænnsles» initativ til for at det skulle bli en realitet. Med bittelitt oppfordring og mildt press fra undertegnede, så lykkes vi altså i det herrens år 2021.
Småbrukeren har i dag deltatt i sitt aller første 17.maitog på 36 år. Ikke siden han trådte sine småsko på barneskolen har det skjedd. Men i dag har han og jeg, og selvfølgelig småbrukets erværdige 68-modell, deltatt i bilkortesje. 17. maitog. Undertegnede har viftet med flagg og ropt hurra.
En på 53, en på 48 og en på 47. Katta på 0,9 fikk ikke være med. Det fikk ikke husets eldste heller: en 64-modell måtte stå igjen på småbruket i år da bremsene den er utstyrt med har rett som det er har tilløp til egen vilje. Den får være med en annen gang når bremsene ikke står på hele tida.
Vi har spist 17.maivafler og etterpå blir det eggerøre og spekemat. Og en selvbrygget variant av flytende kornblanding, selvfølgelig.
Lag deg en god 17.maiettermiddag. Ingenting er så gæernt at det ikke er godt for noe…og en pandemi kan altså lure en småbruker med i 17.maitog eter 36 år!
Dagen før dagen. Jeg vet at den omtalen som regel handler om lille julaften. Men mange bruker begrepet om 16.mai også. Dagen før nasjonaldagen. Dagen da bunaskjorter og flagg skal strykes. Have mercy. Og dagen da alt skal forberedes, inkludert champagnefrokoster og unger i finstasen samt familiemiddager og partystemning hvor du enn snur deg. Vel, nok om det!
16.mai er en flaggdag uansett. Først til 27. På denne dagen for 27 år siden startet småbrukeren og friluftsheidi sitt liv sammen. Det vil si at vi begynte å henge sammen mer regelmessig og offentlig. Det hele startet bittelitt noen måneder før, men siden friluftsheidi var opptatt med sitt og småbrukeren skulle reise til andre siden av kloden, så tok det hele litt tid….
Det har jo nå tatt 27 år. Noen har sagt at det ikke er noe vits i å være sammen på grunn av at man har en fortid sammen. Man skal være sammen fordi man har en framtid sammen. Det er jeg enig i. Det handler jo om å skape denne framtida sammen. Men samtidig så mener jeg bestemt at det vil være en stor feiltakelse å undervurdere de 27 åra med liv, når framtida skal planlegges og leves. Ingen av oss klarer å leve historieløst.
Dagen ble feiret på skogstur. På historisk grunn, vil jeg påstå.
Det kan diskuteres om det er trass eller mangel på fantasi som har gitt oss disse 27 åra. Vi får se da, vettu, om det blir 27 til! Men uansett: gratulerer til småbrukeren! Og gratulerer til meg!
Så over til 22. Favorittkusina, Sina, er 22 år i dag! Altså ikke min kusine, men avleggeren sin. Hun rakk å bli 22 før avleggeren. Sånn har det jo vært i 22 år.
Å ha et «syskjenbån på Gjøvik» som Prøysen sang, eller i Elverum da, har vært avleggerens dont i 22 år. Sånn går det når mora endelig syns det passer å bli besvangret, det vil si på tjukka, men i samme åndedrag får beskjed om at det er jaggumeg lillesøstra også! Med 2 dagers klaring på termin var det bare å bli sprengtjukke i kor. Friluftsheidi ble tjukkest. Og som vanlig, tregest.
Og så: «se hva som skjer?». Det resulterte altså i kusine 16.mai! Hurra for Sina som er 22 år i dag! Vi er stolte av deg, kusina! Du er ei stjerne!
Gratulerer med 22 og gratulerer med 27! Og gratulerer med dagen til alle som slipper å stryke bunadskjorte i dag, siden pandemi har avlyst tradisjonell feiring for andre år på rad. Gratulerer til alle dere som har strøket skjorta allikevel. Gratulerer til alle som har bursdag. Gratulerer til alle som orka å stå opp!
