I anledning både det ene og det andre og det tredje, altså advent, bursdagsfeiring for småbrukeren og ikke minst helgeutfordring fra utifriluft, så ble det en aldri så liten tjuvstart i dag. Fordi det passet sånn. Jeg har nemlig tent LYS:
Dermed ble både stjerna og det første lyset i adventsstaken tent i kveld 🙂
I helga var jeg på julebord. Det var veldig trivelig. Jeg «brøleflira» opp til flere ganger og det var en mer eller mindre perfekt blanding av god mat og drikke, trivelig selskap, artige leker, gode kommentarer, morsomme utfordringer og interessante samtaler.
En av samtalene dreide seg om utfordringer. Eller problemer, som vi kalte en del av dem før. Et synspunkt som kom fram var at vi de siste åra, muligens ganske manisk, har omdøpt det vi før kalte problemer til å hete «utfordringer». Det har blitt mindre stuerent og «politisk korrekt» å kalle noe for et problem. Nå heter det utfordring.
Så har vi de da. De som skriver at det er feil. Og vi blir forvirret. Akkurat som vi blir når en kostholdsekspert sier at egg er sunt, mens en annen sier at det ikke er bra med (for mye) egg. Så vidt jeg forsto etter helgas juleborddiskusjon så mener flere at et problem er noe du kan løse. Mens en utfordring kun kan gjøres mindre alvorlig. Utfordringen kan kun forbedres.
Som en ihuga tilhenger av å være løsningsorientert så gir akkurat det her gjenklang et eller annet sted i meg. Alt som er løsbart er jo flott? Og kanskje er det lettere å motivere seg for noe som er definert som løsbart? Dermed måtte jeg lete litt på det o store internettet. For å se hva disse smarte menneskene hadde skrevet og ment. For jeg hadde ikke riktig reflektert over dette før.
Det er mange som har skrevet om disse begrepene. I mange år, og også nå i høst:
«Et problem krever en konkret løsning, og akkurat det er politikere – i likhet med de fleste av oss – lite glade i å forplikte seg til. At vi har mennesker med betalingsutfordringer, høres eksempelvis langt bedre ut enn at vi har et fattigdomsproblem.»
Sitatet er hentet her: https://sykepleien.no/meninger/2024/11/ordet-utfordring-sprer-seg-som-brunsneglen-i-offentligheten
Og i går leste jeg denne: https://tidsskriftet.no/2018/05/sprakspalten/problem-eller-utfordring
Personlig har jeg utfordringer med funksjonsnedsettelser grunnet multippel sklerose. Utfordringene er ikke løsbare, som i å bli frisk eller fjerne nedsettelsene, men mye kan forbedres og det er det hverdagen dreier seg om. Men jeg har også et problem: nemlig malignt melanom, føflekkreft med spredning. Det var et problem. Melanom og spredning er opererert vekk og jeg er kreftfri. Problemet er løst. For så vidt. En litt mer vedvarende utfordring er jo at trusselen om tilbakefall alltid vil være der med denne typen og graden kreftsykdom. Og med alltid mener jeg resten av livet. Ikke løsbart med andre ord, og derfor en utfordring, kanskje? En varig en.
Min konklusjon er at det ikke er så viktig om vi kaller det problem eller utfordring. I alle fall ikke for oss sjøl. Det viktigste er hvordan vi forholder oss til den aktuelle situasjonen og om vi er motivert for å gjøre noen tiltak. Enten det er for å løse situasjonen eller forbedre den.
Men; jeg tror, som artikkelforfatterne i de to kildene mine: at valg av begreper er viktig for blant annet politikerne våre. Å kalle noe for «en utfordring» oppleves som en tåkelegging og et forsøk på å legge ansvaret over på den enkelte for å løse situasjonen. «Bare du prøver litt hardere og strekker deg litt lengre så får du det nok til». Et problem, derimot, tolkes derimot som en situasjon du trenger hjelp til å løse, gjerne av samfunnet. Det offentlige kanskje, i mange tilfeller.
«Det er et demokratisk problem at man har sluttet å bruke ordet problem om det som er et problem.» (….) «Utfordringen er gitt: Kall en spade for en spade! Gi oss problemene våre tilbake slik at vi kan få gjort noe med dem!» Det skriver Trude og jeg reflekterer tankefullt videre og tenker at enda en gang bekreftes det: Ord er viktige! Og ikke minst hvilke ord vi bruker og om en spade kalles en spade, eller eventuelt en utfordring!
I dag har jeg vært på skattejakt. Med ryggsekk. I egen skog. Juletre har jeg funnet og merket før. Så det var ikke en slik skatt jeg så etter. Det er i grunn ikke så innmari vanskelig når vi her på småbruket dyrker juletrær for salg. Det vanskeligste er vel i grunn at det er for mange å velge av.
Nei, i dag har jeg jaktet på materialer. De siste dagene har noe våknet i meg. Nemlig et ørlite snev av gammel kreativitet. Så i går la jeg opp masker til et nytt strikketøy. Og i dag gikk jeg til skogs på skattejakt.
Det ble både furupinner, mose og kongler. «Ørderkongler» som vi kalte dem som barn. Kongler av or. De små runde, søte som egner seg til julepynterier. Jeg har en plan med alt jeg fant. Og blir det vellykket så må jeg ut og lete mer. Men nå vet jeg hvor skattene befinner seg. Så da er det bare å samle.
Litt testkjøring av drill ble det også, for å se om det som befinner seg oppi huet er gjennomførbart i praksis. Men det så i alle fall ut til at drill og bor fungerte. Nå har jeg rotet rundt i andre skatter også. Og oppdaget at jeg har mer enn jeg trodde av dilldall som kan brukes. Litt må kjøpes. Blant annet egnet lim. Men ellers så er planen å bruke skattene jeg fant samt en del greier jeg allerede hadde på roterommet. Det er best sånn, syns jeg. Ta i bruk det jeg allerede har og legge til noe jeg finner (gratis) i skogen.
Så gjelder det bare at inspirasjon og skaperglede holder seg til jeg får satt planene ut i livet. Nå har jeg i alle fall skatter fra skogen liggende til tørk. Og en viss oversikt over stæsjet jeg ellers trenger.
Kanskje er dagens skattejakt starten på noen julegaver?
I helga var tida inne igjen. Tida for friluftsheidi til å gjøre ting hun ikke kan. Denne gangen resulterte det i et slags virtuost innslag. Planlagt, forberedt og gjennomført i sin helhet av – nettopp – friluftsheidi.
Publikum besto av 29 flotte og til dels meget vakkert pyntede individer. Temaet for kvelden var sexy og kul. Anført av den vakre og glitrende jubilanten som var vertinne. De to kokkene var praktisk antrukket. Hos de 27 andre tilhørerne var blingfaktoren noe høyere. Veldig mye høyere for mange, egentlig. Siden mange av tilhørerne, kanskje de fleste egentlig, var relativt ukjente eller bare så vidt kjente fra før, så var vel spenningen og forventningene til å ta og føle på da friluftsheidi dro fram både notestativ og fele. Hos dem jeg kjente var det av en eller annen grunn noe mer lett nervøs skepsis.
Siden undertegnede har som tradisjon å «spille» litt i jubileum, så var det så klart det som sto på planen denne gangen også. For tradisjoner heier jeg på. Aller best er de når jeg får lage dem selv. Og dette foregår med fele, som dere kan se. Fela kan vel i beste fall fungere som noe som er fint å holde seg fast i imens jeg gjør som jeg pleier – skravler. Denne gangen delvis etter eget manus, eller jukselapper rettere sagt. Derfor notestativ!
Men det ble fele«spill» OG tale. Jeg fikk i alle fall lyd i den ene strengen som fortsatt kan strammes på dette noe tilårskomne instrumentet jeg disponerer. Og det ble relativt mange skåler i løpet av seansen.
Jeg håper at de eventuelle hørselsskadene som jubilant og gjester pådro seg i løpet av kvelden har restituert seg selv. Og tenker at det felespillet ikke satte i gang av tinnitus og annen skurring i høreapparat og øreganger, DET sørget støynivået på skravlinga for.
Takk for fin jubileumsfest til vertinne, kokker og gjester. Takk for at jeg fikk spille og skravle FØR de noe mer musikalske og talentfulle folka troppet opp med både kostymer og mikrofoner og smelte i gang tidenes show.
Jeg vet at å lære seg noe helt nytt er sunt for hjerne og motorikk og jeg har lest at tilegning av ny kunnskap og nye aktiviteter til og med kan minke risikoen for demens. Men jeg vet at felespilling ikke på noe som helst tidspunkt kommer til å bli aktuelt for friluftsheidi. Altså slik der seriøs spilling med noter og melodi og slikt.
Så neste gang kommer jeg nok til å spille kun på sex. Eventuelt på slurva.
…ikke engang blogge. Skrev jeg på denne datoen i fjor. Denne helga har vært nettopp det – helg. Uten noe måste.
Lag deg en god søndagskveld!
K er utifriluft sin helgeutfordring, Hos meg ble det k for kos, kanelsnurrer og kaffe. Og k for krydder, klok og kokkelerende avlegger :
Helgeutfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-k.html
Amerika.
Ukas valg i USA er kommentert opp og ned og att og fram og i mente både før og etter at avgjørelsen var tatt. «Vinneren» har i alle fall i følge seg selv «all makt» de neste fire åra. Jeg nøyer meg med det jeg kan gjøre noe med, nemlig mitt liv. For i 1970 ga Hans Børli ut diktsamlingen Isfuglen, med blant annet disse ordene. I aller høyeste grad relevante, 54 år etter:
Amerika
Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika.
Du har
gjort hans veldige grønne visjon til
et inntørket kongrospinn
rundt hodet på Frihetsgudinnen.
Hippies med møllspist skjegg og
mugg mellom tærne
pakker sine vanmektige hyl inn i
rytmer fra «Leaves of grass»,
dette duvende tonefall av hav
som vugget drømmen om
en stor nasjons løfterike framtid,
dengang bison beitet på slettene under
solefallet
og Røde Sky satt på sin mustang i skyggen
av Little Big Horn
og så prærievognene rulle vestover mot
Laramie.
En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.
Du har spist strange fruit
for lenge. Du har
satt en blankpusset dollar
til sol på vestens himmel
og pyntet dødens knokkelsmil
med skinnende gullplomber.
George Washington er død.
Abe Lincoln er død.
John F. Kennedy er død.
Martin Luther King er død.
Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever
– de skyter fra hoften
midt i Det Hvite Hus.
Du har drept din framtid, Amerika.
Alt du har tilbake er
en flokk lusete hauker og
en værhane.
Hans Børli
I dag blir det rett og slett en repost. Av eget innlegg. Den 8.november 2021, altså for nøyaktig tre år siden så krev jeg om kommunikasjon. Jeg tenker at innlegget gjelder, så derfor kommer en reprise:
https://friluftsheidi.blogg.no/7-sporsmal-om-kommunikasjon.html
6.november er det visst i dag. Og ute er det knapt dagslys. Tåke og tjukk «graut» de timene det ikke er stappmørkt. Fryser til sleip is på bakken gjør tåka også. Typisk november.
Det er ganske mørkt i «inspirasjonsboksen» min i dag også. Ingen lyspunkter eller andre hendelser som har ansporet meg til noen skriverier. Verken euforisk glede over noen eller noe eller dypt og gnålende raseri har gitt meg inspirasjon til skriverier.
Mange syns det ser mørkt ut for framtida i dag. I alle fall de delene av den som lar seg påvirke av et visst valg av en viss president. Jeg må innrømme at jeg deler deres oppfatning. Det kan se mørkt ut for både sikkerhet og økonomi i hele verden.
Jeg ser nyheter og leser nettaviser i små porsjoner. Og leser krim. Mørk krim. Lystig er det ikke noe av det.
Akkurat det der presidentvalget kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å lage et lite lysglimt for meg selv her i novembermørket. November er perfekt til lystenning. Særlig i kombinasjon med fyr i ovnen, pledd, sofa og bok.
Tenn deg et lys og la verden gå sin skjeve gang i mørket. Den gjør jo det uansett 😉
Jada, jeg vet at den overskrifta er et realt «clickbait» eller en lokketittel, som de store avisene benytter seg av stadig vekk. Det er sjeldent ord som «sjokk», «krise» eller «raser over», virkelig er noe å være sjokkert over. Som regel så handler det rett og slett om noe mye mer hverdagslig, som en liten hump i veien, og den som i følge overskrifta er i sjokk – ja den er rett som det er bare en smule overrasket! Men er overskrifta tabloid nok så får den vel klikk nok…
Det er i grunn som ishockeytreneren Petter Thoresen sa for en del år siden etter at laget hans hadde tapt en kamp og journalisten lurte på hvordan laget så på den «krisen»: «Krise er ikke å tape en hockeykamp. Krise er all nød og sult og krig og elendighet som finnes i verden!».
Men altså; kontantsjokket! Det var under søndagens TV-aksjon til inntekt for Barnehus ved sykehusene at det kom. Sjokket. Eller rettere sagt den noe overrumplende overraskelsen. Både fra undertegnede og den blide dama med innsamlingsbøsse som sto på døra mi. Hun var allerede i ferd med å rive av en lapp med vipsnummer til meg da jeg eplekjekk og i overkant påskrudd åpnet døra og begynte å putte KONTANTER ned i bøssa hennes. Vi måtte både le og riste på hodet av begges noe overraskede mine. Jeg fordi husholdet faktisk HADDE stål liggende i kontant form. Det har i grunn blitt en sjeldenhet. Dama med bøssa fordi kontanter ikke akkurat var en selvfølge på runden hennes. Men hun satte pris på å få noe som raslet i bøssa!
Verre var det vel for Einar. Og ikke minst for bøssebæreren:
