Det gikk som det måtte gå etter såpass mange dager på ferie “all by ourselves”, kun småbrukeren og jeg :
Det ble et besøk på ættestupet. Tradisjonen, eller kanskje heller legenden sier at tilårskomne i forne tider ble kastet eller kastet seg selv i døden utfor et høyt stup. Et ættestup. Det var ei god stund før aldershjem og pensjonssparing det her, altså.
I følge myten skjedde dette da gamlingene ble ute av stand til å forsørge seg selv og de ikke lenger kunne bidra til fellesskapet og arbeidet på gården. Familien tok dem med opp på stupet og dyttet dem utfor med en lang stokk. Det var viktig at alle holdt tak i stokken slik at ingen kunne utpekes som morder.
Det fins mange ættestup i Norden, men nå sås det visst tvil om de i hele tatt har vært i bruk.
Nåvel. Noen har i alle fall en eller annen gang tenkt tanken. Kan du ikke bidra, er du gammal og skrøpelig, så kast deg utfor. Det er best for hverken du eller vi har bruk for deg lenger. Det setter utvilsomt i gang noen tanker, ja.
Ok. Vi sto på toppen av ættestupet i dag. Lett å gi hverandre et bittelite dytt utfor, om det var det vi ville. Ikke en severdighet med sikkerhetsgjerder og varselskilt det her. På eget ansvar, altså.
Men nå har vi tross alt vært på ferie sammen i mange dager i ren harmoni, så det ble bare litt begrenset knuffing på toppen. Før vi ble enige om å stikke derifra og traske til en annen topp som visstnok har vært ei øy i havet før ei eller anna istid. Ikke hadde vi noen stokk og ikke hadde vi med oss noen medskyldige heller. Jeg tipper feriens meny og bevertning også har bidratt til at ingen av oss er så innmari enkle å dytte rundt på. Heller ikke utfor et ættestup. Det er ikke SÅ lett å bli kvitt oss!
Auda. Det gjelder å ikke ramle utfor ættestupet.
Ingen vei tilbake utfor her. Bare ned. 75 meter og rett i ura anslo vi.Harmonisk inntil videre😉
Heldigvis. Et skiltet etablissement litt lenger oppi bakken ble forkastet. For da denne saken åpenbarte seg i solgløttet i bjørkeskogen så var valget enkelt.
Heldigvis måtte jeg på do. Og luksusen som åpenbarte seg bak denne hjertedøra var rent rørende. I alle fall for slike som meg som gjerne tar til takke med en busk…Og som forøvrig stort sett velger busken framfor det lille huset på rasteplassen for eksempel.
Hjerterom.En trivelig dass selv om lokket lå ute. Daskerud.
Enda en gang har heldige meg fått være med på jobb. “Same procedure” som i fjor på akkurat samme tid. Men litt andre arbeidsoppgaver for håndtverkeren og for friluftsheidi. Og ei natt ekstra på stabburet. Stedet er inspirerende. I alle fall for oss som liker skog og gamle hus. Oss som ånder levd liv og kjenner på den spesielle stemningen et slikt sted utsondrer.
Takk for at jeg kan få slike opplevelser. Refleksjonene rundt livet og hverdagen får næring på slike steder.
Fjorårets workation blogget jeg om her. Også da den 30. juni.
Årets ord fra skogens dikter er: “Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger!”
En utfordring som denne som frodith rimelig enkelt har fått slike lettlurte hverdagsbloggere som meg med på, her, kan faktisk åpne øynene. I alle fall mine. Jeg har jo visst lenge at gult ikke er min favorittfarge når det gjelder klær. Jeg vet pastellgult forekom en del i perioden fra jeg var 10 til jeg var 14 eller noe, men utover det så er den fargen sjelden sett.
Det samme gjelder lilla. Jeg har sågar skrevet et blogginnlegg om lilla før. Det finner du her: jeg hater lilla.
Ikke så glad i lilla, akkurat. Og antakelig kom overdosen da avleggeren hadde en kraftig lilla periode en eller annen gang tidlig på 2000-tallet. Det var lilla strømpebukser, kjoler, stæsj og leker. Og til og med lilla vegg på rommet og lilla gardiner.
Jeg har styrt unna etter det. Helt til i fjor. Da ble det lilla på meg:
Det ble lilla sovepose i fjor. Antakelig kun fordi det var kun den fargen å få… Men akkurat denne lillafargen der vel den jeg misliker minst, heldigvis.
Neida, jeg har ikke snudd helt om på høytider og måneder og årstider her. Jeg kunne vel ha sagt “god juli”, kanskje, men god jul får holde! I går var det akkurat et halvt år igjen til julaften. Og sånn sett så nærmer vi oss jul….
Men i og med at utfordringen på frodiths fargerike catwalk i dag er RØD, så var det rimelig nærliggende for meg å stikke nesa ned i bildearkivet. For meg er nemlig rød julefargen. Egentlig vinterfargen, kanskje. Jeg pynter huset til jul med rødt og jeg har både rød dunjakke og røde toppluer. Jeg har rød bil også. Helårsbil heldigvis. Men mest av alt er rød julefargen. For noen år siden kjøpte jeg meg rød julekjole. Ja altså, den kaller seg jo ikke julekjole selv. Hverken i butikken eller i skapet. Men for meg så har den blitt julekjolen.
Så var det å finne et bilde av den røde kjolen, da. Slik havnet jeg i eget bildearkiv og slik havner både friluftsheidi, småbrukeren, avleggeren og Anna (fra Ogawa i Japan) på blogg. På den røde bloggen i dag! Jeg satser på at de ikke ser rødt av den grunn!
Det er turkis lørdag. I alle fall er det det for meg på frodiths fargerike catwalk. I dag var temaet turkis eller blått. Og dermed var valgmulighetene mange her hos friluftsheidi i alle fall. Det ble en liten fotoshoot i hagen. Catwalk om du vil. Helt til det ble så varmt at jeg ikke orket mer.
Dermed ble det kjolebilde. I turkis og delvis skygge. Og til og med med en blå veterantraktor i bakgrunnen. Til ære for catwalken.
Det sto mellom å surre seg inn i hengekøya, iføre meg en padlevest, lete etter den gamle treningsjakka eller trøkke meg inn i en kjole som strengt tatt både er en smule trang og rett og slett på grensa til rød….
Men så kom jeg på at det finnes en genser. En ullgenser. Som riktignok tilhører avleggeren, m en som undertegnede har tjuvlånt mer enn en gang. Oransje og fin. Og jammen eksisterte den ikke i arkivet også. Så her er dagens bidrag til frodiths fargerike catwalk:
Jeg er overlatt til meg sjøl. Helt og holdent på egenhånd. Jeg må klare meg alene, er slengt ut med badevannet og overlatt til en uviss skjebne. Rett og slett fratatt all form for støtte, veiledning og nødvendig hjelp. «All by myself» som Celine Dion synger.
Nå må jeg klare meg på egenhånd. Og mange vet allerede at det går skikkelig dårlig. Det handler om facebook. Og det handler om bursdager.
Mye kan sies om akkurat det foraet, men jeg har hatt glede av det på minst to områder. Det ene er at det har skaffet meg ting jeg trenger opptil flere ganger. Blant annet har avleggeren fått tak over hodet, altså leie husrom, to ganger på grunn av mine rop om hjelp på nevnte fora. Og så har jeg fått melding daglig om hvem som har bursdag!
Og det er selvfølgelig det dette dreier seg om. Nå virker nemlig ikke funksjonen lenger. Det vil si at bursdager ikke varsles meg med hverken pling eller ikon lenger. Og dermed er jeg helt overlatt til meg selv. Og hvordan går det egentlig? Ikke i det hele tatt, vil jeg si. De som får bursdagshilsen av meg nå er kun de 5 eller så som jeg på en eller annen måte klarer å huske på. De andre får kun fordi jeg ser på feeden at noen jeg kjenner har gratulert dem. Og så må jeg forte meg å gjøre det samme, ikke sant? Sånn er det bare. Dessverre.
Mora mi kjører bursdagsbok. Den fungerer. Til og med uten oppladet batteri. Og jeg mistenker at det som står i boka er helt unødvendig for det «står» inni hue hennes også. Inni dette huet står det svinnende lite slikt. Derfor har jeg fullt og helt stolt på facebook og påminnelser derfra. Fram til nå.
Helt til en eller annen gang i vinter da de greiene der datt ut. Tro meg, jeg har prøvd det meste for å få varslene opp å gå igjen. Endret innstillinger og skrudd av og på telefon og apper…. Men jeg er fortsatt overlatt til meg selv. Og hvem tar egentlig ansvar for slikt?
Ikke vet jeg. Men jeg skulle gjerne visst når du hadde bursdag. Da skulle jeg gratulert deg. Hver gang. For hvert år og hver dag teller. Og heldigvis teller de (minst) like mye om facebook minner om det eller ikke. Håper jeg!
Heldigvis ble ikke min forrige bursdag helt avglemt!
I alle fall på frodiths fargerike catwalk. Og akkurat denne fargen fins det i hauger og lass av her hos friluftsheidi. Turjakka er grønn. Den ene av dem og den som oftest er med på overnattingsturer og slikt i alle fall. Så nærliggende å poste et turbilde til catwalken er det. Men det fins også grønne topper og t-trøyer, skjorter og gensere. Og det fins kjoler. I alle fall en.
Grønt er en favoritt. Det ble i grunn inndoktrinert fra tidlig alder. Med gulrotfarget hår, i alle fall den bittelille flusken jeg hadde midt oppå hodet, ble ettårsdagen feiret i grønn strikkedrakt. Både hårfarge og grønnfarge har siden fulgt meg. I alle år. Nå fordi jeg liker den!
