Jada, jeg vet at den overskrifta er et realt «clickbait» eller en lokketittel, som de store avisene benytter seg av stadig vekk. Det er sjeldent ord som «sjokk», «krise» eller «raser over», virkelig er noe å være sjokkert over. Som regel så handler det rett og slett om noe mye mer hverdagslig, som en liten hump i veien, og den som i følge overskrifta er i sjokk – ja den er rett som det er bare en smule overrasket! Men er overskrifta tabloid nok så får den vel klikk nok…
Det er i grunn som ishockeytreneren Petter Thoresen sa for en del år siden etter at laget hans hadde tapt en kamp og journalisten lurte på hvordan laget så på den «krisen»: «Krise er ikke å tape en hockeykamp. Krise er all nød og sult og krig og elendighet som finnes i verden!».
Men altså; kontantsjokket! Det var under søndagens TV-aksjon til inntekt for Barnehus ved sykehusene at det kom. Sjokket. Eller rettere sagt den noe overrumplende overraskelsen. Både fra undertegnede og den blide dama med innsamlingsbøsse som sto på døra mi. Hun var allerede i ferd med å rive av en lapp med vipsnummer til meg da jeg eplekjekk og i overkant påskrudd åpnet døra og begynte å putte KONTANTER ned i bøssa hennes. Vi måtte både le og riste på hodet av begges noe overraskede mine. Jeg fordi husholdet faktisk HADDE stål liggende i kontant form. Det har i grunn blitt en sjeldenhet. Dama med bøssa fordi kontanter ikke akkurat var en selvfølge på runden hennes. Men hun satte pris på å få noe som raslet i bøssa!
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉
Det er noe selvmotsigende i å ta toget til hovedstaden for å.sette seg i en krok på biblioteket for å lese. I medbrakt bok fra et annet bibliotek.
Det blir nok noe annet etterhvert før jeg skal møte resten av “klanen”, men jeg måtte jo ha kaffe. Og do….🙈😂🙈😂 Og trasking gatelangs fungerer bare et meget begrenset antall minutter om gangen.
En helt vanlig tirsdagskveld i oktober kan by på blant annet innsikt. I motsetning til utsikt. Som regel er jeg jo inne og ser på utsikten. Og da ser jeg om det er klarvær; om lysene nede i bygda og stjernehimmelen syns. Eller om det er helgrått og rimelig helsvart. Men noen ganger kan det være lurt å være ute om det ser svart ut innenifra. Den siste uka har servert både det ene og det andre å bli som forhekset av på nattehimmelen.
I kveld var det måneskinn over huset da jeg kom hjem fra jobb:
Det er vinterdagen i dag. Den 14. oktober kalles vinterdagen fordi den markerer begynnelsen på vinterhalvåret. Fra gammelt av var denne datoen flyttedag om høsten. Det var en ordning som ble praktisert fram til første verdenskrig, noen steder lenger. Det var en tilsvarende flyttedag den 14.april. Altså om våren. Flyttedagene den 14. oktober og 14. april var den eneste dagen hushjelper og gårdsarbeidere kunne flytte fra en gård til en annen eller skaffe seg nytt arbeid. Husmenn kunne også sies opp eller si opp med virkning fra disse dagene.
Uten sammenlikning og i vilkårlig presentasjonsrekke for øvrig kan den 14. oktober by på blant annet utgivelsen av barneboka Ole Brum av A. A. Milne i 1926. Og det var på denne datoen i 1964 at Martin Luther King jr ble tildelt Nobels Fredspris.
Nobels Fredspris har blitt delt ut på denne datoen også andre år, og i Norge har vi skiftet regjering flere ganger den 14. oktober opp gjennom. Et enda tørrere fakta er at de tre internasjonale standardiseringsorganisasjonene ISO, IEC og ITU markerer den 14. oktober som verdens standardiseringsdag (!!!).
Ok. Betyr det at vi skal se på 14. oktober 2024 som en standard mandag for framtida, tro? Eller har det i dag kommet noen ny standard som jeg ikke kjenner til, kanskje?
Det er fint med standarder. På mange områder. Felles standard for språk og bokstaver og tall og måling og slikt gjør livet enklere på mange måter. For eksempel å skrive blogg. En standard kalender som forteller oss at dagen i dag er mandag og at det er den 287. dagen i året med 78 dager igjen av 2024 er også ryddig. Det er jo greit at vi er en smule i takt på enkelte ting. Til og med jeg som skyr å sette folk i bås eller boks og er generelt skeptisk til standardsvar, finner det ganske nødvendig med enkelte standarder i samfunnet. Da blir hverdagen enklere.
Den 14. oktober 2024 har igjen noen timer før «fasiten» for denne datoen akkurat dette året foreligger. For min del har den bydd på avlysning, planlegging, trening, reparasjoner og en passe dose klesvask, støvsuger og oppvaskmaskin. Rimelig standard. Det mest spennende var vel en noe panikkartet telefon til ortoped da jeg plutselig oppdaget at fotortosen, skinna mi, var i ferd med å knekke tvers av. Jeg kan egentlig ikke gå på noe som er mer ulendt enn et flatt golv uten den. Så jeg håper virkelig ikke det tar lang tid før jeg kan få en ny.
Ellers så har 14.oktober stabbet rolig av gårde. Det har ikke snødd. Ingen her har flyttet eller sagt opp. Ikke har vi fått fredsprisen heller. Dagen har oppført seg som en helt standard og beskjeden mandag. For en dag.
Nå er det gjort. Og jeg legger merke til at jeg blir mer og mer beslutningsdyktig for hvert år. Så nå er det omhyggelig valgt ut, behørig merket og ikke minst er det konferert med sjefen. Nå er treet klart.
For det er jo så klart snakk om årets julegran og i den forbindelse juletresjefen. Juletresjefen er sjef så lenge treet er ute og helt til det står klart på fot, justert for lutende golv og skakk stamme og klart til pynt. Så tar en annen sjef over, før den første får sjefe over grana igjen når det skal bæres ut. Arbeidsfordeling og ansvarsfordeling kalles det.
Men ansvar for å bestemme hvilket tilligger meg. Jeg hadde med småbrukeren som konsulent i år. Dermed kunne vi bli enige i løpet av noen minutter. Det var noe færre kandidater å velge mellom, så det var nok også en god grunn til at det var litt enklere å bestemme seg. Og så er det jo det fakta at erfaring sier at «det blir bra uansett». Så det er ikke såååå farlig!
Nå er julegrana forskriftsmessig merket og jeg fikk en tur i egen skog som ukas søndagstur. Både bål, kanelsnurrer og bålkaffe fikk vi også. Og heldigvis ingen hjortelusflue.
Ferdig til jul er vel å ta i en smule. Men to julegaver er bestilt. Og julegrana er valgt!
«Friluftsliv kan jo også være å ligge på sofaen med vinduet oppe», sa visstnok Knut Borge en gang. Jeg er litt usikker på om det gjelder for meg. Selv om sitatet alltid får meg til å dra på smilebåndet. For min del har ikke sofaligging vært assosiert med friluftsliv hverken med eller uten åpent vindu. Annet enn som «etterbehandling» når jeg har drevet meg litt vel ivrig i friluft eller med andre aktiviteter.
Jeg liker aller best friluftslivet som kan bedrives utendørs. Til skogs, fjells eller til vanns. Selv om jeg som regel ikke er opptatt av de høyeste toppene, de mest instagramvennlige utsiktene eller de lengste ekspedisjonene. Jo forresten, utsiktsjunkie er jeg jo! Selv om jeg ikke oppsøker de utsiktene «alle» skal ha selfie av seg selv foran. Men jeg kan heldigvis kose meg med friluftsliv som er av det ekstremt kortreiste slaget også. Leir 50 meter fra bilen. Eller overnatte i egen skog 250 meter fra huset.
I dag har jeg bedrevet noe friluftsliv som jeg vil karakterisere som noe midt imellom. Det handlet om bålpanne på terrassen. Med eplepai og kaffe fra henholdsvis stekeovn og kaffemaskin. Inne. Det var også fint. Selv om sola havnet bak skydekket som kom sørvestfra og hadde lagt et fint hvitt teppe av nysnø over utsikten i det fjerne. Det vil si over åsene vest for Mjøsa.
Det er tre varmegrader og yr sier at det ventes regn. Det blir spennende å se om det regnet kommer som vann eller i fastere form. Men det skal jeg se fra sofaen. Med vinduet igjen (og bål i vedovnen 😉).
Som jeg har skrevet om et par dager nå så ble deler av forrige uke for min del tilbrakt på brostein mellom gamle bygninger bygd fra 1200-tallet til 1600-tallet. Inkludert i det historiske dypdykket i byen var selvfølgelig et besøk på Vadstena slott.
Slottet ble opprinnelig bygget av Gustav Vasa i 1545 som en festning for å beskytte Stockholm mot fiender fra sør. I 1550-årene ble det bygget om fra festning til slott. Slottet er godt vedlikeholdt og det er et av Sveriges beste eksempler på renessansearkitektur. Etter at kongen mistet interessen for bygningen i 1716 tok bøndene i området det i bruk som kornlager (!). (kilde er Wikipedia)
Nå er det arkiv og museum. Og det har det vært lenge. Selvfølgelig fikk vi oss en god rundtur i de gamle salene, trappeoppgangene og i slottets egne kirke. Jeg tror vi var de eneste museumsgjestene da vi var der. En mandag i september kan anbefales for den som vil ha stemningen og fasilitetene for seg selv.
For oss var det ikke første gangen vi besøkte Vadstena slott. Vi var der i 2008. Og vi har vært der en gang før, men da var vi bare ute. Slik husker småbrukeren det i alle fall.
Men da vi var der i 2008 møtte vi ei rotte. Jeg har en mistanke om at den ikke var alene i slottets storhetstid. Men i 2008 var den nok det. «Den er ikke levende da», sa min 9-åring da. Dermed øynet vi håp om å finne rotta på slottet denne gangen også.
Men gjorde vi det?
Det sørlige tårnet speiler seg i vollgraven.
Vadstena slott. Mange rom å lete i…
På vei inn på jakt etter rotta.
Ingen rotte i slottsgården.
Ingen i bryllupssalen heller. Bare en liten småbruker langs veggen der.
Oppe i taket var han heller ikke.
Og ikke i vindusnisja.
Men oppi her har jeg trua. DETTE er rotteavdelingen!
Ikke innover der.
Og ikke der.
Nei, ingen rotte. Den er BORTE!
Her satt han i 2008. Og han fikk følge av avleggerens Gule Pus. Gule Pus ligger i senga på det gamle jenterommet. Rotta, nei han vet vi ikke hvor tok veien…
Før og nå og gammalt og nytt var vel i grunn gjennomgangstemaet for roadtripen småbrukeren og jeg avsluttet for et par dager siden. Spesielt var det tydelig da vi på dag to kunne rulle inn mot klosteret i Vadstena som var målet for dagen.
Planen for de neste tre nettene var overnatting og middag på klosterhotell. Det ble en super opplevelse. Med metertjukke murvegger, brede steintrapper som var så velbrukte og nedslitte i midten av flere hundreårs skritt av munker og nonner, samt takhvelvinger så høye og mektige at hvisking runget, var dette en magisk opplevelse. Hele byen Vadstena er i grunn det. Magisk. Både slottet, katedralen, brosteinsgatene og det unike trehusmiljøet er bare uendelig vakkert. Akkurat som den unike strandpromenaden og klosterområdet.
Og det er noe tankevekkende å fundere over hvordan livet både i klosteret, slottet og i alle småhusene i byen utspilte seg for opptil 800-900 år siden.
Både Vadstena slott, byens sentrum og ikke minst Vadstena katedral, -kloster og tilliggende hager og synlig og usynlig historie ga hele oppholdet et magisk sus. Kombinert med dagens komfort og vel så det, med myke senger, moderne bad og topp service. Og mat servert til 2024-standard men i historiske og mektige omgivelser. Det er ikke hver dag frokosten inntas i et palass fra 1200-tallet og middagen i arbeidssalen i munkeklosteret.
Hele tre netter ble tilbrakt i Vadstena. Og to og en halv dag. Så da ble det mye bilder, så klart. Og mange opplevelser og mye «innpusting» av både dagens og fordums prakt. Det er fint å bo «midt i historien». Også klosterhistorien. Men jeg er glad jeg kan oppleve det i 2024. Jeg tipper klosteret var praktfullt også som kloster, om enn livet der ikke var direkte luksuriøst (!). Livet på slottet var nok også ganske så behagelig etter tidens standard. Ganske mange og skyhøye hakk over «den vanlige borgers» hverdagsliv.
Og med alle de tjukke murene og solide byggverkene jeg har opplevde på denne turen så lurer jeg jo litt på om det vi bygger i dag vil betraktes på samme måte om 800 år…og om det i det hele tatt eksisterer da!?!
Å “gå i kloster” var jo alt annet på 1400-tallet enn det samme er i dag. I alle fall slik som Vadstena klosterhotell framstår.
Vadstena klosterhotell – Munkklosteret med resepsjon, restaurant, bar og losje.
De gamle rommene til brødrene var standsmessig og gjennomført innredet og bød på et og annet godt i magen.
Strandpromenaden i Vadstena er magisk.
Magisk er også utsikten fra dormitoriet – altså hotellrommet.
Samtlige møbler på rommet hadde utskjæringer og løveføtter, også nattbordet!
Maten rakk jeg aldri å ta bilde av før den var spist opp, men det fantes flytende godsaker i restaurant Munkklosteret også.
Søsterhjemmet.
Vadstena Klosterkirke.
Frokosten ble inntatt i 1200-talsspalasset som før det ble del av klosteret tilhørte Bjälboätten. Bygningen er oppført som kongsgård på midten av 1200-tallet og er Sveriges eldste ikke-religiøse teglsteinsbygning.
Eget hjørne for Bjälboätten i spisesalen.
Nonneklosteret. Også brukt som “veteranhjem” for skadde soldater og deres familier før det nå består av hotellrom og stuer/møterom.
Jeg har en mistanke om at nonnene i sin til ikke hadde så myke senger. Og heller ikke like store rom…
Sykkelen i kirkeveggen – tilhører den en nonne, presten eller kanskje organisten?
Mårten Skinnares hus og det eldste “Hospitalet” også kalt Dårhuset. Mårten handlet med skinn og fikk bygget blant annet sykehuset like ved klostermuren omkring 1519.
Klostermuren og runesteinen.
Den som brygger eget øl legger merke til fin humle. Særlig de som vokser ved gamle, velholdte tømmervegger.
