En gang skal være den første. I år deltok jeg på min aller første MGP-fest. Eurovisjonsfest eller Grand Prix-fest om du vil. Akkurat det har for min del ikke vært aktuelt noen gang før. Og de siste 10-20-åra har jeg vel strengt tatt ikke sett på sirkuset på tv heller. Det som var en happening på Nrk da det var den eneste kanalen vi hadde og Carola og Vanessa Paradis herjet har liksom tapt seg litt. Jeg har drevet med andre ting.
Trenger jeg å se flere eurovisjonssendinger? Bør det bli en fast tradisjon? Svaret er nei og nei.
Trenger jeg flere fester i godt selskap? Jaaaa, det tror jeg faktisk at jeg godt kan trenge.
Og selv om neglelakken var spesiallagt for den glamorøse anledningen. Og resultat av et desperat og noe stresset forsøk på å finne noe som helst glitrende til kveldens event et kvarters tid etter at jeg egentlig skulle dratt – ja så egnet den seg visst på moseplukking i skogen dagen derpå også. Det var visst Sverige som vant. Det fant jeg ut etter at jeg kom hjem. Jeg holdt så vidt gjennom sangnummerne og måtte kaste inn håndkleet før avstemmingen begynte. Da var jeg mer enn fornøyd.
Men moseplukking med glitterneglelakk dagen derpå var innafor. Og hva den neglelakkerte skal med mosen? Den skal bli tetning mellom laftestokker, ama. Skikkelig grand prix…
Tipper det ikke er siste gang jeg plukker etasjemose. Men det kan godt være siste gang jeg gjør det med glitterneglelakk. Eller neglelakk generelt. Og jeg ser ikke bort fra at det var både første og siste gang jeg så noe særlig på eurovisjonen.
Liker å leve farlig…rett under dartskiva, for eksempel 😉
I alle fall ikke til bunadpolitiet. I vår har det florert med innlegg og meninger på sosiale medier. Er det lov å bruke solbriller til bunad? Er det ok med andre sko enn bunadsko? Hva om du trenger jakke? Det er noen som til og med påstår at det ikke er lov med løst hår! Det skal være oppsatt, forståss. Og ikke minst: hva med broderte og mønstrete bunaskjorte i stedet for den tradisjonelle hvite linskjorta?
Jeg har bestemt meg for ikke å ha noen mening. I alle fall ikke om hva andre gjør og så sant ingen spør meg direkte. Jeg kjenner det ikke er så fryktelig viktig for meg.
Undertegnede unngikk glatt hele diskusjonen og hele kostebinderiet. Hu unngikk både stryking, pussing av søljer og ikke minst dytting av mage og resten av skroget inn i noe litt for trangt i ull og lin…. For det ble skogstur. Også denne 17.maien. Uten bunad og bunadskjorte. Hun unngikk til og med å blogge om dagen da “alle” andre gjorde det😉🇧🇻
Og så kaldt som det blåste – nordavind fra alle kanter, tror jeg – så var det fryktelig ålreit med ulltrøye og allværsjakke framfor linskjorte. I stedet for mønstrete skjorte også, tipper jeg.
Men søljene var på. Et par i alle fall. Så sei itt’nå tel pol’ti – i alle fall ikke bunadspolitiet.
(uttrykket “sei itt’nå…” er selvfølgelig knabbet fra en annen rebelsk handling…)
MED sølje, og allværsjakke.Og årgangsbunadsørepynt.Apropos årgang…
Med tog i fugleperspektiv og såpass med zoom så spiller det forsåvidt ingen rolle hvilken skjorte disse har…
Takket være et intenst, langvarig og ekstremt overveldende snøvær denne uka, så har vinteren heldigvis kommet tilbake her i innlandet. I alle fall her omtrent 250 meter over havnivå.
Og hvilke muligheter du:
Jeg kan gå på truger på skaren et par ganger til.
Jeg blir høy og mørk på bilder.
Jeg får rengjort fjellskoa som hadde rukket å bli gjørmete fordi eieren forrige helg gikk på tur i det hun trodde var vårskogen! Gjørma er nå gnidd av i nysnøen.
Og sola skinner, det er helg og fjellene i vest er fortsatt snøhvite og dermed godt synlige fra champagnebalkongen ;-). Hurra, rett og slett! For snø og ironi og alt annet moro. Og god helg!
Bunny utfordrer oss til å blogge om blomster i dag. Eller muligens i går, men det var i dag jeg så det så jeg vet ikke. Dette er i sannhet en utfordrende blomst. Den utfordret i alle fall skjebnen. To dager etter at jeg krabbet rundt i kvist og kvas, endelig bart over det meste, for å ta bilde OG plukke favorittblomsten så ble den dekket av nesten en halvmeter tung nysnø. Og under det dekket ligger denne tua fortsatt. Den utfordret værgudene også denne våren. Akkurat som den av natur pleier å gjøre hvert år. Jeg gleder meg til den dukker opp igjen der i snøhaugen. De vokser nemlig i fleng nedi bakken her. Sammen med hvitveis og hestehov.
Det er april det. Måneden over alle månedene med “att-og-fram-vær”. Lørdag var det så varmt på champagnebalkongen at alle vinduene måtte opp og rikelig med egnet fludium måtte til som kjølevæske i klientellet.
Søndag hadde det gått over. Regn og gråvær dominerte. Og i dag var det hvitt. Igjen. Akkurat nå når all snø og is var borte fra tunet, stiene var framkommelige uten både truger og brodder, blåveis og hestehov var i full fart opp og fram og piggdekkforbudet var et faktum.
Det har snødd i hele dag. Akkurat nå snør det så tett at den røde låven ser halvgrå ut når jeg titter ut gjennom vinduet. Det er april. Att og fram-måneden. Kongen av vær.
Tradisjonen tro så skal sesongen innvies med bobler på balkongen. Gjerne ved påsketider. Men i alle fall helt sikkert i løpet av april. Og i år var det så vidt vi rakk det i løpet av denne finværsperioden. I dag, med sludd i vindkasta, hadde det ikke vært riktig så idyllisk med bobler på den der balkongen. Mer behov for varm toddy, tipper jeg.
April i år er akkurat som april i fjor. Og i alle fall som den for to år siden. Værmessig. Praktisk talt alle årstider på kun et par dager. Og slikt kaos får jo oss stakkars individer til å drive med mye rart. Gå på jobb i ullstillongs når det er 15 varmegrader, for eksempel. Slik jeg gjorde i går. Eller kjøre rundt med piggdekk på tørr asfalt i dagevis. Rett og slett fordi jeg faktisk regner med å våkne en morgen med flere cm snødekke på bakken. Anagelig en dag jeg er nødt til å ut og kjøre. Selv om det er mange varmegrader, bar bakke og fuglene tar av i reirbygging og kurtise, så er det bare 4 dager siden det var 10 cm nysnø her.
Så at jeg stilte med både stillongs og sommerkjole, boots og solhatt i april for to år sida, er jo ikke så rart. Både april og jeg er jo en smule forvirra. Og da skulle det visst ikke mer til enn en bloggutfordring for å få meg til å danse, gitt. Takk til frodith for den aprilutfordringen.
Til slutt fant jeg det. Etter å ha ryddet sammen kyllinger, egg og fjernet et par malplasserte høner. Og til og med byttet ut gule duker fra et par bord. Eggene fra Praha var lagt pent i boks og årgangskyllingene fra avleggerens tidlige produksjon var limt sammen og reparert etter en noe fysisk påskefeiring.
Men et egg var søkk borte. Hovedmistenkte tok det hele med knusende ro. Han hadde ikke noe bevisst minne om noe som helst, egentlig. Men noen hadde “rydda” i tilhørende stæsj, ingen tvil. Sporende var utvilsomme. Litt lettgjennomskuelig påskekrim der.
Men egget var sporløst forsvunnet. Ikke bak skapet, ikke under sofaen og ikke bak klesvasken. Jeg slo meg til ro med at det sannsynligvis dukket opp i en eller annen støvsugerseanse en gang nærmere jul. Og var klar til å bære greiene opp på kottet.
Når du starter dagen med å trampe i din egen bæsj, for så å legge igjen “avtrykket” på småbrukeren sin dyne slik at alt av sengetøy inkludert dyna må vaskes umiddelbart, for så å rydde håndkleskapet på badet:
