I dag er det torsdag. Og torsdager er jo badedag. Badetorsdag, vet du! Men denne torsdagen måtte jeg jammen meg sette inn vikar gitt:
I morgen er det ei uke siden tåinngrepet som ga både dusjforbud og badeforbud. Dusjinga er løst. Men plasking rundt i myrvann og skogstjern får vente. Til neste uke, kanskje? Hvis ikke blir det jammen meg vikar en badetorsdag til!
«Nå får jeg jammen meg håpe det begynner å regne skikkelig fælt snart», tenkte jeg da jeg satte meg i bilen i går ettermiddag. Den planlagte hengekøyeturen hadde gått over til terrasseliv og soving under tak, altså i hus, grunnet seriøst dårlig værmelding. Vi hadde blitt «lovet» både tosifrede sekundmeter vind og regn i ukjente mengder. Men så definitivt regn.
Dermed hadde vi bestemt at det ble «tur» uten heng, og turmaten ble pakket ned for å lages innendørs. «Tursekken» ble rimelig mye enklere i alle fall. Antrekket også.
Heldigvis begynte det å regne akkurat da jeg parkerte foran vertskapshuset fem minutter senere. Så det ble regn, ja. Men det måtte da bli mye mindre enn meldt!?! Hvis det ikke var veldig lokalt da slik at den leirplassen vi ikke brukte hadde dårligere vær. Det skulle regne og blåse hele natta. Vi våknet derimot opp til, riktignok noe vind, men ellers strålende sol fra bortimot skyfri himmel. Så vi ble nok lurt!
Men; det spiller ingen rolle. Vi inntok både bobler og rødvin, fikk laget turmaten vår og sovet mer en godt. Vi oppholdt oss utendørs under pleddet det meste av kvelden. Vi brente bål og hørte rådyr. Det rådyret var vel i grunnen kveldens villmarksopplevelse. Og det viktigste: vi fikk skravlet og «løst verdensproblemer». Og det er vel det aller viktigste med alle turer!
At været, og spesielt værmeldinga lurte oss igjen – det er bare en ubetydelig detalj. Tusen takk for «turen», jenter!
Helgeutfordringen fra utiftiluft.blogg.no er “Det er de små ting som teller”.
Da er det jammen fint at frokostegget viser at noen har det bokstavelig talt “som plommen i egget”.
Jeg har lenge tenkt at jeg muligens burde kjøpe ei slik trøye til far min:
Men jeg skal bare si “never underestimate an old woman with a three-wheel el-bike either”! Så det så!
Jeg skulle jo liksom skrive blogg da. I alle fall tenkte jeg det litt tidligere i kveld. Minst en to-tre temaer og innfallsvinkler svirret litt sånn flyktig rundt i huet. Og jeg hadde jo hele kvelden. Så planen var å snekre sammen i alle fall ett innlegg. Gjerne to.
Men så havnet jeg på google da… I går fikk jeg nemlig et stikkord som ikke lar seg glemme av et surrete hue en gang. Riktignok brukte stikkordet litt tid før tankene beit på. Men da det først skjedde…ja da ble det ikke blogg for å si det slik. For da ble det googling av ruter, turbeskrivelser og -erfaringer. Det ble studering av diverse digitale kart og bilder. Stikkordet handlet jo om tur, selvfølgelig. Og når friluftsheidi får los på noe slikt, ja da går tida fort! Og så plutselig var det sent og snart leggetid. Og ikkenoe blogginnlegg.
Sånn gikk det. Men han her er ikke så overrasket. Ikke at han egentlig bryr seg, heller. Men følger med, det gjør han. Selv om han i bunn og grunn syns det er helt unødvendig av oss tobeinte å drive å reise på tur rett som det er. 
Eller er du handlingslammet? Eller kanskje noe midt i mellom? Jeg innbiller i alle fall meg selv at jeg stort sett alltid prøver å finne løsninger på utfordringer som kommer min vei. Jeg tror på ingen måte at jeg klarer å opptre slik alltid. Det kommer jo an på dagsform og overskudd, som hos oss alle. Men jeg lever i den tro at det meste kan løses. Med tilpasninger.
Hvis jeg ikke rekker opp til ei hylle – ja da må jeg omorganisere i hyllene, eller klatre opp på en krakk.
Klarer jeg ikke å bære hele kofferten – ja da må jeg pakke lettere, eller dele opp innholdet i flere kolli.
Klarer jeg ikke å bære inn en hel vedkurv – ja da må jeg bære inn to halve i stedet.
Og klarer jeg ikke å gå på fjelltur – javel, da får jeg sykle på fjelltur i stedet.
Så ble det ferie og leid «torp» i Sverige. Selvfølgelig med både badevann og badebrygge på tomta.
Å komme seg uti fra ei brygge er ikke direkte vanskelig. Ikke fra ei såpass vinglete ei som denne her engang. Tyngdekraften jobber jo så definitivt med meg. Og det er jo i grunn bare å velte seg uti. Men opp igjen da! Det var nesten umulig. Med selmetoden, som vi kanskje kan kalle det, gikk det så vidt. Høyrebeinet mitt er jo ikke akkurat til hjelp når det gjelder slike fysiske greier, så da gjelder det å finne inspirasjon hos en art uten bein…ikke sant!?! Men jeg er jo ingen sel, så lett var det ikke.
Med mitt behov for morgenbad så nok småbrukeren for seg å måtte følge meg ned på den vinglete brygga hver eneste morgen hele uka. Han begynte å klø seg i huet, samt kikke inn i alle uthus og skur på tomta. Han så etter noe som kunne avhjelpe den potensielt katastrofale (!) situasjonen. Undertegnede kom også med ulike forslag om både stropper å dra meg opp etter og bading fra en stein borti sivet…
Løsningen viste seg å stå rett foran nesa vår. Utafor låveveggen. Der sto nemlig en solid stige av tre og jern. Type diger og bred «gardintrapp» fra en eller annen gang midt i forrige århundre, antakelig. Garantert fra nitten pil og bue.
Da småbrukeren, selvfølgelig eminent handyman, utstyrt med tau og festestropper, morgenen etter hadde montert trappa i sjøbunn og brygge, samt vekttestet den med egen skrott, var det bare for friluftsheidi å trippe lett (!) over på trappa og stige ned før hun veltet seg ut i badevannet.
Uka og de obligatoriske morgenbadene var reddet! Og småbrukeren pustet minst like lettet ut som friluftsheidi. Det løser seg for de løsningsorienterte.
Jeg syns egentlig at akkurat dette sitatet fra han som ellers karakteriserer seg som «en bjørn med ganske liten forstand», nemlig Ole Brum, er ganske ålreit. Og jeg tar stadig meg selv i å bruke uttrykket som en slags leveregel.
Jeg liker både telt og hotell. Jeg liker både vin og vann. Jeg liker både sjokolade og pottis. Jeg liker både folk og bare-friluftsheidi-tid. Jeg liker at det er litt av alt. Og gjerne begge deler.
Helgeutfordringen fra utifriluft.blogg.no; her: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-valgets-kval.html
har denne gangen vært valg. Hun ber oss om å velge mellom det ene eller andre, tre ganger.
Nummer 1: Fjell eller strand? Jeg svarer så definitivt: ja takk begge deler! For kombinasjonen er den aller beste. For bare noen dager siden syklet jeg rundt i fjellet, fant en strand, badet og syns det var et av de fineste stedene jeg hadde rastet på lenge. Kombinasjonen fjell og strand passer meg jo utmerket også temperaturmessig. Fjell gir meg rett som det er akkurat passe få varmegrader til at skrotten min trives, og da blir det energi til bading på stranda! Vinn, vinn, og ja takk begge deler.
Nummer 2: Morgen eller kveld? Kjedelig, men sant; det blir ja takk begge deler her også. Jeg liker å være ute hele døgnet. Og overnatting ute der jeg kan nyte naturen gjennom hele døgnet er gull. Solnedgang om kvelden kan også være gull. Og å våkne av at solstrålene treffer fjeset når jeg overnatter i hengekøya er også gull. Til og med når det skjer klokka 03.47 eller der omkring. Litt senere utpå morran er det som regel tid for morgenbad. Jeg liker kveldsbad også. Men morgenbad er, foruten å være obligatorisk når jeg er på ferie der slikt er mulig, også rent gull. I boka «Året i skogen» sier Torbjørn Ekelund følgende: «Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen…». Han skriver at kvelden preges av melankoli, mens morgenen er en stund der alt kjennes lett og ingenting synes umulig. Erfaring tilsier at det er mye riktig i akkurat det. Men å oppleve begge deler er aller best, så ja takk, begge deler.
Nummer 3: Bil eller båt? Her er det faktisk første gangen, under dette bloggtemaet i alle fall, som jeg heller mer til den ene sida. Jeg kjører jo bil. En god del. Det handler jo om at når en bor slik til som jeg, så er bil mest praktisk. Rett og slett eneste mulighet rett som det er. Og bilen tar meg både oppover og innover og bortover og forbi, som regel dit jeg vil. Men jeg liker jo å ferdes i kano, for eksempel. Og det er jo en slags båt. Jeg liker tanken på seilbåt, og tanken på å seile, men mine sporadiske opptredener på slik båt, har vel i grunn vist meg noe jeg visste fra før; Jeg er landkrabbe! Men kano, altså! Det er bra. Mest bil, men gjerne opplevelser på vann når det passer, altså.
Så da har jeg i god Ole Brum-stil takket ja til det meste i denne utfordringen. Da unngikk jeg jo elegant valgets kval denne gangen. Forstandig han der gule bjørnen 😉
Dagens lille stunt, i den grad det kan kalles lille, handlet om tre kofferter, en 75 liters tursekk, et par vesker og poser…og ei bøtte. Samt friluftsheidi og avlegger. Herved er nemlig transport av flyttelass via kollektivtransport testet ut! Heldigvis kun deler av et flyttelass. Jeg er noe usikker på om jeg kan anbefale løsningen. Jeg tror stikkordet er “deler” – altså deler av et flyttelass. Ikke hele. Ikke halve. Men litt.
Og det er bra. For når minst den ene hånda til enhver tid må være ledig til å støtte skrotten med en stav og sekken er såpass at den er av typen du virkelig må sette sjøbein under, ja da er flyttelasset endelig stort nok.
Men nå er det i hus. Det huset det skal være i. Eller rettere sagt den leiligheta. Både alskens dupeditter som trengs samt mat både av typen innkjøpt på Harrytur og høstet i kjøkkenhagen på småbruket.
Og bøtta.
Til vår noe perplekse overraskelse så var det faktisk ikke vi som hadde mest bagasje på toget. Det er mange med bagasje i disse ferietider. Folk er på tur. Men ikke så mange flyttelass. Men altså: der befant det seg nemlig en familie med både store barn, små barn i barnevogn, mor, far og besteforeldre – med seks gigantiske kofferter pluss ryggsekker, barnevogn og ymse løse deler. De skulle til Legoland. Og jeg fikk forsikret meg om at både mor og far hadde igjen ei feriuke når de kom hjem 😉.
Det var der bøtta fikk sine fem minutter i rampelyset. Den holdt på å velte da Vy forserte en sving såpass skarpt at ting inni toget begynte å leve sitt eget liv. Vi fikk både den og kofferter, sekker og barnevogner på rett kjøl. Og faren i familien lurte på om vi hadde langt å gå fra Oslo S med det lasset.
Og avskjedskommentaren da gjengen forlot toget på Gardermoen var: «Pass på bøtta 😉!»
De er ikke absolutt helt sikre, disse svenskene. Eller. Stryk det som ikke passer, kanskje😉?!?
Öppet – men stängt!
Superlokal, nylig gjennomført og superenkel forskning sier at sup krever både kroppsbeherskelse og balanse. Mye.
Det vil jo da si at relativt slappe, ubalanserte og ms-befengte kjerringer på 51 pluss med et noe ustabilt og overgangsalderpreget tyngdepunkt muligens med fordel kan finne på noe annet å drive med. Eventuelt finne alternative løsninger!
Så i dag ble det altså den type forskning. Alternative sup-løsninger. Gjennomført ved å bli rodd til egnet langgrunn strand uten fare for stein i bakhodet når(ikke hvis) jeg ramler av. Flatt vann, altså uten noe som helst som likner bølger, var en forutsetning. På lik linje med bare sånn passe sommervær, slik at det ikke befant seg så mange andre på stranda😉. Bortsett fra et par danske småbarnsfamilier som hadde så mange unger at de rett og slett ikke hadde tid til å følge med på oss sup-erne. Regner jeg med.
Enkel, lokal og ny forskning sier dermed at dette er den beste måten:
Avslappende og stabilt og fint. Det er fullt mulig å padle, men noe ugreit å vite hvor…
Denne metoden går også an. Men fører raskt til krampe i fotbad og legger.
Denne metoden fungerer dersom det holder med 2-3 padletak for å komme dit du vil. Mulig at de som har følelse i begge bein kan få til 5 tak…. Hu som har balanse og fysikk i orden, avleggeren, fikk til flere hundre…
Forskning er krevende greier og det er viktig med hvile mellom øktene. Og den beste sup-stillingen fungerer også i robåt, med sup-er på slep. Hvis noen andre ror.
SUP betyr i følge det o-store-internett: stand-up-paddleboard. Det der høres ut som multitasking; både stå og padle? Og multitasking har jeg lært av nevropsykolog at ingen får til særlig bra. Vi bare tror det. Jeg kaller det heretter LDP: lay-down- paddleboard.
