Når dette triller ut under godstolen der du sitter og forsåvidt har sittet ei god stund…ja da skjønner du at noe må skje. Gleder meg til ei hel uke med nye muligheter:
Jeg tar da et hint…(eller?)!
Søndag!
En marssøndag av det beste slaget, tror jeg. Marssøndag. Søndag i mars. Pre-påske-søndag. Vårsøndag eller vintersøndag.
For meg: bål- og kakaosøndag! Og restitusjonssøndag etter ukas varierte innhold av både sykdom, sosial moro, trugeturer, avskjeder og kontroller. Godt det kommer slike dager innimellom!
Lag deg en fortsatt god en. Søndag!
Se da!
Se på meg da! Se! Så du det, eller? Dette er setninger vi som jobber med barn hører hele tida. Utallige ganger i løpet av en dag, egentlig. Det er viktig å bli sett. Det er det for oss alle. Men for de som er små er det ekstra viktig.
Jeg er nærsynt. Og jeg har brukt briller for å se godt på avstand siden jeg var 17 år eller der omkring. De fleste av årene har jeg brukt mest kontaktlinser. Det er mest praktisk for meg som har vært mye i aktivitet ute i all slags vær.
Nå er jeg langsynt også. Det er jo en naturlig bivirkning for mange som ikke akkurat er født i går. Så nå har jeg lesebriller også. De er tilpasset å bruke utenpå nærsyntlinsene. Og de går av og på etter som jeg ser tv, leser bok, ser på skjerm eller driver med andre ting. Har jeg nærsyntbriller på så holder det å ta dem av. Da ser jeg sånn passe bra å lese og sånn passe elendig det som er lenger unna. Så, ja; brille- og linseparken er utvidet. Foreløpig har jeg ikke prøvd slike der «aggressive» briller. Eller progressive, som det heter på vanlig norsk. Avleggeren som også er optikerassistent på si mente jeg kunne vente med det.
Men så er spørsmålet: jeg er både nærsynt og langsynt, det er det ikke noen tvil om. Men er jeg trangsynt? Eller sneversynt? Frykten for å utvikle både sneversynt- og trangsynthet er i alle fall tilstede daglig. Jeg er redd risikoen er større dess mer tid jeg tilbringer her på sofaen i min varige sykdomstilstand. Og hva med briller til slike defekter? De jeg fikk i posten her om dagen tror jeg motvirker det meste. Både nærsynt- og langsynthet, trangsynthet og sneversynthet. Det gå’kke an å se verden med slike forbehold når vi er ute med disse brillene.
Jeg kan altså betrakte verden gjennom et par briller eller gjennom ei maske. Enten ei fysisk maske, eller den psykiske som vi alle har på oss i mer eller mindre grad. Men å se verden med andres øyne, DET er vanskelig. Og jeg tror jeg bare kan klare det til en viss grad. Hva jeg ser og hvordan jeg ser det og tolker det er helt opp til meg selv og egne erfaringer og opplevelser. Og det er det for alle, er det ikke? Og dess mindre sneversynt jeg er dess lettere er det å forstå at andre kan se ting annerledes enn meg. Ikke sant?
Jeg vet imidlertid at jeg trenger utsikt. Jeg trenger å se verden litt på avstand og med litt oversikt. I alle fall med jevne mellomrom. Og utsikt kan for meg føre til innsikt. Både den vide utsikten der jeg kjenner meg på toppen av væla og har oversikt over omgivelsene. Og ikke minst utsikt til et bål. Den utsikten kan gi innsikt.
Jeg vet ikke hvilke innsikter jeg oppnådde ved dagens bål. Kaffe og gjærbakst er godt? Det er jo ET slags klarsyn 😉. Og utsikt fikk jeg på kjøpet. Så det lover godt mot både trangsynthet og sneversynthet. Og kjedsomhet.
Hvilke briller jeg har på har noe å si for hva jeg ser. Det er det ingen tvil om. Ved bålet er det i grunn best med kontaktlinser. Øynene tåler mest røyk da 😉 Men jammen er frodith sine «briller», les maske, en øyeåpner (haha) som inspirerer til å SE. Så nå har jeg siktet meg inn, myst og sett både det ene og det andre som jeg nok kanskje ikke hadde lagt like mye merke til om jeg hadde holdt meg til linsene eller brillene. Uansett hvilke briller du har på:
Det gjelder å løfte blikket. Og SE!
Jeg har sett deler av hverdagen min gjennom ei maske de siste dagene. Og jeg har sett vår!
Takk til frodith for utfordring, brev i posten og inspirasjon!
Teknikken ville ikke at jeg linket direkte til innlegget, men her er den eminente bloggen: http://frodith.blogg.no/
Dagens 3 gleder.
Mandag var det den internasjonale dagen for lykke. “Er du lykkelig?”, spurte journalisten folk på gata. Hva skal man svare på slikt? Og hva er egentlig lykke? Dagens gleder er av de små og uanselige alle sammen. Men alle er med på å gjøre en dag som fort kunne vært mer eller mindre mørkesvart, en liten smule bedre. Det kunne fort ha blitt litt småstusslig med andre ord. Om de gjør meg direkte lykkelig er vel i det minste et definisjonsspørsmål, og ikke er det så farlig å definere det heller, men noen glimt av tilfredshet kan de i alle fall frambringe:
- Jeg ble hjemme fra jobb i dag. I utgangspunktet et valg som kan gjøre en dag rimelig kølsvart. Mørkesvart egentlig. For det er som regel en mørkesvart grunn til akkurat det. Men denne gangen kjennes det faktisk mer ut som jeg evnet å ta hensyn til meg sjøl og at jeg tross alt ikke er aldeles helt frisk. En seier. En liten seier på veien mot å skape et liv som fungerer.
- Det var ikke glatt! Hverken på gårdsplassen, på veien eller der jeg parkerte for å vagge meg inn til fysioterapeuten. Og ikke minst når jeg skulle vagge meg ut igjen. Med bandasje på legg og fot samt to ulike sko fordi det er bare en sko som passer utapå bandasjen. Men juhu, altså! Det er en glede å kunne bevege seg ned av trappa over gårdsplassen og ut i garasjen uten brodder! Og det samme når bilen er parkert i andre enden. Jeg tror jaggu det blir vår en gang.
- Øyekremen jeg skulle kjøpe på apoteket viste seg helt tilfeldig og uten at jeg visste det å være på tilbud. Halv pris faktisk. Flaks! Sånn kan en jo bare bli blid av.
Små greier. Til og med smått i mitt lille liv. Og ubetydelige i den store sammenhengen. Men det gjelder å legge merke til det som går bra, ikke sant? Fokus, fokus, fokus. Og da jeg i tillegg fikk en melding som i alle fall potensielt er positiv, samt at hevelsen i lysken er under kontroll, i alle fall ifølge fysioterapeuten som behandler lymfødemet, ja da er jeg fornøyd. Det æ’kke mer som skal til, serru 😊 Lag deg en god onsdagskveld!
Toget til Tokyo.
Toget til Tokyo har gått. Avleggeren har gått om bord og forlatt stasjonen. Altså, hun skal slippe å ta toget hele veien da. Noen dagers jobb nå og så blir det en lengre tur, eller to, på vingene før nytt bosted og nye omgivelser inntas. Nytt land, nytt kontinent, nytt språk og ny kultur.
Hva møter deg?
Hvem blir du kjent med?
Hva kommer du til å lære?
Hva finner du på veien?
Hvordan vil det påvirke deg?
Hvilke opplevelser kommer til å etse seg inn og påvirke både utviklingen og minnene dine?
Toget forsvant med den unge damen. Og vi sa på gjensyn, sayonara, god tur, og ikke minst NYT og ta for deg av livet og opplevelsene.
Vi sees igjen i august!
Kanskje hun møter noe slikt? Bilde: Rakuten.com
En liten dose bål.
Livet i små porsjoner byr heldigvis på en del porsjoner godfølelse – i helga et par små porsjoner bål:
En slags skogstur?
Heretter vurderer jeg sterkt å betrakte støvtørking, i alle fall i mars, som en slags skogstur…
Blir det morsommere da, tror dere?
Hæsjtægg håpefull
Friluftsheidis favoritter.
Jeg ramla utpå til slutt. Langsomt impulsiv som bare en ekte hedmarking kan være. Jeg har endelig fått ut fingeren og tastet ned mine favoritter. Eller noen av dem da. Etter utfordring fra Bunny her på blogg. Se lenke lenger ned i innlegget.
Og fullstendig klar over følgende fakta som herved også opplyses til den eventuelle leseren som uforvarende har ramlet inn på denne bloggposten: dette blir ikke noe kort innlegg! Jeg er komplett ute av stand til å velge kun EN favoritt under mange av kategoriene. Dessuten så må flere kommenteres. Så da blir det sånn da:
Favorittperson: Avleggeren. Hjemmelaget og personlig oppfostret. Snart 24 og på flyttefot til Japan, as we speak.
Favorittdyr: Katt. Og hund. Og hest. Og tiger. Og gaupe….
Favorittartist: Her begynner moroa på årntli’: Rag’n Bone Man har blitt lyttet til mye de siste par åra. Og akkurat i det siste har jeg hørt mest på relativt gammel James Vincent McMorrow. Og skal det trenes så funker ACDC og Five Finger Death Punch best.
Favorittalbum: Her syns jeg også det er komplett umulig å velge. Jeg liker jo det ene og det andre, litt av hvert og noen ganger det ene og noen ganger det andre. Men akkurat nå hører jeg Blaze of Glory med den o’store Jon Bon Jovi fra filmen Young Guns II. Bon Jovi er type «guilty plesure» og egner seg for øvrig perfekt for roadtrip og slikt.
Favorittsang: Always Remember Us This Way, Lady Gaga. Fra Shallow-filmen. Men jeg liker versjonen til Stellar Perry fra The Voice Australia 2020 best…
Favorittblomst: Blåveis.
Favorittfarge: Grønn.
Favorittskuespiller: Viggo Mortensen. Og så gjør Johnny Depp veldig mange gode, blant annet Gilbert Grape. Og han er jo ubetalelig som Jack Sparrow Willy Wonka og TheMadHatter,.
Favorittfilm: Chocolat. Eller Once upon a time in Hollywood. Judi Dench gjør forresten en genial figur i Chocolat. Så dermed skulle hun vært med på forrige kategori. For øvrig så er den filmen spekket av en Juliette Binoche som bare er vakker, mystisk og kvinne og Johnny Depp som er hunk…. Samt en Peter Stormare som selvfølgelig er skurk. Og hysterisk morsom. Boka er også en favoritt. Skrevet av Joanne Harris.
Favorittserie: Jeg ser ikke serie…bortsett fra The Mandalorian og slikt som jeg har sett i det siste. Men jeg har altså lite å sammenlikne med.
Favorittby: Har ikke peiling. Liker byens puls og tilbud. Men etter en dose så liker jeg godt å returnere til «bygda».
Favorittland: Vil i alle fall tilbake til Island.
Favorittblogg: Vanskelig. Men jeg leser i alle fall ofte både MetteJosteinsdatter og Frodith.
Favorittdrikk: Ale. Og vann. Og vin. Er bare sånn passe glad i brus og andre ting med kullsyre. Altså hvis det ikke er øl.
Favorittmat: På restaurant bestilles ofte fisk/sjømat eller lam. Ellers slår småbrukerens servering det meste.
Favorittaktivitet: tur. Og uteovernattinger i skog og fjell. Og bål.
Favorittparfyme: Bruker veldig sjelden parfyme.
Favorittkaninblogger: 🐰Vet om kun en, så det er vel «the one and only», det da!?!»
At det skal være så vanskelig å velge noe over noe annet da du! Men jeg vet jo at det er sånn. I alle fall for meg. Og i alle de åra jeg har jobbet med unger som sier «det beste jeg vet» og slikt, så har jeg hatt mange diskusjoner med dem om akkurat det. At det går an å like mye forskjellig. Og til ulik tid og i ulike situasjoner. Men takk for utfordringen, Bunny. Tanken var vel at vi skulle bli kjent med mennesket bak bloggen. For min del så har jeg nå vist alle, om det skulle være tvil, om at jeg svimer litt hit og dit og har vanskelig for å rangere og velge. Sånn er det med meg. Hva med deg?
Utfordret av Bunny her:
Jeg lurer på hvordan det blir neste år.
Det spurte jeg meg selv om den 2.februar 2022. Såpass mye vann har rent ut i havet siden da og året har vært en smule innholdsrikt, at det gidder jeg ikke skrive om akkurat i dag.
Det jeg lurte på var jo mer konkret hvordan det gikk med frikortet i år. I 2023. Altså når jeg nådde grensa for hvor mye den enkelte selv skal betale for behandling i helsevesenet i løpet av et år. I fjor nådde jeg summen den 2.februar. 2921 kroner hadde jeg svidd av på slikt i januar i fjor. Det var FØR kreftdiagnosen kom:
I år har AS Norge bestemt at jeg har råd til å betale kr 3040,- før de går inn og subsidierer sjukdommen. Og det har jeg jo. Råd altså. Inntil videre. Og for så vidt ikke noe valg. Nå er det slutt. I dag kom vedtaket. Så nå har jeg svidd av tilstrekkelig av kronene mine på sykehus, lege, medisiner og fysioterapi. Og en og annen kilometer kjørt til og fra. Resten av året slipper jeg med å betale for det utstyret de eventuelt bruker. Og det blir ikke så mye. Det går lite plaster på de undersøkelsene mine.
I fjor hevet de summen med 500 kroner. I år kun 50. Da går jeg for at den heves med kun 5 kroner neste år, altså! Det må jo være et visst system i galskapen? Jeg regner med jeg har bruk for det der kortet i 2024 også. Og kanskje jeg får ei god hånd med noen av disse i tillegg?
Satser på at dette er gode kort for resten av året!
På et flyvende teppe.
Når fredagen i stor grad tilbringes under et pledd så er det ganske ålreit å ha verdens fineste kopp med flyvende teppe på, med varmende te oppi. Fått av verdens fineste «flyvende-teppe-partner-in-crime». Når jeg ikke kan være oppå teppet så får jeg være under da…
En helt naturlig “bivirkning” og betaling, med renter, for å ha brukt det der teppet litt for mye å fly på i det siste. Er jeg for mye oppå så må jeg finne meg i å krype inn under etterpå.
Det gledes til å suse av gårde, gjerne med teppe både over og under, på nye eventyr. En annen dag.
