Frokostutsikt.

Jeg kjører denne utsikten til frokost de neste dagene:

 

Både bloggeren og bloggen skal og vil bære preg av ferie og slaraffenliv i sus og dus ei ukes tid. Inngangen til år 2 etter å ha fått diagnosen syk og svak og dårlig bak skal feires👍. Feires med en avstikker av det lengre slaget og dermed med både ny utsikt, nye dufter og ukjente smaker. Lag dere en god mars!

Det morsomste med blogg.

Det morsomste med blogg varierer vel fra blogger til blogger, går jeg ut ifra. Men for min del så syns jeg det er fryktelig stas når noe jeg skriver legges merke til. Av en eller flere, det spiller ikke så stor rolle. Men at noen ord som jeg i en eller annen sammenheng finner det for godt å feste til papiret (øøøøhhh, DET er jo tull: her fins det jo ikke papir og penn, kun digitale bevis), opplever en form for engasjement av mine ord; ja det er stas.

Nesten like stas som å skrive da. Selve skrivinga er vel mer et behov. Og et nødvendig og naturlig resultat av en hjerne som innimellom tar litt av i assosiering i kombinasjon med en livsstil som ofte ikke gir de beste forutsetninger for å få utløp for disse assosiasjonene. Skriving er fortsatt et overskuddsfenomen. Som definitivt er avhengig av inspirasjon.

Så da er det vel slik at det morsomste med blogg er skrivinga OG at det som skrives potensielt leses!?! Og så er det ganske ofte både interessant og det oppleves som treffende å lese det andre dyktige skribenter legger ut. Og la seg inspirere av det.

Akkurat nå så driver frodith og jeg med akkurat dette. Jeg leser hennes blogg; her; og skal plutselig både på kafe og ikke minst på jakt etter «street-art». Og det kommer det nok et blogginnlegg om etter hvert. Hvis jakta lykkes da. Og jammen klarte noen av mine ord å inspirere henne litt også, tror jeg. En vinn, vinn- situasjon, og ikke minst et bevis på at bloggen kan bidra til «hver-dag-teller»-målsettingen.

Morsomt!

Sist jeg dokumenterte streetart så fant jeg denne – i Arvika.

Dråpen.

Hvilke dråper er det som får det til å renne over? Hvor mange dråper skal til for at det skal renne over for deg? Og hvilken dråpe er det som får det til å renne over? Når blir det for mye, rett og slett? Har det noe å si om dråpen havner i et halvfullt glass? Hva om den havner i et halvtomt glass? Hvor mange skal til før de sammen er mange nok til at det renner over?

Jeg tror ikke det er denne:

 

Litt uklar og på vei ut (ned) i verden.

Denne dråpen slipper taket og lar seg falle ut i tomrommet. Den kaster seg ut i verden og forsvinner i fritt fall før den igjen treffer fast grunn og legger seg til ro et helt annet sted enn der den engang oppsto. Den har ikke kontroll. Det er det naturens gang, og akkurat her varmegrader, som har. Den er prisgitt situasjonen og variablene i omgivelsene.

Jeg tolker dette som en positiv dråpe. En dråpe som bringer bud om vår og varmere tider. Selv om nordavinden uler rundt husveggen og sender dråpene ut på heisatur i løse lufta før de treffer snøen under. Ukontrollert, javisst! Men om du ikke har kontroll på mye så kan du jo forsøke å more deg underveis!?!

 

STOPP!

I dag skriver jeg ikke om tur. Og jeg skriver ikke om mat, strikking eller interiør. Selv om det slår an på den såkalte «bloggtoppen». Ikke om sykdom og hverdag og «tusen måter å være klein på» heller. Selv om temaet i seg selv har vist seg å være bortimot utømmelig. Nei i dag blir det noe annet. Noe som i går fikk kaffekoppen til å smake bare sånn passe da den skulle inntas etter middag. Noe som gjorde og gjør inntrykk på meg. Og som setter min egen hverdag i et slags absurd perspektiv.

Småbrukeren og jeg skulle se på noe på tv. Felles. Ofte handler det da om gamle hus og /eller oppussing, spennende matlaging av noe slag eller reiser på land og vann rundt omkring i verden. Det er liksom de temaene vi pleier å enes om. I går fant vi ikke noe slikt. Vi havnet på en dokumentar fra Mariupol…. Og da forstår vel alle at det ikke akkurat ble en harmonisk opplevelse.

Her var det sivilbefolkningens historier og deres egne mobilfilming mellom granatregn og hardt artilleriangrep som ble skildret. Det var leger som gråt. Mødre som fødte midt i bomberegnet. Kvinner som satt fast i ruinene mens mannen deres døde av skadene to meter unna. Livredde barn. Filmsnutter fra kjellere der barn gikk i hjemmelagde bleier av plastposer og tape. Eldre som lagde mat over åpen ild i bakgården. Unge som forteller at faren deres som bor i Russland ikke tror på det de forteller at de opplever. «Du overdriver. Det er ingenting å være redd for», fikk de beskjed om. Det var i det hele tatt ufattelige scener. Scener vi ser stort sett daglig på nyhetskanaler. Vi vet det skjer.

«Takk for frigjøringen, Putin», sa en av de som filmet døde mennesker i gatene….! «Noen må få dette til å slutte!», sa en gråtende kar som prøvde å hjelpe de som gjemte seg i teaterets kjeller da de ikke hadde noe annet sted å gå. Vi vet vel hva som skjedde med dem.

Jeg kjenner meg maktesløs. Dette gir ingen mening! I morgen er det et år siden invasjonen og et år siden marerittet startet for disse menneskene. I 365 dager har marerittet deres pågått!

KJÆRE DERE SOM ER I BESITTELSE AV MAKT OG MIDLER: FÅ HAN DER PUTIN TIL Å SLUTTE. NÅ! STOPP HAM!

Hjertet er egentlig et grønt vannliljeblad nedfrosset i isen på en innsjø. Fotografert for mange år siden, men her i gult og blått. For Ukraina!

Detaljene teller.

Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:

Friluftsheidi i utsnitt. 
Både farger og vår.
Været lagde bling på lua.
Fargeeksplosjon.
Bjørkeskogen er full av farger og glitter.
En dråpe kan romme en verden.
Boblende ukeslutt.

 

 

Riktig skodd.

Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…

Alle vil på fest…

Men så var det vurderinga da:

  1. gå for de som oppleves råest til kjole og som gir en hobbit som friluftsheidi en smule bedre utsikt enn uten, samt en form for stil – og bli mye sittende hele kvelden for å svaie og sjangle minst mulig og nesten grue seg til å bevege seg til buffeten og do, i redsel for å tråkke over og gå på den nysminkede snørra rett som det er.

ELLER:

  1. velge de jordnære og stødige som holder meg godt forankra i underlaget mens jeg kan konsentrere meg om skravling og andre morsomme ting – og dermed svaie bare bittelitt når golvet skulle forseres og traske lettbent og ubesværet rundt, og danse på bordet om nødvendig, akkurat som jeg vil.

Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.

«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!

Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…

I dag er jeg tilbake i dette fottøyet –  og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:

Ingenting å se her.

Poser med hvitt innhold. Maaaange!

Bålet tenner omtrent en million ganger lettere om man bruker en pose….

God helg!

Tidenes skuffelse.

Det var kanskje ikke tidenes skuffelse. Men skuffelse var det.

Før helga gikk jeg til innkjøp av en hyggelig rosebukett. Trodde jeg. Erfaren som jeg er så visste jeg jo godt at blomster – jo det er det lurt å kjøpe sjøl. I alle fall om jeg vil ha noen. Så før helga handlet jeg, og tenkte at da har jeg jo noen pene blomster både til morsdag og valentines. To fluer i en smekk og alle hjerter gleder seg.

Det slapp jeg, for å si det sånn. I dag er det valentines day. Og rosene ser slik ut:

Hurra for Valentines…

Disse er ferdige. De startet sammenbruddet lenge før morsdagen. Står vel i stil med eieren. Men det var jo ikke meningen. Skuffadåttenno….

Nå angrer vi!

Vi skulle aldri ha gjort det – så nå angrer vi. Litt. Tror jeg. Kanskje.

Beklager fra småbrukeren og meg. Det var ikke meningen. Vi skulle jo bare…. feire nyttår😉

Morsdag hos Munch.

Denne mora er sørgelig lite opptatt av tradisjonelle feiringer, for eksempel morsdag. Noe egen mor rett og slett må lide for.

Men i dag har a fått både vaniljeboller, kake og koreansk crispy chicken. Og litt kunstopplevelse. I tillegg til litt solnedgang og slikt, selvfølgelig.

Og etter slike uvante utskeielser:ja da er det jaggu bra de har sofa på Grønland også👍

Foto I og II: OØE