Det er høstlek med frodith. Det vil si fotoutfordring på blogg. Her:
Her er mitt “benkeforslag”:
Mitt benkeforslag.
Instagram leverer😉
Ny følger på instagram i dag…jeg tar det som et godt tegn jeg, William😉
Du og je!
I ettermiddag har vi brukt mye tid på balkongen, du og je. Og det er det ikke så mye å si om. Og ikke så mye å blogge om. Vi blir er ei lita stund til. Helt til himmelen går fra turkisgrønn og oransje til svart.
Du og je. Nasse og friluftsheidi.
100 år for sent?
Den ene syns turen var en del kortere, i alle fall i høydemeter, enn 2457 meter. Han andre var lettere sjokkert over hvor mye mindre snø og is det var på toppen nå enn for bare 5 år siden. Begge observerte rett. Forskjellen er enorm!
For det var visst for 100 år siden vi skulle ha vært der!
Klippet fra denne artikkelen:
Dagbladet: Fjelltoppen har krympet.
For ja, Glittertind har krympa! I alle fall er isbreen som lå som et lokk over toppen og gjorde oppturen en god del høyere og myyyye enklere borte. Det meste av den. Vi fikk kun noen få snøflekker på vei opp, resten var ur. Steinur. Isbreen lå på «baksida» men heldigvis lå det igjen nok isbre nedi skaret til å få Norges morsomste aketur som del av turen ned igjen også. Så vi rakk i alle fall det!
Men jeg er tankefull. Og reflekterer. Over isbreer. Klima, ekstremvær og issmelting. Ikke hovedsakelig fordi toppturer blir vanskeligere og vanskeligere da underlaget endres fra relativt fast is- og snødekke til stenrammel av det ekstreme slaget. Å fly rundt på fjelltopper er tross alt et overskuddsfenomen og den som driver med det vil jo overleve uten. Men ellers a gitt!
Det er ikke bare Glittertind som krymper. Det gjør Nordpolen og isen der også. Og mindre is betyr mer vann. Ikke så stort problem akkurat her jeg bor en sånn omtrent 300 meter over havet. Men det er nok av folk som holder til i strandkanten på småøyer rundt omkring på kloden. Og det er nok av folk i Innlandet og ellers som har kjent på ekstremvær den siste tida. Jeg tenker at klimaet kommer til å styre oss mer og mer. Det er lei av at vi prøver å styre det! Ikke så overraskende akkurat.
Og Glittertind er snart ferdigkrympa. Det kan jeg skrive under på. Nå er det stein opp i dagen over stort sett hele platået. Som jeg skrev her om dagen; den neste turen blir etter neste istid! Eventuelt underveis i den…
Sånn så det ut 2.september 2023
0-1 meter snø og is på toppen.
Bare unntaksvis og noen få meter snø å gå på om gangen.
Øredøvende stillhet.
Øredøvende stillhet er som regel alltid et dårlig tegn:
Det er lett å ta feil.
Det er lett å ta feil ping-pong-ball. I alle fall når du er sju og en halv måned og en noe rabiat og antakelig svaksynt katt. Dessuten så er de røde ping-pong-ballene ganske så smakfulle. Saftige og fine å sette tenna i.
Dermed er taktikken å ha røde baller, les tomater, og annet spiselig på innsida av glasset. Og katter og vanlige ping-pong-baller på utsida. Det siste er nemlig det som er aller morsomst å leke med!
Og slik preges altså interiørvalgene her på bruket…
Ny interiørtrend!
Det siste og nyeste innen interiørtrender er herved innført på småbruket. Siden tente kubbelys for meg stort sett tilhører en annen årstid, så gjelder det jo å finne alternative bruksområder for diverse lyslykter og slikt.
Her danderes altså tomat og paprika til ettermodning. I lykta. På kjøkkenbordet.
Fordi det er så fint med litt farge? Eller fordi vi ikke har plass noe annet sted? Til tomater og paprika, altså. Eller fordi det er spesielt lettvint når vi skal spise?
Hmmm, tja…hva tror du?
På liksom.
Kveldens stikkord i fotoutfordringen fra dixierose er LEK. Jeg er noe mer enn gjennomsnittet opptatt av begrepet lek, vil jeg tro. Det har vel med yrkeslivet som pedagog og ikke minst barnehagelærer å gjøre. Lek er barnas viktigste aktivitet. Lek er barnas egeninitierte aktivitet og lek er barnas arbeid.
Sånn var det før også. Selv om de tidlig ble innlemmet i de voksnes arbeid. Både små og store måtte gjøre nytte for seg. Men jammen drev barna med egeninitiert lek også «før i tida». De lekte det de voksne gjorde. Nettopp som en bearbeiding av det de hadde sett og for å forberede seg til voksenlivet. Og ikke minst for å forstå sammenhengene i livet.
I sommer så jeg et fysisk resultat av barnas lek. Et 150 år gammelt monument over lek. I Skog, et bittelite sted i Warmland i Sverige, ikke engang et tettsted, samlet lokale barn seg på en bratt bergnabb i utkanten av bygda og lekte. Og bygde. I hovedsognet ble det bygd ny kirke. Stor og fin. Som en katedral. Jeg kan se for meg at det var mange voksne og mye ressurser som var engasjert i det.
Og ungene ville ikke være dårligere. De møttes og bygde sin egen kirke. Stenkyrkan i Skog, kalles den. Hovedkirka sto ferdig i 1878 og det antas at skogskyrkan ble bygd noe før. Altså av barn på 1870-tallet.
Mens foreldrene dro på sitt daglige arbeid med å lempe og slepe stein til den nye kirka, dro ungene opp i skogen. Det sies at de til og med brukte en renset kuskalle som kirkeklokke der oppe. Forelderenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Frøding til og med sang om. Men den sto ikke i så mye som hundre år innen den brant ned til grunnen.
Jeg ser for meg små barbente lyslugger, antakelig liknet de på Emil og Ida fra Lønneberget, som etter dagens plikter pilte oppover i terrenget og møttes for å slepe stein og bygge. Hadde de arbeidstegninger tro? Eller klar arbeidsfordeling? En plan for ferdigstillelse? Det kan jeg bare spekulere i.
Kirka står der den dag i dag. Ungenes mye mer gebrekkelige byggverk av stablede steiner står fortsatt oppi i skogen. Og hverken vind eller vann har kunnet utfordre bygget. Med steingjerde rundt og mulighet for å gå inn i «skipet» fra baksida. Og med vindu. Riktignok uten glassmalerier.
Kilde: uddautflykter.se
Et fantastisk minnesmerke over barns lek. For LEK både var og er viktig!
Kort ved øra og langt bak.
Den optimale hockeysveisen. Eller «mullet» som de kaller det over dammen. Det var mye av det da jeg vokste opp. Spesielt på 80-tallet. Vi likte hår. Det skulle være mye og det skulle være stort. Og krøllete.
Mitt hår var rimelig glatt fram til en eller annen gang omtrent samtidig som jeg bikket inn i tenåra. Da oppdaget jeg hjemmepermanenten. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan det lukter om jeg tenker meg om. Kjemisk og hverken miljø-eller hodevennlig, vil jeg tro. Det kunne i alle fall svi litt. Og de første par ukene etter gjennomført prosedyre så liknet hodet på en ufrisert sau, egentlig. Før det gikk seg til.
Det ble mange runder med permanent de åra der. Og det gikk mye hårspray. Og jeg ble god til å stå på på huet når hårføneren skulle gjøre jobben sin.
Jeg har fortsatt mye hår. Og jeg bruker hårspray. Om enn i noe mindre kvanta. Det rareste er at jeg fortsatt har krøller. Når jeg IKKE føner håret med hårføner! Etter at jeg ga meg med permanenten en eller annen gang tidlig på 90-tallet så har korketrekkerne vært der i nakken og bakhodet så sant håret får lufttørke og det er langt nok. Det skjer ikke ofte. Men de er der, tro meg. SÅ sterk var altså den hjemmepermanenten!
Men så digert hår som jeg hadde i 15-års alderen og litt oppover, DET får jeg nok aldri igjen.
Plastøreringer og palme i håret. Tror det feires en eller annens 15-årsdag. Det er riktignok stetteglass på bordet, men det som jeg først trodde var ei flaske er ei krydderkrukke 🙂
Takk for frisyre-utfordring, dixierose.
Først i køen på motorveien…
…kjører gåsemor. Det synger Øystein Sunde. Og det er ikke gåsemor som i fuglen gås det er snakk om der. Ikke her heller. Men først i køen er hun. Og jammen er det bra hun ikke er på motorveien. For hun her har nok å henge f… svømmeføttene i.
Takk for utfordringen. Her er mitt bidrag under temaet “fugler”, dixierose.
