En miniferie er over. En god en. Med mange menneskemøter. Både med «gamle» velkjente, ikke så godt kjente og helt nye bekjentskaper. Ei helg med mye god mat, urbane gleder, treningssamling for noen av oss og ikke minst samvær.
Nå legges helga og byen bak oss. Det er klart for å ta fatt på hverdagen igjen.
Til vi sees igjen: Takk for nå og på gjensyn!
Mange spiste is. Noen syklet. Mange myste. Enkelte badet. Noen jogget. Og enda flere ruslet.
Selv både ruslet og satt jeg. Drakk frappe og spiste is. Så på folk, leste og kjørte båt.
En sommerdag på brygga. Urban september med Aker brygge badet i sol.
Lunsj med både vin og dessert var inntatt. Rett og slett fordi jeg hadde lyst på. Og jeg hadde sittet på en fortausrestaurant og sett på folk som flommet forbi. Helt for meg selv.
I hovedstaden, på en lørdag er det mange av dem. Jeg kunne ha sittet der lenger, kjenner jeg. Rett og slett fordi jeg syns det er stas.
Jeg er heldig. Fordi jeg kan. På “hjemvei” gjorde jeg meg til en del av dette:
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg er kvinne. Fordi jeg er jente. Fordi jeg er mamma. Og fordi jeg er menneske.
For alle dem som ikke kan. For jenter og gutter i Iran. For Mahsa Amini. For de som er sinte. Og de som er fortvilet. Det var mange av dem her. Jeg heier på dem. Og gjorde meg til en del av arrangementet noen minutter.
Fordi jeg kan!
For meg er det ikke så mye som brøler mer nasjonalromantisme enn en foss. Helst i all sin prakt og i naturlig tilstand.
I dag har jeg sett denne. Vøringsfossen. Inne:
Bra vi er enige om arbeidsfordelinga, småbrukeren og jeg. Den ene er min – og den andre er hans:
Ferdig fotografert for denne gangen. Så i kveld skal jeg ut og gå tur uten refleks. Være litt gæern og leve livet på en knivsegg liksom. For jeg regner med at dagens dose radioaktivitet holder meg selvlysende så det kan bli litt moro langs landeveien her…eller kanskje ikke? Men det hadde vært gøy da, ikke sant?
Det beste av alt er at det ikke er så farlig som det høres ut: Nukleærmedisin. Avleggeren studerer blant annet noe som dreier seg om «nuclear weapons». Så assosiasjonen om bomber og selvlysende greier dukker helt naturlig opp. Da er det greit å vite av tidligere og dagens erfaring at det verste med hele greia egentlig er å vente.
Vente mellom blodprøver og isett av venekanyle. Vente med venekanyle i armen som må være strak fordi kanylen ikke kommer lenger inn grunnet årer som er sånn bortimot «oppbrukt». Vente helt til det er klart for innføring av kontrast. Vente i en time og litt til mens radioaktiviteten sprøytes inn i åra og får spredd seg sakte men sikkert rundt i skrotten. Uten å lese bok eller noe som helst annet som kan få tida til å gå. Da skulle jeg virkelig ønske jeg var bedre til å sove enn jeg er…Vente på min tur i trommelen. Og vente etter at hele prosedyren er ferdig for å se om bildene ble bra nok til å lese noe ut av.
Etter snaut fire timer var jeg endelig ferdig med å vente og da hadde jeg tenkt på kaffe såpass lenge og hardt at da ble det ei balje Narvesen-kaffe før snuta vendte hjemover. Og en banan til frokost og lunsj, sånn i 13.30-tida.
Forhåpentligvis er det et halvt år til neste besøk på nukleærmedisinsk avdeling. «Vanlig» ct kommer oftere enn som så, om bare noen dager faktisk, men det er i grunn en fryktelig enkel affære i forhold.
Og ble bildene fine? Jada, de ble i alle fall leselige. God bildekvalitet. Jeg er god til å ligge rolig, serru. I alle fall når jeg er stroppet fast med borrelås både rundt bein og overkropp. Litt sånn krimserie-aktig. «Du detter vel ikke ned nå», sa dama som stroppet meg fast. Moro hu!
Så dermed fikk jeg gjort alt jeg skulle i dag. Stort sett liggende og sittende. Og da er det bare å vente på resultatet. Akkurat nå venter jeg liggende igjen. På sofaen😉
«Time med forberedelse» står det i innkallinga. Det er den tida igjen. Tid for å fylle kroppen med radioaktive greier og ta noen «sexy bilder». Som småbrukeren sier. I alle fall bilder. Med radioaktiv kontrast og inn i trommelen. Med blodprøver på forhånd og estimerte 3-4 timer på nukleærmedisinsk avdeling så regner jeg med det blir full dag i dag.
Og forberedelsene startet allerede da jeg sto opp i går. Dette er nemlig en slik der avtale med både langt innkallingsbrev og ikke minst masse gule overstrekninger og understrekninger. Gjør sånn og sånn, ikke så der og slik og husk det og det.
Gårsdagen gikk i grunn med til å ta det helt rolig. Ingen fysiske utskeielser sier brevet. Ikke bli andpusten og svett. Ingen frysing heller, takk. Og medisiner…sjekk hvilke du kan ta som vanlig og hvilke du må hoppe over.
I dag utgår både frokost og morgenkaffe. Fastende og med lavt blodsukker må det være. Så i dag består dietten så langt kun av lunkent vann. Uten smakstilsetninger.
Å ta blodprøver fastende og med bare sånn passe med væske innabords kan by på flere utfordringer. Årene i disse armene har en tendens til å klappe sammen og stritte imot selv om skrotten har fått mat. Så de på laben får nok hendene fulle med å finne årer som virker både til prøvene og til venekanylen. Forrige gang jeg skulle ta helt enkle blodprøver måtte de stikke fire eller fem ganger…
Jeg er klar. Jeg har ikke trent, ikke vært varm (en kunst egentlig i disse overgangsalderstider), ikke vært frossen, ikke spist, ikke drukket annet enn lunkent vann. Og sist men ikke minst: jeg har bukse uten metallglidelås!
Har du lurt på hvilket bilmerke du er de siste par døgna? Er du en slik?:
Eller er du av de som «eldes som en Ferrari»?:
I dag kom pressemeldinga om at disse gir seg. Trekker seg ut, som det heter.
De har gjort nytta si. For «estetisk medisin», som det kalles nå. Og for denne klinikken spesielt. Ikke for kvinnehelse. Men kanskje, bare kanskje: har kvinnehelsa kommet littegranne mer på banen? Det er lov å håpe!
Både damene og bilen på første bilde har gjort nytta si. Og vi andre? «En kropp for spesielt interesserte» som en meget klok kvinne sa forleden dag. DET kaller vi kvinnehelse. Ikke sant?
Jeg har akkurat kommet hjem fra trening. Kommunen jeg bor i har noe som kalles Frisklivssentral. Der finnes ulike lavterskel aktivitetsgrupper, kurs og annet som gir oppfølging til voksne folk i kommunen som av en eller annen grunn trenger det. Lavterskel er stikkordet.
På gruppa som jeg går handler det om kroppsbevissthet og bevegelse. Ingen hardtrening og pust og pes og hopp og sprett. Fokus på balanse, styrke og bevegelse og å kjenne at riktige muskler er i aktivitet. Ikke alle andre. På denne gruppa er vi alle damer. Og vi ser vel stort sett ut som de fire i midten her:
Jeg vet kun om min egen sykehistorie og hvorfor jeg er der. Ikke de andres. Men jeg går ut i fra at det kan være ulike grunner til at akkurat denne timen trengs. Fibromyalgi, bechterews, kreft, artroser, psykiske utfordringer, MS, ME, andre myalgier….det stopper ikke. Det er dette som er helse! I dette tilfellet kvinnehelse.
Begrepet kvinnehelse har fått en del oppmerksomhet i media i det siste. Mest fordi det i mange tilfeller er et svart hull både i forskning og status i helsevesenet. Flere går ut og fronter behovet for mer oppmerksomhet rundt dette. Mer forskning og flere behandlingstilbud. Rett og slett et helsevesen som tar kvinnehelsa på alvor! Det er på tide.
Og så har vi disse da. Tre «kjendisdamer» som snakker om «tabubelagt kvinnehelse» i forbindelse med åpning av det jeg ikke kan skjønne er noe annet enn en såkalt «skjønnhetsklinikk». En klinikk som skal ta seg av for mye rynker, for mye hår på feil sted, for mye og for slapp hud, for mye fett og alt annet vi gjerne får for mye av før eller senere. Med all kritikken de har fått fra øvrige kjendiser og andre folk, så tipper jeg en ørliten smule bekymringsrynkebehandling er nødvendig til og med for disse tre.
Jeg fyrer meg opp på en måte som garantert ikke er optimal hverken for egen kvinnehelse eller helsa i den her skrotten generelt. Å påstå at en holder på med kvinnehelse, og jobber mot tabu rundt dette, når en starter en klinikk som driver med sparkel og heftgrunn for å pusse på utseende HAR INGENTING MED KVINNEHELSE å gjøre! Det har med utseende å gjøre. Og med angsten for at levd liv skal synes. Antakelig rett og slett frykten for å bli gammel og kampen for å beholde illusjonen om at det går an å reversere akkurat den prosessen. På egen hjemmeside skriver de at de skal tilby: «de nyeste vitenskapelig dokumenterte behandlingene innen laserteknologi, rynkebehandling, antiaging, mesoterapi, peelinger, muskelbygging og ikke-invasiv fettreduksjon». Det meste er gresk for meg. Aner ikke hva det er og jeg ser jo ut deretter.
Jeg blir så inn i granskogen provosert. ER det faktisk mulig!?! Og det verste er: i det systemet som er rundt disse damene som i fullt alvor påstår at det er tabubelagt kvinnehelse de skal avhjelpe så finnes det faktisk ikke en eneste person som har tenkt og uttrykt at dette skurrer!?! Ingen som har dratt i håndbrekket og hintet om at her er det noen som er på jordet!?! Ingen som har tenkt at uttrykket «tabubelagt kvinnehelse» er aldri så lite malplassert når det i all hovedsak er snakk om rynker og slapt skinn? Er det dette du tenker på som “tabubelagt kvinnehelse”? Kall det i det minste konsekvent for “estetisk kvinnehelse”, sier jeg. Og jeg kjenner at det hjelper ikke at utsagnet ifølge avsenderen var «tatt ut av kontekst». For meg virker hele konteksten, det vil si konseptet, ute….
Klinikken skal i følge en av eierne passe på at vi eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra rent a wreck… Sikkert en lettelse å vite for de som sliter vettet av seg med endometriose, ufrivillig barnløshet, fødselsskader, overgangsalder og you name it.
Rynkene kan få behandling bare du punger ut. For gud forby om det synes at du er 50! Jeg tenker at den jaguaren muligens er en smule rusten under lakken uansett. Og jeg vet at om det er lakken som holder skroget oppe, ja da ramler systemet til slutt sammen og rent a wreck ville muligens vært å foretrekke uansett.
Lykke til med ny klinikk! Jeg tar med meg overgangsalderen min samt de andre noe mindre kvinnelige plagene mine og setter meg på venteplass 5 eller 6. Der behandler de mest helse. Etter klientellet på venterommet å dømme stort sett mannehelse, alder 65+, kan det se ut til. Lurer på om de kjører jaguar eller tenker på at de skal se ut som en? Tvilsomt. Ikke engang jeg, kvinne – oppe og nikker på 50, er opptatt av det.
Og da sier jeg som Stavanger Aftenblad:
«Hva sier vi til unge jenter om mor føler hun bør eldes som en Jaguar?»
Kilder:
nomioslo.no
aftenbladet.no
dagbladet.no
Hvor ekstrem denne fredagskvelden og natt til lørdag ble kan jo diskuteres. Men fredagstaco ble det så definitivt ikke. Ikke denne uka heller. Men det ble altså ekstremt nok. I alle fall for slike som oss.
Men mye var rimelig ekstremt:
500 meter fra bilen – så godt som ekstremt kortreist.
Antallet stetteglass var nøyaktig det dobbelte av antall deltakere på stuntet – ekstrem høy stetteføring, med andre ord.
Klientellet OG aktiviteten var av typen vi kaller «for spesielt interesserte» – rimelig ekstremt altså.
Soveposen var lilla og ny og nattetemperaturen godt over 30 grader varmere enn den var beskrevet å holde til – ekstremt godt utstyrt var vi.
Det vil si: den ene hodelykta var en smule batteritom – så ekstremt kjappe doturer samt samarbeid om leggerutine med medfølgende ekstremfliring var en nødvendighet. Igjen.
Naturen bød på perfekt utevær med både måneskinn, stjernehimmel, vindstille og soloppgang – ekstremt turvennlig.
Og sist men ikke minst: turfølget var helt perfekt! Ei ekstrem dame! Takk for turen!
