Som de fleste vet så befinner jeg meg på rehabilitering. På et senter litt utenfor allfarvei, der vi til enhver tid er minst en 60-70 personer, kanskje, og der vi er sammen på treninger, aktiviteter, spiser måltider sammen og sitter i stua og skravler og drikker kaffe. Vi er som et eget lite samfunn. Vi er i bobla.

Hver kveld hører jeg folk som prater og går på rommene sine ved 22-23-tida om kvelden. Jeg bor ved heisen og siste lyd fra den kommer rimelig fast kl 22.57. Like etter at jeg har hørt de siste røykerne skravlet seg fra røykebua, forbi vinduet mitt og inn. Det skal nemlig være stille på huset fra kl 23.

I går kveld var det quiz i stua. Det er en ukentlig happening. Og det fins ei meget driftig altmuligdame på huset som er fast primus motor for mye. Også quiz. Jeg liker vanligvis å bruke huet. Og jeg må innrømme at jeg liker å konkurrere også. I alle fall når jeg vinner eller i det minste ikke blir fullstendig overkjørt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så hva gjorde jeg? Jo jeg satt på rommet. Som jeg alltid gjør om kvelden. Og jeg koste meg. Jeg hadde te i koppen. Jeg hadde hentet meg kveldsmat i spisesalen og jeg hadde sagt god natt til et par stykker før jeg stakk av. Jeg hadde bok og nett-tv. Og jeg har tv om jeg vil se det. De fleste kvelder vil jeg ikke.

Er det fordi det ikke fins trivelige folk å snakke med her? Er det fordi jeg ikke vil ha noe med de andre å gjøre? Er det fordi jeg ikke liker dem? Overhodet ikke. Det er ytterst få av disse 60-70 individene som ikke går an å slå av en prat med, så vidt jeg vet.

Dette handler ene og alene om mitt relativt enorme behov for alenetid. Fra kl 08.00 om morgenen og fram til rundt klokka 20.00 om kvelden har jeg folk rundt meg mange timer. Jeg spiser fire måltider om dagen i en frokostsal full av folk og snakker mye med borddamene mine og andre som krysser min vei. Jeg er på minst en 2-3 felles treninger eller aktiviteter i løpet av dagen. Også sammen med fra to til 35 andre. I går hadde jeg for eksempel en passe lang gåtur sammen med ei meget talefør og trivelig dame. Det var faktisk mange med på turen, men de andre gikk så fort og skulle gå såpass langt at vi slang etter i eget tempo. Jeg har timer hos fysioterapeut og sykepleier. Jeg har takket nei til legetime. Jeg syns i grunn jeg hadde sett nok av dem det siste året. Jeg skravler stadig med halvkjente og nye folk i salongen og jeg liker å høre om andres liv og tanker. Jeg er med andre ord som regel ikke uinteressert.

Men jeg er rett og slett kje når klokka nærmer seg 20.00. Hver kveld. Og det selv om jeg, etter pålegg fra fagfolk og egen erfaring om at det er lurt, både har ligget i senga og sittet stille i en stol på rommet mitt mange ganger i løpet av dagen. Mellom måltider og aktiviteter da.

Så kjære medpasient: det er ikke deg, det er meg! Det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Det er rett og slett fordi jeg er slik skrudd sammen. Jeg trenger massevis av alenetid for å hente meg inn. Jeg trenger å sitte i denne stolen. Jeg trenger å ligge i senga. Og jeg trenger å gå på tur til skogs helt alene for meg selv. Hver gang jeg går ut døra på rommet mitt er jeg påskrudd. På et rimelig høyt turtall, vil jeg si. I forhold til det livet jeg har levd de siste par årene og ikke minst de siste månedene så er jeg både ekstremt aktiv og ufattelig sosial. Men det fordrer altså for min del at timene på rommet eller alene på tur ute kommer jevnt. Og etter klokka åtte om kvelden så virker jeg ikke.

Så det er ikke fordi jeg ikke liker deg! Det er rett og slett fordi jeg må på lading. Ofte. Det er slik med litt godt brukte og vindskjeve batterier slik som mitt.

Lag deg en god dag! Og husk å lade!