Sånn er det bare. Og noen må ta bilde. Da er det godt det fins fettere og kusiner som bidrar med action. Takk for en super dag!
Bruden har ankommet.
«Please stand for the bride». Jeg innrømmer det. Undertegnede har definitivt sett for mye engelskspråklig film opp gjennom åra. Og vært fysisk og «live» tilstede i alt for få bryllup. Så min erfaring med bruder og brudekjoler er preget av tv. Sånn er det. Gifting har liksom ikke vært greia i min omgangskrets. Og de som har drevet med slikt har stort sett enten sneket seg av gårde og gjort det i all hemmelighet eller hatt kun den nærmeste familien tilstede. Eventuelt begge deler. Det blir spennende å se hva neste generasjon finner på.
Prøvedokka. Hvite sokker er nok best om kjolen er kritthvit. Og binders til å feste brudekrona fungerer bare sånn passe.
Bruden på dette bildet har bare kledd seg ut. Det er kjolen som er stjerna. Den er 50 år i dag. Den er altså ikke brukt på 50 år. Og aldri brukt før 10.juli 1971. I en alder av snaut 12 gjorde jeg et prøveforsøk. Ikke på gifting, altså, kun i å få på meg kjolen. Jeg hadde allerede vokst ut av den. Det var ikke mulig å få igjen glidelåsen bak. I går gikk det så vidt. Ved å hoppe over en generasjon. Modellen er ca 2 ½ år eldre nå enn originalen var da hun brukte kjolen. 22 mot 19 ½. Det påstås i alle fall at hun var 19 ½. At hun så ut som 14 får så være. Spede folk var og er de begge to.
Originalene. 10.juli 1971.
Siden avleggeren ikke skal gifte seg riktig enda, heldigvis, og prøvingen uansett førte til noe stive armbevegelser, så skal kjolen nok på plass i skapet igjen etter helga. Jeg benytter imidlertid anledningen til å gratulere min kjære mamma og pappa med 50 års bryllupsdag i dag. At det heter gullbryllup syns jeg ikke er rart i det hele tatt. Skulle hatt gullmedalje for slikt, vettu!
Siste natt med gjengen.
Siste natt med gjengen ble visst til siste natt på etablissementet – uten gjengen. En etter en sjekka ut og forlot åstedet. Til slutt ble vi 8 stk igjen. Med 87 disponible rom. Og deler av bygget fra 1914. Det kalles vel også nittenpilogbue…
I denne gangen og etasjen var det kun meg. Pluss ei dame helt i andre enden.
Litt gøy. Helt til noen begynte å tenke på The Shining….
Et smil.
«Jeg digger folk som faktisk smiler tilbake når du smiler til dem», leste jeg på instagram i dag. Men nå i disse pandemitider, og ikke minst i disse munnbindtider….hvordan ser vi egentlig om folk smiler til oss? Eller sier noe med et smil om munnen? Hva skjer med mimikk, ansiktsuttrykk og metakommunikasjon? Sarkasme og ironi kan være et minefelt bak munnbindet.
Endelig en fordel med å være litt oppi åra og ha flust med løs og skrukkete hud rundt øya. Og for så vidt i panna også. Det som kalles rynker. Eller smilerynker på «liksompent»….
Den som ikke har lært seg å smile med øya det siste året har brukt for lite munnbind! Det vil i alle fall jeg påstå. Her er det bare å kjøre på og smile med hele fjeset, inkludert dalføra rundt øya!
Det skal ikke være noen tvil! Jeg smiler tilbake hvis du smiler til meg!
Og fordelen med munnbind er jo at ingen ser om du har salat mellom fortenna….
Jeg rakk det!
Dette er reklame. Ubetalt. Men her er det snakk om å framsnakke folk som leverer på en fremragende måte. Og slikt noe er det helt unødvendig å ta betalt for. Så gratis og fullt fortjent reklame. Herved er du «advart»
Lørdag gikk jeg som kjent tom for maling. Oppi hue mitt ble det jo selvfølgelig en smule frustrasjon da motivasjonen for å få prosjektet ferdig var på topp. Mer maling ble bestilt lørdag ettermiddag og jeg stablet alle delene langs veggen og så for meg at resten måtte tas når jeg kom hjem fra planlagt rehabilitering og sommergjestenes planlagte visitt er over.
Men den gang ei! Mandag ettermiddag kom meldingen: det er en pakke på vei til deg fra Gunhilds kalkmaling. Forventet ankomst hentested 30.06. Jeg gikk inn i modusen forsiktig begeistret. Det er ikke første gang jeg har fått liknende melding fra posten og det viser seg at pakken bruker en dag eller to ekstra. Men i dag kl. 11.59 kom hentemeldingen. Siden undertegnede er i karantene før opphold på institusjon ble småbrukeren sendt for å hente.
Jeg kasta meg rundt og boksen var åpna mindre enn fem minutter etter ankomst. Med kun 40 minutters tørketid skulle dette la seg gjøre. Nå er malinga gjort, hyller og dører montert på og det mangler bare nye knotter. Som jeg ikke har kjøpt enda. Jeg fant selvfølgelig ut underveis at de godt kunne byttes. Prosjekt maling ble ferdig for en time siden. Jeg reiser i morgen tidlig. Perfekt timing.
Så tusen takk til Gunhilds kalkmaling for lynrask og sømløs service. Til og med hyggelig melding i pakka spanderte hun. Jeg ser ikke bort fra at det blir et fysisk besøk i butikken med alt det rare i når sommer, pandemi, karantene og rehab er unnagjort.
Maling og andre fristelser finner du her:
http://gunhildskalkmaling.selz.com/nb
http://www.facebook.com/gunhildskalkmaling
Og ps: takk til frisør Elin som tipset om butikk og maling 😊
Aldri så galt…
…at det ikke er godt for noe. Tidlig i vår ryddet jeg tomt et vitrineskap på kjøkkenet. Det var ikke småtteri inni der. Etter noen uker fikk jeg vasket herligheten, maskert glasset i fronten og skrudd av dørene. Forrige uke startet jeg med malinga. Til slutt.
I går gikk jeg tom for maling. Jeg trodde muligens at det jeg hadde skulle rekke til både hyller og strøk to på dører og skuff…men den gang ei. Boksen ble helt skrapa før innsida på dørene hadde fått så mye som en dråpe med farge. Dermed ble en ny boks bestilt og hele prosjektet lagt på is noen dager. Ei god stund antakelig.
Det er ofte slik med mine prosjekter. Det tar litt tid. Og aller helst skal de gjøres i veldig små økter. Det er best for kroppen min. Jeg kan teorien. Men når jeg først begynner så vil jeg helst gjøre ferdig alt på en gang. Så tom malingsboks førte så klart til en del frustrasjon. Her må jeg altså øve på å leve med halvferdig prosjekt til ny malingsboks ankommer. Og antakelig litt til hvis ikke initiativet er på plass tvert når den kommer i hus.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Da malinga måtte utsettes ble det tid til en mye kjedeligere jobb som egentlig har blitt utsatt i månedsvis. Det er en jobb jeg gjør stort sett kun en gang i året. Derfor blir den ofte noe omfattende. Og mye verre for kroppen. Men nå er den gjort. Det var på tide. Hakket før jeg kunne sette poteter inni der, i følge småbrukeren. Takket være en tom malingsboks har jeg nå ren bil. Både inni og utenpå.
Dette er heldigvis en bruksbil. Her blant annet brukt til turbil for barnehagebarn…
Ren inni og utapå.
At jeg også, sammen med småbrukeren så klart, fikk flasket 49 flasker øl en søndags formiddag er som rekreasjon i forhold. Bilvask er kjett og direkte skadelig for en i utgangspunktet håpløs skrott. Maling er ganske gøy, i alle fall slike småprosjekter, men ikke akkurat en drøm for vonde armer. Mens flasking av øl er både lett og ufarlig for skroget. Heldigvis er jeg ferdig med det verste for i år: Bilen er ren. Nå gjenstår bare tilfredsstillelsen med å ferdigstille maleprosjektet og ikke minst gleden ved å smake på de gyldne dråpene når de er klare om en par ukers tid. Hvor skadelig det blir for skroget har vel også med hvor omfattende «økta» blir, går jeg ut i fra.
49 flasker Amber Ale til karbonering.
På fest.
I dag er det sommerfest for verdens beste personale i barnehagen «min». Av ulike årsaker, der pålagt karantene er den viktigste, er jeg hjemme. Men jeg har viedochattet med det vakre klientellet. Det så ut som de koste seg i sola.
Og heldigvis har mynten i blomsterbedet endelig meldt sin ankomst på skikkelig vis, så jeg hadde følgende snadder i glasset da jeg ringte:
Hjemmealenefest. God fredda!
Gjort er gjort.
Du skulle ikke bare se til å få gjort det da?
Akkurat den tanken har jeg spunnet på mer enn en gang, for å si det sånn. Men så kom dagen. Innfallet slo inn og da var det bare å styrte avgårde og sette i verk. Det var en jobb som tok omtrent 23 minutter. Skikkelig krevende, gitt.
Jeg har et skap. På et rom. Rommet er et slags altmuligrom. Roterom om du vil. Det inneholder fryser, klær, gavepapir, tursekker, strikkepinner, støvsuger…. Det aller meste, egentlig. Skapet er et garderobeskap. Av typen med tre skyvedører. Der bor noe av garderoben. Samt alt av sengetrekk, en hel haug med annet ræl og sist men ikke minst: turutstyret!
Siden rommet er så fullt, inkludert mye av golvet, så er den innerste delen, bak skyvedør nummer tre ofte en smule kronglete å komme til. I tillegg er det ikke verdens beste lys innpå der, så når friluftsheidi skal hente ut noe må hun gjerne stå på ett bein, lent over en sekk med sko og en pose med gavepapir og strekke seg ut for å få tak i noe som helst. Og aller helst bør hun ha hodelykt for å finne det hun skal ha.
Det er der turutstyret befinner seg!
Ekstremt lurt. Spesielt for slike som meg som faktisk benytter både det ene og det andre av turutstyret regelmessig. Gjerne flere ganger ukentlig. Sengetrekk og stretchlaken som brukes relativt sjelden derimot, det befinner seg i den delen av skapet som er rett fram. Jeg tar jo alltid det øverste, det som er best, uansett. Men alt det andre befinner seg også bak skapdøra som er aller lettest tilgjengelig og i den delen av rommet der det faktisk er lyst. I alle fall relativt.
Og hvor lenge har jeg tenkt på å bytte plass på de greiene der? Njaaa. Noen år. I dag fikk jeg ut fingern og fikk jobben gjort. Jeg har endelig fått byttet plass på turutstyr og sengetrekk. Så neste gang jeg skal på tur finner jeg sikkert ikke en pøkk. Ikke fordi det er mørkt og jeg må famle inn i et skap jeg ikke egentlig rekker, men fordi det er så lett tilgjengelig at nesa sikkert sperrer for oversikten.
Hele jobben tok 23 minutter. Pluss tre år med tanken i hue…
Jeg får tinga gjort, jeg. Til slutt.
Turutstyr type relativt ryddig👍
Ikke helt nyoppusset golv – men synlig👍
Dråpen som fikk det til å renne over!
Dette er så provoserende at jeg har ikke ord! Jeg leser i ei overskrift at lærerne jubler. Jeg kjenner overhodet ikke noe behov for å rope hurra. Hvor lenge har vi etterlyst dette? Til og med FHI reagerte allerede i april. Hadde vi i barnehage og skole jobbet og reagert like sakte som kunnskapsministeren her, så hadde vi fortsatt holdt på med julegrøt på denne tida….
Til og med jeg som er både blond og barnehagelærer klarer å regne ut at det er mer enn 12 uker til 1.august da barnehagen «min» åpner etter to uker sommerstengt. Selv om jeg skulle få første dose i morgen så blir det oktober før jeg kan regnes som fullvaksinert.
Det er for sent, Guri! Kanskje klarer AS Norge å tilby alle barnehageansatte første dose til august starter. For alle barn og foreldre og for kontinuiteten og stabiliteten i barnehagen så håper jeg det.
Stemmen min går fortsatt til noen andre! Det håper jeg din også gjør, kjære leser.
Barnehagelærer som IKKE jubler for kunnskapsministeren, men for noe helt annet!
Håp.
Jeg kaster snart mandagskorta og satser på en snillere kortstokk for tirsdagen.
Ser dere hjertet?
Takk til @stjernekast for disse ordene. Les gjerne mer stjernekast på instagram.