…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget. Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen. Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes. Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til… Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker. Nå pub…
Hva skjedde? Planen var å bli selvlysende til ettermiddagens vin- og skravleøkt. Første dose med phizer ble injisert i denne kroppen i dag og jeg hadde høye forventninger til diverse morsomme bivirkninger. Og så endte jeg slik….
Tipper microhipen som fulgte med inn i skroget får kjørt seg når jeg skal møte verden iført tredagers…alternativet er jo tegneseriefigur. Etter barbering.
Til å være såpass lite opptatt av religion som undertegnede nå faktisk er, så har jeg vært ekstremt mye i kirka de siste par dagene. Og ikke minst på vei til og fra kirka. Eller rettere sagt kirker. Siden småbrukeren både jobber med og definitivt er ekstremt mye mer opptatt av gammelt laft og treverk enn gjennomsnittet, så ble årets roadtrip lagt til stavkirkeland. Vællers. Valdres, som det står på kartet.
Det ble mange mil i bil, men jammen ble det mange fine stavkirker også. Fire, faktisk. Og fire forskjellige. En som var bygd opp av rester de hadde funnet under det nye kirkegolvet og som kun var til «utstilling», en som var pusset opp og brukt kun til spesielle anledninger, en som var nesten intakt i opprinnelig stand og brukt i sommerhalvåret, og en som var omgjort og i vanlig bruk.
Den som ble bygd opp igjen av rester funnet under kirkegulvet. Øye.Den som fortsatt blir brukt i sommerhalvåret. Om vinteren bruker de det nye, der det er oppvarming. Reinli.
Fine alle fire. Og fryktelig interessante for han som jobber med gamle bygg og historiske teknikker. Interessant for hu som jobber med mennesker også. Masse historie i veggene og utenfor. Hos meg satte det i alle fall i gang mange tanker. Hvem var de, disse som brukte kirkene? Hvilket liv levde de? Hva tenkte de? Både de som sto inne i kirka i 5 timer og hørte på presten som snakket latin som ingen skjønte og de som var sjuke og måtte stå utenfor veggen i svalgangen og høre på… Hva drev dem? Og hvordan i alle dager overlevde de under forholdene de levde under? Hvordan fikk de nye ideer? Det er uten tvil mange som har hatt harde liv med tøffe utfordringer. De har kjempet for å ha mat på bordet og varme i ovnen. Og de har trengt noe å tro på for å beholde drivet. Bygdesamfunnet har mange eksempler, blant annet stavkirkene, på at felles mål og samlet innsats har ført til noe fint. Samholdet har vært sterkt for å få til disse kirkene i de små dalene.
Vi som kommer i ettertid ser jo lista over hvem som ga penger til ny kirkeklokke, hvor mye de ga og hvem som hadde navnet sitt på egen benk langt fram i kirkerommet. Jeg tenker på alle de andre. De som sto eller satt bakerst og de som måtte stå utenfor. På han som byttet tak og skrev navnet sitt på bjelken i taket og han som satte fotavtrykket sitt på samme bjelken.
Fotavtrykket i takbjelken. Reinli.Luka i veggen som presten kunne gi de spedalske nattverden gjennom. Reinli.
I dag snakkes det om begrepet «vi og dem». Mange mener det er en innstilling som er sterkere i samfunnet enn noen gang. Og samfunnet, det er oss.
«Vi og dem» var tilstede også på 1100- og 1200-tallet. Slik sett ligger det nok en sterk tradisjon i den måten å tenke på. Avstand til syke er jo en rimelig og aktuell problemstilling også i dag. Og som en eller annen sa: «det har alltid vært forskjell på folk».
Hvem hadde jeg vært om jeg hadde levd på stavkirkenes tid? Ikke vet jeg, men jeg tipper jeg hadde stått langt bak i forsamlingen, i den grad jeg fortsatt var i stand til å stå. Jeg hadde nok hatt barnebarn og dermed sikkert levd på kår. På en husmannsplass i skakka et sted. Ei småbustete kjerringa med staven med hodetørkle og stakk. Forhåpentligvis hadde jeg sluppet å stå i svalgangen. Hvem som var vi og hvem som var dem kommer vel an på øyet som så. Akkurat som nå.
Jeg hadde nok garantert vært fascinert av dette også i 1250. Høre.Og dette. Høre.
Takk og pris for at vi har gått bort fra gårdsnavn i kirkebenker. Fem timer lange gudstjenester på latin er også sikkert noe trøblete for å trekke folk til kirkerommet. Uansett: takk til alle som tar vare på kulturskatter, kirker eller annet, slik at historisk interesserte som meg kan se, lukte, høre og kjenne på atmosfæren som forteller noe om hvordan vi levde før og hvordan vi kom dit vi er i dag. Det er forskjell på å være religionsløs og å være historieløs. I alle fall for meg.
Velkommen inn? Reinli.
Flott beliggenhet og utsikt hadde de sansen for. Da som nå. Lomen.
Forrige uke besto luksusen av en lavvo ved ei sandstrand i villmarka. Bad og vask foregikk i sjøen, mat lagde vi på kokeapparat, doen var i et kratt og senga var liggeunderlag med sovepose. Feltseng for småbrukeren, da.
Denne uka slo vi til med ei spontannatt på hotell. Eller fjellstue, som det visstnok heter. Myke senger, dyne og pute, nyoppusset bad med regndusj og full pakke og mat og godt drikke i restauranten.
To typer luksus på under ei uke. Jeg må innrømme at jeg er glad livet består av begge deler. For meg gjelder ja takk begge deler, akkurat som Ole Brum.
10 år har gått siden det verste skjedde. Et jubileum som ikke skal feires. Ingen ulykke, men en person som tok et valg på grunn av sin ideologi. I dag skal jeg bruke noen minutter til å minnes og tenke. Jeg skal tenke på hvor heldig jeg er som har ei datter som får lov til å være student og får lov til å møte livet som ung voksen. Hun var 12 år i 2011. Så vidt litt yngre enn de som ikke er så heldige. Hun gikk i rosetog sammen med mora si og bestemora si i etterkant. Hva annet kunne vi gjøre?
I dag lover jeg meg selv at jeg skal bli enda flinkere til å si imot. Si imot om noen har meninger eller forfekter et syn som jeg opplever som radikalisert eller moralsk på villspor. Være tydelig og vise klart hva jeg syns er innafor og hva jeg syns er forkastelig.
Ellers skal jeg leve livet. Hva annet kan jeg gjøre?
Noen liker å lese bøker. Andre liker å høre lydbok. Jeg vet om mange som liker begge deler. Alt til sin tid. Hva liker du? Og hvilke bøker leser du? Jeg kjenner også mange som overhodet ikke leser. De leser muligens avisoverskrifter på nettavisene og slikt noe, men ut over det ikke så mye. Hver sin smak. Og alt til sin tid.
Selv har jeg ikke blitt helt fortrolig med konseptet lydbok. Jeg kan høre musikk og podcast på øret, men bøkene liker jeg å bla i. I perioder konsumerer jeg stabler med lektyre. Andre perioder kan det gå lang tid uten at jeg får lest mer enn et par sider hver dag. eller ikke noe i det hele tatt. Jeg leser aviser på nett, blogger og statusoppdateringer på sosiale medier også. Jeg er en storforbruker av skrevne ord.
Mange vil si at jeg er storforbruker av ord generelt. Altså i betydningen skravling. De har sikkert rett. Men når jeg leser er jeg i alle fall stille.
Småbruket bærer preg av en lesende klan. Både undertegnede, småbrukeren og avleggeren er lesere. Og vi liker litt forskjellig litteratur. Bokhyllene var fulle for mange år siden. På stua i andre etasje kjøpte vi for noen år siden et billy-bokskap som dekker en hel vegg. Vi tenkte at NÅ skal vi få plass til alt og litt til og det skulle holde i mange år. Skapet er mer eller mindre fullt. Vi har bæreposer stående med bøker som vi syns er for gode til å kastes, men som er ryddet vekk for å få plass til nye perler.
I tillegg til alt som er kjøpt og fått så brukes lånekortet på biblioteket fast. Å bestille det jeg vil ha på nett for så å få melding etter en dag eller så om at boka kan hentes er genialt. Og det sparer hylleplass.
Noen ganger starter jeg på en kjedelig bok. Det kan være språket eller innholdet som er kjedelig. Felles for slike er at de ikke makter å engasjere meg. Den siste jeg leste var en slik. Temaet var interressant. Historie og utvikling av samfunn. Både avleggeren og småbrukeren hadde lest den og anbefalt. Så jeg skulle liksom ikke være dårligere enn dem. Jeg måtte jo lese for å holde meg oppdatert. Jeg syns den var kjedelig. For mye. For mange ord for å forklare det forfatteren ville og rett og slett for komplisert for meg. For meg framsto den som uperskonlig og oppramsende. Jeg kom meg gjennom. Mer på trass enn av lyst og glede. Den klarte dessverre ikke å engasjere leseren i meg. Jeg pleier ikke lese bøker som ikke gjør det, men denne gangen «holdt jeg ut». Usikkert av hvilken grunn.
Akkurat nå leser jeg romaner. Det er det jeg liker best. Historien handler om hochey, men egentlig ikke om hockey. Boka handler om mennesker. Mennesker som ikke er enten gode eller onde. mennesker som tar valg. Noen ganger «det rette valget» og noen ganger ikke. Og hvem bestemmer egentlig hva som er rett? Det handler om vold og ikke vold, hva som fører til vold og om de som velger andre utløp for sinnet sitt. Den handler om jenter og gutter, mødre og fedre, sport og miljø, småbymentalitet og massesuggesjon. Det handler om ansvar og frykt. Og mest av alt handler det om enkeltmennesker. Mennesker som er akkurat som deg og meg. Helt vanlige. Ikke perfekte og ufeilbarlige. Slike som har både godt og vondt i seg. Som kan være både briljante og rimelig teite. Som tar valg ut i fra hva vi selv tenker og ut i fra hva omgivelsene forventer av oss. Boka er enkel og liketil men samtidig både hjerteskjærende og tankevekkendeeg . Når jeg leser blir jeg både lei meg og forbanna, og noen ganger ufattelig stolt av personene som skildres.
Akkurat sånn som jeg liker. Den er lettlest og direkte og handlingen driver meg til å lese videre. Samtidig setter den i gang refleksjoner. Den engasjerer i alle fall meg.
Jeg er øyeblikkelig ferdig med denne. Da skal jeg lese noe annet. Jeg har en stabel fra biblioteket, så sommerlektyren er reddet. Men etter det?!?
Hva skal jeg lese da? Noen forslag til ei som har lest mye?
Den øverste er tankevekkende. Skrevet av “En mann ved navn Ove”-forfatteren og oppfølgeren til “Bjørnstad”. Den nederste er for spesielt interesserte. Slike som småbrukeren og avleggeren. Men lærerrik, det skar’n ha.
I går dro småbrukeren til skogs. Friluftsheidi tenkte at hu da skulle passe på å gjøre motsatt. Det vil si, det var vel et felles komplott mellom avleggeren og undertegnede. Vi bestemte oss for å være urbane. I alle fall til friluftsheidi å være. Ikke akkurat for avleggeren da, hun bor jo tross alt midt i hovedstaden.
Det ble en trivelig «girls night out». Ingen tvil om det. Både drinker, sushi, is og strandpromenade, samt et folkemylder med sommerkledde lokale helter og heltinner og turister i skjønn forening. Vi diskuterte: det er første gang vi ser så mye liv i denne byen. I alle fall siden nittenpilogbue.
Undertegnede har ikke bestemt seg for om hun tror det er på grunn av korona eller på tross av korona….altså om det har seg sånn at folk gir blanke og dermed går ut uansett, eller om det har med at det endelig er åpent og at det til og med sammenfaller med sydenvær og ferie.
Uansett grunn: vi var bare oss to, holdt minst meteren til andre og avsluttet kvelden tidlig. Med et glass hvitvin på terrassen. «Gøy på landet» innebærer jo at en må være sjåfør om urbane etablissement skal oppsøkes. I kveld ble det avleggeren som måtte stille bak rattet og litt leskende hvitvin i mer rurale strøk var helt fortjent som avslutning på kvelden.
Eller egentlig 5 tips til en vellykket strandtur for de som ikke tåler sol. Eller varme. For en som blir solbrent av ei litt for optimistisk værmelding og som får varmeutslett når temperaturen passerer 20 varmegrader. En som trives best i 15 varmegrader og med akkurat nok bris til at myggen holder seg vekk. En slik som meg.
Bad. Bad. Mye og gjerne lenge. Uansett vanntemperatur. Dypp også hode. Effekten av bløtt hår holder i alle fall et kvarters tid. Da kan du bade igjen.
Opphold i skyggen under for eksempel et tre kan anbefales. Eventuelt med medbrakt caps eller solhatt. Alternativet er å ligge i vannet konstant. Vi blir ikke brune allikevel, så solbading er helt meningsløst. Glem for all del ikke solkrem. Solfaktor 50 antakelig. Hadde det eksistert faktor 60, hadde sikkert det vært en god ide. Og husk: bad jevnlig.
Godt lesestoff. Det blir ikke det samme uten. Er lesestoffet glemt blir det enda mer bading. Ellers blir det altfor kjedelig.
Glem «i dag skal vi være på stranda hele dagen». Metningspunktet ligger et sted mellom 2 ½ og 3 timer. Overskrides dette kan bivirkninger som støl og vond kropp, heteslag, småkvalme og generelt ubehag med kraftig innslag av rastløshet inntreffe. Støl og vond kropp kommer i og for seg lenge før, men er lettere å takle uten alt det andre i tillegg. Legg inn mye bading i disse 3 timene.
Skikkelig digg mat og drikke. Strandmat er en egen kategori. I dag besto menyen av vannmelon, nystekte baguetter, hummus, oliven, kjeks og chorizo. Og chips. Alltid chips. Nok vann er også et must. Noen liker god-morgen-yogurt eller pølser på engangsgrill observerte vi. Smak og behag. Det går fint an å eta konstant når man er på land. Ellers: bad.
Med alt dette i orden, samt øvrig tilnærming til konseptet slik bare årevis med solbrent skrott kan gi tilstrekkelig erfaring til, så ble det i dag 2 ½ time «stranddag» med avleggeren. Kvelden og morgendagen vil vise om faktor 30 holdt. Var tom for 50….
Den er ikke nedlagt. Bloggen altså. Den har bare ferie. En dag eller to eller tre innimellom.
Blogg fordrer tid for meg selv. På rehabiliteringssenter kan jeg rydde meg en del av det. Dermed ble det innlegg stadig vekk i forrige uke. Etter hjemkomst har det i grunn gått slag i slag. Gullbryllupsfeiring og feriering med familiebesøk fra andre landsdeler gir et annet fokus. Dermed har det blitt litt bloggferie.
Feriesysler som ikke har havnet på bloggen, enda, de siste dagene er da:
Bueskyting. Både kurs og turnering. Katta forsøkte å bidra som levende blink. Heldigvis var det mange til å lokke og jage…
Bading ved innlandshavet. Skikkelig sommerstemning med et par timer på stranda. Et par timer er omtrent det jeg orker. Både fysisk og mentalt. Men veldig deilig da.
Skogstur med bålkaffe, firhjulingkjøring og kanelsnurrer. Veldig trivelig. Så trivelig at til og med katta ble med. At leteaksjon og intens lokking måtte til for å få han med hjem får gå. Da var’n rolig resten av dagen i alle fall.
Grilling, grilling og mer grilling. Her har blitt grillet svinefilet, pølser, tomahawk, kylling, burger, koteletter ….det meste som lever over vann. At tilbehøret stort sett kommer fra egen potetåker, drivhus og kjøkkenhage er bare stas.
Drinker og hjemmebrygg. Både småbruker og nevø viser seg å ha teft for å blande gode sommerdrinker. Både med agurk fra drivhuset og mynte fra blomsterbedet. Og når lillebror kommer og tilfører sin irish coffee-spesial til drinkkartet blir det enda bedre. Det har visst gått en og annen selvbrygget ale og ipa også.
Kaffe og is og litt stuntshopping på lokal gårdsbutikk med vidunderlig utsikt. Shopping er ellers å betrakte som straff. Men på lokale, små og spennende nisjebutikker kan det faktisk være både gøy og interessant.
Indianarane kjem.
Bade.
Skogstur både for de som ville og de andre som ble med…
Som alle vet: det gjelder å ha mest mulig mat i munnen når bildet blir tatt.
Mojitoen, jeg mener mynten, vokser frodig for tida.
Kaffestopp og shopping etter bading. For lokalkjente: ja vi tok den speilvendte varianten.
Både gullbryllupsfeiring og klatring i trær har vært nevnt men utover det har gode skravlestunder og sene kvelder med solnedgang og god temperatur skjøvet blogging ut i kategorien «ikke prioritert». Er det ferie så er det ferie!
