«Enhver 50-åring med respekt for seg sjøl bør feire med akebursdag», sa en klok kvinne for noen timer siden.
Det er ikke enhver 50-åring som gjør det så vidt jeg vet, og det er ikke enhver 50-åring som er så blid når hun velvillig lar seg kidnappe som akkurat denne. Tett snøvær, stummende mørke og mange kuldegrader stoppet ikke hverken nesten-50-åringer eller de som var litt yngre. Muligens fordi vi visste at kvelden skulle ende i ei varm, god hytte med både mat, kake, bobler og smågodt. Selskapet bød på latter, både nye og gamle historier og ikke minst en god del løsing av verdensproblemer og mer personlige utfordringer. Sånn kan det bli en fredagskveld med gjengen. En god fredagskveld.
I den grad vi trengte en konklusjon: vi har alle behov for gode opplevelser i godt selskap og å virkelig være til stede med hverandre. Og aketurer med påfølgende mat og samvær gir mersmak.
En tur i akebakken er ren mindfullness. Frisk luft er godt. Snøvær og mørke er spennende. Og snøsprøyt i fjeset forfriskende. Om bakken esr lang og bratt ut når den skal forseres oppover og veien fra mageligg på akematta til oppreist stilling oppleves rimelig heftig for en stiv kropp, så kan aking anbefales .Og den som har lyst har lov.
«Ved 20-årsalderen bekymrer vi oss for hva andre sier om oss,
Ved 40-årsalderen bryr vi oss ikke om hva andre sier om oss.
På veien mellom 50 og 60 går det opp for oss at de aldri har snakket om oss i det hele tatt»
Fritt etter Ann Landers.
En fredagskveld i akebakken kan absolutt anbefales for alle aldre. Gjerne i snøstorm. Hodelykt og akedress med refleks kan anbefales. Det er lettere å finne igjen hverandre da…
I dag er det 13.dag jul. Eller 6. januar om du vil. Ellers er det torsdag. Et fakta som i grunn ikke har noe som helst med saken å gjøre.
På tv2 spør de om du irriterer deg over at naboen har julepynten oppe enda…. FOR et håpløst spørsmål, tv2. Den som har både tid, overskudd og ikke minst interesse av å irritere seg over slikt kan bare gjøre det for min del. Men jeg vil ha meg frabedt å høre noen akke seg over det. Meningsløst, vil jeg påstå.
Men altså: skal julepynten ut 2. juledag, 1.nyttårsdag, 6. januar, altså i dag, eller 20. dag jul? Tv2 hevder å ha fasiten. Ifølge dem rydder de fleste vekk julepynten når det nye året begynner. 6.januar er Helligtrekongersdag ifølge gammel kristentradisjon og fortsatt helligdag lengre sørover i Europa så vidt jeg vet. Tradisjonelt så skal visst jula «kastes ut» senest da, mener noen. Omtrent akkurat samtidig som de regnet at de tre vise menn ankom Betlehem.
I middelalderen mente de at julefreden skulle vare til 13. januar. 20.dag jul. Det var visst vanlig å reise rundt på gårdene og «feie jula ut» 20.juledag. Dermed har det vært vanlig for mange å beholde julepynten til da.
Her i huset står fortsatt juletreet på sin faste plass i stua. Stjernene henger i vinduet og det skimtes både nisser og engler rundt omkring. Dagens middag ble inntatt på juleserviset. Ingen av delene kommer til å forsvinne ut i dag. Om de blir der til 20.dag er usikkert. Jeg har nemlig tradisjon med å «kaste ut jula» når det passer meg. Altså når jeg har tid og energi til det. Det har sjelden vært rett etter nyttår. Småbrukeren nekter å ta ut juletreet allerede da. Så mye jobb som det er å få den digre grana på fot og inn gjennom små dører og trange ganger så får det jaggu meg stå der litt lenger, mener han. Og det kommer jo ikke i hus før tidligst 22. desember. Så jeg har i grunn full forståelse for hva han mener. Men jeg skjønner også at de som pyntet hus og satte inn tre omkring første søndag i advent, er fornøyd og klare for å strippe stua allerede 1. januar eller før.
Jeg har nå lest hele innlegget hos tv2. Der kan jeg til og med stemme over når jeg syns det er riktig å rydde ut jula. Det akter jeg ikke å gjøre. Like lite som at jeg blandet meg opp i noe statistikk om når det var «riktig» å pynte juletreet FØR jul.
Og fasiten som tv2 lovte? Den kommer de heldigvis ikke med. Det skulle bare mangle. Jeg gjør som jeg vil og det regner jeg vel egentlig med at de fleste andre gjør også. Jula her i huset varer nok ikke helt til påske, men så lenge katta ikke har pyntet av juletreet fullstendig så får det stå i fred et par dager til i alle fall.
Jeg regner med det forsvinner en gang før påske…
Siden nedre del av treet har vært en smule trafikkert av husets pelssjarmør, så er en del pynt flyttet oppover. Ellers ser det tilnærmet likt ut i dag; 13.dag jul.
Jeg beklager så mye. Et par bålbilder de siste par dagene har vel sagt sitt. Jeg har rett og lett ikke lyst til å skrive for tida. De siste dagene har blogginspirasjonen virkelig glimret med sitt fravær hos friluftsheidi.
Der jeg enkelte dager har skrevet så tastaturet knatrer bare ved å lese en overskrift eller høre et stikkord, så har de siste par dagene resultert i så godt som nesten ingenting. Et par bål. Det er det hele. Veldig smalt tema. I alle fall i bloggverdenen. Det har også ført til at undertegnede for første gang på flere måneder (tror jeg) har havnet utenfor den såkalte «topp 100» lista.
Noen toppblogger har friluftsheidi aldri vært. Og ambisjonen er heller ikke akkurat der. Men til og med 103 sånn rimelig faste leserklikk i døgnet blir i meste laget å oppnå når skrivesperra er fullstendig. Ikke et eneste bål i verden kan bøte på det!
Jeg orker ikke engang skrive om katta. Selv om han stadig bidrar med action i form av avpynting av juletre, deling av kabler til høyttalere og generelt rot og borttulling av smådeler under senger, skap og andre møbler.
Mulig han og undertegnede havner på lista en eller annen gang igjen. Inntil da så blir det bål.
2022 kom med bloggtørke. Fotografert 01.01.22 kl 00.01. Ellers fullstendig urelevant bilde.
Året 2021 er historie. Jeg håper din historie har inneholdt mye moro, litt alvor, spennende utfordringer og gode valg for deg og dine. Klapp deg sjøl på skuldra og takk for året som har gått! La 2022 fylles av opplevelser, fine hverdager, lek og utfordringer. Kjenn på gleder og sorger slik at dette året blir en god fortsettelse av DIN historie.
Jeg skal fylle min historie med mer av det jeg liker, trenger og har behov for. Stort eller smått; av og til er det noe man bare «må» gjøre, «annars är man ingen människa utan bara en liten lort»(Jonatan Lejonhjärta). Lykke til! Lag deg et suverent 2022.
Mine helt personlige ønsker for 2022 ble lydløst og vakkert sendt til værs med denne og forsvant østover bak et stille snødryss:
I dag er det ett år siden verden bokstavelig talt raste sammen. Et boligfelt med barn, voksne, enslige, familier, katter og bestemødre forsvant i mørket. En ufattelig tragedie for de som ble rammet og de nærmeste. Vi som så på fra trygg avstand felte også tårer. Tårer av medfølelse og fortvilelse, men fortsatt ute av stand til å ta fullstendig inn over oss hva som egentlig skjedde.
I dag gikk innbyggerne i boligfeltet i fakkeltog til minne om dem som ikke er der lenger. Og for å hedre alle enkeltpersoner som i kraft av stilling eller som medmenneske hjalp til. Redningspersonell, kommuneadministrasjon, hjelpeapparat og gode naboer.
For meg er det rart å tenke på at det allerede har gått et år. Jeg ønsker at alle berørte, både pårørende, rammede og de fine folka i hjelpeapparatet får ei fredelig og varm nyttårshelg.
En sånn dag som kommer mellom de andre. Mellom dem som er viktigere og som liksom teller litt mer i kalenderen. I dag er det 29.desember. 5.juledag. En femte-hjul-på-vogna dag.
Litt som på bildet. Ser du bare 4 trær i rekka, sier du? Det er nok fordi det siste har et 5.hjul. Det er en 5. stamme der. Egentlig en 6. også. Men den er så tynn og dessuten så tilsier plasseringen at den ikke er en del av gjengen. Og 6.hjul på vogna…nei det har vi aldri hørt om.
Firerbanden. Med et femte hjul. Og et 6. Fotografert 3.juledag.
I går opplevde vi en romjulsdrøm, småbrukeren og jeg. Etter å ha tatt en 35 mil lang tur dagen før for å feire 75-årsdagen til småbrukerfaren, åpenbarte 3.dag jul seg med perfekte forhold for tur. Strålende sol, 3 cm nysnø og passe med kuldegrader gjorde den svenske skjærgårdsøya til en romjulsdrøm. Vi var ladet med ribbe, surkål og tårta, og var rimelig klare for frisk luft.
Jeg drømte om et bad. Småbrukeren la ned veto. Denne gangen fikk han viljen sin.
En frossen golfbane er perfekt underlag for trost og turgåere.
Sola klarer bare såvidt å skinne over steingjerdet.
Ble ingen bading her heller, selv om det nesten ikke var is.
Varm gløgg og pepperkake med edelost smakte aldeles fortreffelig her etter turen.
Naturen har pyntet julepynten.
Takk til vertskapet for gjestfriheten, alt det gode vi har fått i oss og ikke minst alle gode samtaler. Hjemturen var definitivt vinterlig. Men ganske romjulsdrøm-vakker innimellom, den også.
I fjor var det vanskelig å skrive ønskeliste. Det var vel i grunn det i år også. Jeg kjøpte meg et par ting sjøl som jeg hadde lyst på, og så fikk jeg penger.
Ellers fikk Røde Kors det meste av julegavepengene mine.
Og selv om jeg ikke har sett på Monsen i dag, så er innlegget fra i fjor fortsatt aktuelt:
Denne julehelga har vi virkelig kjørt på med tradisjon. Og tradisjonskost. Det er ribbe og pølse, surkål og tyttebærsyltetøy, lefse og sylte. I skrivende stund, sånn midt på dagen, står pinnekjøttet til utvanning og snart er bjørkepinnene klare og kjøttet skal på kok. Resten av riskremen fra i går får duge som dessert. Ellers har vi, takket være a bæssmor, småkaker til kaffen. Å finne engelske navn for alt det her er en smule interessant.
I går skulle vi forklare hva «fuggulbænd» er. Vi holdt nemlig på med en oversettelse av «Julekveldsvisa». For å oversette denne til japansk må vi innom engelsk. Og engelske ord for ringsakerdialekt er språksprell for viderekommende. Ja, det hadde nok ikke Alf Prøysen tatt med i beregninga da han skrev de kjente ordene. Men det ble litt lettere i dag da sola kom og vi kunne peke på neket. Eller fuggulbændet, som Alf og vi sier.
Så er det jo slik at når en i jula har besøk av en som så definitivt kommer fra en annen kultur, så lærer vi litt alle sammen. Og når vedkommende kombinerte ungdomsskolen med 7 (!!!) timer daglig karatetrening, HVER ENESTE DAG, så er noen timer i dojoen rett etter frokost på selveste første juledag for ferie å regne.
At grøtris er det samme som sushiris hadde avleggeren brakt på det rene allerede før jul. Og i går lærte vi at japansk konjakk og konjakk slik vi kjenner det er to ekstremt forskjellige ting. Sake derimot er sake.
Om litt er det tid for å ringe mor i Ogawa. Det blir sånn i passe tid på kvelden hos henne. Og vi skal ut og rusle litt «neri hagan». Altså gå en tur i skogen. Jeg leste en gang at å gå en tur bare for å gå er noe særnorsk. Og at i alle andre deler av verden ville alle som utførte slikt bli lagt under tung psykiatrisk behandling. Jeg har ingen formening om hva slags status slike turer har i Japan. Men i kveld har vi hørt om en sensei på 83 som går tur med sin bo over skuldene hver dag kl 05.00.
Det jeg vet er at av de to studentene som befinner seg på bruket akkurat nå, så er det den japanske som er innehaver av tursko. Hikingshoes 😉. Dattera til mora har kun joggesko.
En julehilsen fra meg før jeg forsvinner fullstendig inn i ribbe- og lefsetåka:
For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. 7. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen. Julekveldsformiddagskaffen er kokt på bålet og er snart klar.
Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv. !
Akkurat nå har jeg desembersola til venstre og månen henger til høyre. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter
Juleklem fra meg
Sola stikker så vidt over skogen til venstre. Månen henger til høyre.Gull i skogen i dag.
