…der er ungene ville og gærne!
Da barnehagene åpnet igjen etter koronastenging i vår, flyttet noen av dem ut i skogen for å få bedre plass. Nå vil hverken unger eller ansatte inn igjen skriver Norges skogeierforbund i magasinet Skog. Skogen gir frihet og fantasi, siterer de Merete Lund Fasting, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.
For oss som mer eller mindre har drevet barnehage til skogs i flere år, klinger dette godt. Det påpeker mye av det vi har opplevd, og mange av våre argumenter for å gjøre nettopp dette bekreftes. Akkurat dette må vel være koronaens beste bivirkning.
Jeg ble minnet om et blogginnlegg jeg skrev i 2015 og som jeg senere også har benyttet i etterutdanningsøyemed.
Akkurat nå er det Friluftslivets uke i regi av Norsk Friluftsliv. Det er aktiviteter for små og store, både for barnehage og familier. I den anledning pusher jeg temaet natur og barn enda en gang. I noe redigert utgave fra 2015:
For meg spiller naturen en spesielt viktig rolle for barns lek, læring, opplevelse og mestring. Å bruke og å lære i og ved naturen og skogen er viktig for meg og de jeg jobber sammen med. Vi tar i bruk de naturlige omgivelsene vi er heldige å ha for å lære og erfare sammen slik at ungene kan utvikle seg og oppleve en god progresjon i utviklingen.
Jeg ønsker å bidra til at ungene får utviklet sitt potensiale når det gjelder motorikk. Ved å leke og møte utfordringer i ulikt terreng ute i og ved naturen og i skogen får barna motoriske erfaringer de trenger for å utvikle gode fysiske ferdigheter. De opplever mestring og noen ganger opplever de å kjenne på egne fysiske grenser. Å få lære seg å vurdere fare og risiko og hva man selv er i stand til i trygge, naturlige omgivelser gir et godt grunnlag som ungene tar med seg senere i livet.
Naturen gir unike muligheter for utvikling og læring på alle områder. At vi er ute og bruker sansene aktivt gir oss erfaringer som bidrar til læring. Vi teller kongler, fugleegg, rumpetroll og pinner og vi ser på lange og korte trær, høye og lave steiner og stubber og mye mer. Jeg tror at denne tilnærmingen til læring er den beste måten å lære barna begreper. Dette gjør læringen virkelighetsnær og de voksne blir mer bevisst på å ta i bruk ungenes naturlige nysgjerrighet i det pedagogiske arbeidet.
Selve naturopplevelsen og opplevelsene vi har sammen i skogen og naturen ellers, gir grunnlag for ungenes forståelse for vår avhengighet av naturen rundt oss og sammenhengen mellom menneske og natur. Respekt for dyre- og planteliv og det å ta vare på alt rundt oss er noe jeg tror barna lærer best ved å være og oppleve ute i det naturlige element. Blir du glad i å være i naturen, så vil du gjerne verne om den og ta gode valg for miljøet vårt.
Felles opplevelse i naturen gir oss også store muligheter til å skape samhold og et godt sosialt miljø i barna imellom og mellom barn og voksne. Et trygt miljø er viktig for å kunne utvikle seg og lære optimalt.
Jeg bruker uteområder og naturen aktivt i det pedagogiske arbeidet mitt. Det betyr også at jeg prøver å verne om barnas frie lek. Det vil si at vi voksne som har ansvar for ungene bevisst legger til rette for at de selv skal få aktivisere seg ute og på tur og på den måten skape seg egne erfaringer. Vi mener at ungene på denne måten får utviklet både initiativ og kreativitet fordi de får mulighet og frihet til å aktivisere seg selv både alene og sammen med andre. Skogen gir frihet og fantasi, som nevnt i innledningen. Å stikke seg litt bort og utforske og leke ute gir ungene unike erfaringer som vi voksne ikke klarer å skape for dem.
Det var litt teoretiske tanker om temaet og utfordringen. Over til praksisfortellingen fra 2015:
Fredag var jeg i skogen med sånn omkring 12-14 unger. I og for seg ikke noe spesielt med det. Sånn går de fleste ukedager for meg. Blir som regel en kort eller lengre tur til skogs med frittgående unger og voksne. Ungene er akkurat passe store, sånn pluss minus en meter. De voksne som regel litt større.
I skogen lærte vi om evolusjonen, økosystemet og anatomi. Faktisk! Og en hel haug om begreper, samspill, motorikk, matematikk og følelser. Men det er det bare jeg som vet. Ungene tenker at de lekte. Som vanlig. Håper jeg!
Vi tuslet avgårde, den yngste på 3 og den eldste på snart 43 (2015 altså…). Det kan være en utfordring akkurat det der. Å rusle harmonisk avgårde. Hvem skal gå først? Hvem er sist? Hva gjør jeg når han foran skal stoppe for annenhver meter for å spise blåbær? Er det greit å dytte, må jeg vente eller kan jeg gå forbi? Vi ser nok litt rotete ut, tipper jeg. Det går i rykk og napp og den som var først er plutselig sist og noen liker å leie hverandre og går to og to. Men vi ender jo på samme sted! Hurra! Og da er det fint at vi har opplevd mye på turen. De som trenger det har fått ei hånd å holde i og noen har fått løpt av seg litt futt. Rene treningsleiren for sosial kompetanse, spør du meg. Og når du først spør meg så har vi lært oss mye om blant annet foran og bak, fort og sakte og først og sist også.
Dere som har gått i skogen vet at det er lite asfalt der. Det kan være lurt å bruke kroppen sin på en litt annen måte når vi er slik der «offroad». Det går opp og ned og hit og dit. Noen steder er det gjørme. Lykke! Og en og annen hestebæsj i stien må vi regne med. Noen syns at det er mest praktisk å gå rundt den. Jeg er litt enig, men kanskje ikke så enig som han som gikk en så lang omvei at han fikk en tur rundt tre trær, over en «litt» stor stein og måtte ropes inn på stien igjen til riktig retning. Men det var han som “vant» motorikktreningsmesterskapet den dagen.
Dagens misjon var å finne blåbær nok til at alle kunne få nyrørt bær på nystekte pannekaker etterpå. Ikkeno’ problem. Vi kom hjem med mye bær. Og vips så hadde vi lært både om mat og ernæring og ikke minst slengt på et par nye begreper som mye og blå og sånn. Og så fikk vi studert ei og anna blå tunge, tisset på et tre og balansert på vindfall (tre som vinden har veltet, altså). Og pannekakene med nyrørt blåbær rett fra skogen – hva skal man si – ingen over, ingen ved siden!
I bekken bor en diger frosk. Og en liten. Og en figur til. Den er ikke helt frosk, og ikke helt rompetroll lenger. Den ser ut som en liten frosk med lang hale, eller et kjempegigamegafantastiskdigert rompetroll med små froskebein. Sånn kan det gå når naturen holder på. Evolusjonsteori og anatomi er noe vi voksne muligens kan finne på å tenke på. Praksisen er mye morsommere for ungene. Og froskeevolusjon er skikkelig rock-n-roll.
I løpet av turen var det minst 3 som var lei seg. Noen felte faktisk mer enn ei og anna tåre. Det er fort gjort å dette av stokken en sitter på og spiser mat. Spesielt når en skal vise kompisen sin ved siden av med hele kroppen hvor morsom en er. Ellers så er det fort gjort å bli både sint og fortvilt når noen går fortere enn deg sjøl. Eller hvis du mister 10 blåbær som du har brukt laaaang tid på å plukke med fingra og putte en og en ned i bærplukkeren. Her er det stoff til mange hverdagskriser. Men sammen kan vi finne ut at dette kan vi leve med. Og så kommer det en venn som vil leke hytte under et tre eller ha deg med til topps i klatretreet eller masta på sjørøverskuta som den som følger med har skjønt at det er, og da er tårene glemt og piraten er oppslukt av fantasileken på de sju hav.
Vi har lekt på egne premisser, utfordret oss selv motorisk og følelsesmessig, kjent på grenser, lært masse naturfag, hørt og sagt nye ord og begreper, øvd på matematikk, lært om å være sammen og avhengig av hverandre, opplevd samspill med andre, erfart og utviklet oss. Alt dette har vi gjort i de mest inspirerende og utviklende omgivelsene jeg kan tenke meg. Heldig er jeg som får lov til å gi ungene denne unike muligheten hver dag.
Så var det det økosystemet da. Jeg har ikke glemt det. Joda, det er flere enn oss som finner maten sin i skogen. Et ekorn, eller fler, hadde hatt fast spiseplass i ei gran vi veit om i hele sommer. Det var kongleskall, halvspiste kongler og helspiste konglesjelett overalt. Gjett om Nøtteliten hadde kosa seg. Og kanskje, kanskje bidratt til at vi om et år eller to kan se ei ny gran stikke opp av jorda under den gamle. Det kan jo hende han har mistet et frø eller to under et av herremåltidene.
Den som blir med til skogs får se!
