Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I og med at jeg for tida jobber mer med helsa enn med yrket mitt, så vil jeg påstå at jeg både ser barnehagen utenfra og bittelitt innenfra. Og det jeg ser gjør meg på den ene siden stolt og på den andre siden bekymret. Jeg er stolt over den innsatsen som legges ned av alle dere som jobber hver dag for ungene våre. Dere gjør en kjempeinnsats for at alle de små skal ha en god og så normal hverdag som mulig, og for at de skal utvikle seg, oppleve og lære. Livet deres er nå. De kan ikke vente til neste år med å lære og utvikle seg. 4 1/2 åringen i dag er etter all sannsynlighet en nesten 6-åring og 1.klassing på denne tiden neste år. Tida fram til da er magisk når det gjelder utvikling og vi må følge med! Nå!

Heldigvis har vi et helt lass med hverdagshelter som har skjønt dette. De heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Men jeg er bekymret også. Bekymret for disse barnehageheltene.

«Det er veldig krevende å jobbe i barnehagen slik det er nå», tikket det inn på en sms fra en tidligere kollega her om dagen. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Jeg ser det på kollegaene i «min» barnehage, og jeg hører det både av egen barnehageleder og andre fagfolk jeg kjenner. Mange går 8 timers arbeidsdager uten pauser da muligheten for samarbeid mellom avdelinger og kohorter er begrenset, og mye av det vi er så glade i av foreldrearrangement og innhold må revurderes og avlyses.

Men dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at heltetilværelsen kan normaliseres snart.

Når alt dette er sagt så er det vi opplever nå om dagen et vanvittig paradoks. Når myndighetene foreslår at de som jobber med ungene våre hver dag, det viktigste vi har, skal få mindre ressurser til nettopp dette! I et allerede strengt budsjett så skal nå altså pensjonstilskuddet senkes. Det vil si mindre penger å drive barnehage for, dårligere pensjon for disse hverdagsheltene og dårligere tilbud til ungene i barnehagen. Dette gjelder jo «bare» de private barnehagene, vel å merke. «Bare». Omkring halvparten av norske barnehager er private. Det vil si at 50 % av den oppvoksende generasjonen vil lide under dette forslaget.

Jeg er rett og slett ganske sjokkert over at ministeren kan få seg til å foreslå noe slikt generelt. Og spesielt i ei tid der viktigheten av trygge oppvekstvilkår og trygge utdanningsinstitusjoner, inkludert barnehage, har blitt så til de grader påpekt for oss.

Jeg var innom fysioterapeuten på vei hjem fra jobb denne uka. Han kommenterte at vi som satt på venterommet var så flinke og «godt oppdratt» til å følge smittevernregler med avstand og spriting av hender osv. Jeg påpekte da at «jeg jobber i barnehage så jeg er nok litt ekstra påpasselig». «Men der er det vel full kontakt og vanskelig å holde avstand», sa han. «Ja nettopp», sa jeg. «Det betyr at jeg er ekstra nøye når jeg befinner meg på steder med andre folk, spesielt der det muligens er mennesker med underliggende sykdommer og dermed høyere risiko». Da nikket han bare bifallende.

Men det er hverdagen vår. Jeg ser deg barnehageveileder og barnehagelærer! Jeg vet at dere alle tåler å få en på tygga, av og til. Det er slik vi er skrudd sammen. Selv om jeg faktisk var alt for naiv til å tro at Melby og co. hadde mage til å kutte ressursene vi trenger for å drive en så samfunnskritisk institusjon akkurat nå. Du er liksom sjefen, Guri. Og du er ganske så avhengig av oss!

Til alle dere barnehagehelter og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Disse små og store superheltene har heldigvis ikke fått seg en på tygga hverken av sjefen eller andre. De leker “Kongen befaler”. Akkurat nå tenker jeg at det er bra det er kongen som befaler og ikke ministeren…

I går kjørte jeg studenten på toget. Hun returnerte til studentlivet i hovedstaden for å ta fatt på siste innspurt før jul. Og eksamen. Småbruket har fungert som hjemmekontor med jusforelesninger og kollokvie på zoom i noen dager.

Da både avlegger og respektive kjæreste var levert på perrongen stilte jeg følgende spørsmål, til begge to egentlig: «Har du kontroll til eksamen nå da?». «Øhhh, neeei, egentlig ikke», var svaret. Litt flakking med blikket i tillegg forsterket inntrykket av «hjelp, jeg får ikke til!» Ingen av dem hadde den helt store selvtilliten før kommende eksamener, skjønte jeg. Jeg tenker at eksamen tross alt er overkommelig for et par rimelig oppegående og hardtarbeidende 21-åringer, mens for undertegnede så hadde det vært en katastrofe!

Mulig jeg hadde karret meg gjennom en eller annen gang på 80- eller tidlig 90-tall, men nå er jeg bedre i strikking. Og blogg, kanskje. Og det er jeg i grunn relativt elendig til, det også.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

«Det klarer jeg!» og «Jeg vet!» er setninger jeg ofte hører ellers om dagen. Hurra! Det er de noe yngre personene jeg er sammen med til daglig som sier det. De er 3, 4, 5 og snart 6 år, er verdens tøffeste og klarer det meste!

Her om dagen ryddet vi utelekeplassen sammen. Det gjøres for så vidt hver dag, i alle fall om vi har brukt den. Jeg har ryddet 48 ting, sa den ene. Det gikk ei stund. Jeg har ryddet 73 ting, sa den andre, det er mer. Det måtte jeg gi ham rett i. Gutta funderte litt på at 73 er mer enn 48. «Men så mange leker tror jeg faktisk ikke at vi har», sa jeg. Voksen og realitetsorientert, jaja. Hmmm, så tenkte vi litt på at både 48 og 73 er veldig mye, og så hadde vi jammen meg plutselig både ryddet og lært noe om mengde og tall.

«Hvor mange ting skal vi rydde?», spør ungene stadig. Rydd 6 ting sier jeg ofte da. Seks er et litt spennende tall, syns vi, og vi er litt opptatt av det for tida. Mange av de jeg vanligvis henger med daglig skal snart bli seks år og uansett så er 6-års bursdagen en milepæl. Litt av en overgang, det 6-tallet. I alle fall når du snart skal begynne på skolen. Forrige dagen var det en som hadde rydda sine 6 ting. Jeg så jo at denne lekeplassen aldri kom til å bli tom for leker dersom vi ga oss nå. Jeg ville jo hjem en gang! Så litt spent på resultatet ytret jeg følgende: «Da kan du rydde 6 ting til så skal jeg fortelle deg etterpå hvor mye det blir til sammen!» Jeg ga meg sjøl et imaginært klapp på skuldra og syns jeg hadde vært både motiverende og lur. Gutten dro i vei for å rydde mer. Suksess!

Da ytrer kompisen som slår følge: «Det blir 12 altså, hvis du ikke vet det!»

Disse ungene syns det artigste som fins er å lære! De finner ut nye ting hver dag. Fordi vi leker, øver på ting og opplever ting sammen. Som for eksempel at 73 er mer enn 48 og at begge deler er mye! I alle fall for en 5-6-åring. De er kjempemotivert for å lære seg å bruke nye tall og lære seg nye ord, gjerne lange, de er kulest. Noen har fryktelig lange navn og syns det er veldig vanskelig å skrive alle bokstavene. Det bruker vi ikke så mye tid på å bekymre oss om. At han som ikke klarer å holde i blyanten sin nå i november plutselig og når han har lyst kan skrive forbokstaven sin uten hjelp i april, derimot, det syns jeg er verdt en feiring. I alle fall litt skryt.

Jeg lurer på om de kommer til å være det om et år? Eller om fire? Motivert, altså. Det er dessverre lenge siden jeg opplevde den ene 21-åringen som direkte umotivert for læring første gang. I alle fall den boklige på skolen. Men jeg vet at motivasjonen ligger der. Og den har nok fått et oppsving nå da universitetet har blitt læringsinstitusjon. Og motivasjonen kommer fram hver gang hun skal trene. Fordi hun har valgt begge deler selv, kanskje?

For omkring 15 år siden var snart 21-åringen som jobber mot eksamen en snart 6-åring som skulle begynne på skolen etter vinteren. Hun kunne nok sitt pensum den gangen også! I alle fall var hun god på å telle ting hun ryddet, det er jeg overbevist om.

Moralen er: La alle som er under 6 år ha nok voksne rundt seg som kan fundere og reflektere over 48 og 73 sammen med dem. Jeg er absolutt overbevist over at det har alt å si for læringsmotivasjonen. La unger være unger og la de lære i sitt eget tempo. I lek og på egne premisser, altså på den måten som passer dem! Og la meg bruke tida mi til å motivere dem for det, så skal du se det går bra når eksamen kommer!

Om du har ryddet 73 ting eller ikke – lykke til med eksamen og førskoletida!

Alt kan telles, også “folk” som står i kø. Disse stilte seg tydeligvis opp før korona.

(innlegget er bearbeidet etter en tidligere bloggpost publisert av undertegnede i 2016)

Når ytre krav og tildelte ressurser ikke stemmer overens, så begynner vi å lure litt, her på grasrota!

Jeg misunner ikke barnehageledere som må trylle nok en gang.

https://friluftsheidi.blogg.no/alt-kan-repareres-eller.html

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvor mange barn og hvor mange voksne skal det være på dette toget, Melby?

En artikkel, som jeg dessverre ikke fikk lest mer enn de første tre linjene av, sier i dag noe sånn som at barnehagen bør få færre barn og flere voksne. Det vil si at hver voksen får ansvaret for færre barn enn de har i dag. Det vil bedre relasjonen mellom barn og voksen og dermed legge grunnlaget for bedre pedagogikk og en bedre hverdag for enkeltbarnet.

Vi i barnehagen har sett dette i årevis. Jeg er på nippet til å si alltid! Det beste jeg vet i min barnehagehverdag er å ta med ei lita gruppe med barn ut for å oppleve, lære, spise mat, oppdage og utforske verden. Med ei lita gruppe mener jeg 6 barn. Det er det aller minste jeg kan få til i en hverdag der vi er 3 ansatte på en avdeling med 18 barn. På småbarnsavdeling, der de under 3 år går, er det 3 barn per ansatt. Som sagt dette er det beste pedagogen i meg vet. Men skal jeg gjøre det i mer enn en time eller to av gangen krever det at alle ansatte er tilstede denne dagen, senvakta har kommet og tidligvakta har ikke gått hjem, ingen må på do, i alle fall ikke jeg, jeg skal ikke i noe møte og ingen skal ha pause. Det vil si at vi har ofte en «lomme» på et par timer midt på dagen da dette er mulig.

Ofte kan vi oppleve at vi mye av dagen er kun to voksne på de 18 barna. Det går ut over relasjonen. Relasjonen som oppstår når vi har tid. Tid til å oppleve og legge merke til sammen med barna. Tid til å gå inn i lek og bli der. Tid til å engasjere oss heller enn å holde oversikt og tid til å se enkelbarnet.  Rett og slett tid til å skape en relasjon. I relasjonen ligger magien og har vi ingen relasjon så kan vi ikke drive pedagogikk!

Hvordan opplever barna en barnehageansatt som kjenner på at hun eller han må holde oversikt over alle, rekke å kle på 18 barn, rydde etter mat, følge Anne på do, skifte på Per som har hatt et «uhell», trøste Johan som har fått en spade i bakhodet og ta en telefon til logopeden som ringte i sta? Er denne barnehageansatte åpen og klar for en relasjon med barnet? Føler Mia seg sett av denne voksne?

Den voksne har alltid ansvar for relasjonen med barnet. Jeg påstår at det er vår fordømte og profesjonelle plikt som voksen og ansatt i barnehagen å gjøre alt vi kan for å oppnå en relasjon med enkeltbarnet. Uansett. Vi som jobber i barnehage opplever stadig at vi har ulik kjemi med ulike barn. Det er helt naturlig. Sånn er det jo mellom oss voksne også. Vi lytter bedre til de vi liker enn dem vi ikke liker. Det gjelder både voksne og barn.

Da er spørsmålet: går det an å påvirke dårlig kjemi? Hvem har ansvaret for den uønskede atferden hos barnet? Og hvordan møter vi den? Marco Elsafadi har sagt følgende, fritt referert: Jeg kan aldri forandre andre, jeg kan kun forandre egne handlingsmønstre og tanker. Det betyr at vi som voksne med ansvar for barn har en plikt til å investere i vår relasjon med barnet, uansett hvilken kjemi vi i utgangspunktet har med han eller hun. Vår atferd overfor den lille jenta eller gutten påvirker dem hver dag og hver time. Klarer vi å endre våre handlinger er det stor sannsynlighet for at barnet da vil endre seg etter oss. Sett mer positive merkelapper på barnet og se hvordan dine tanker om det og atferden endres! Magien ligger i relasjonen!

Hva skjer da når vi står i en skvis mellom barn vi har ulik kjemi med og en dagsrytme og alle «må»-ene og kravene i hverdagen? Hvem gir vi vår oppmerksomhet og tid til når vi opplever at vi ikke har nok og at hverken vi eller tida strekker til?

Og hva har vår relasjon til oss selv å si for hvordan vi møter barna? Hvordan snakker vi om oss selv og ikke minst til oss selv? Og hvordan snakker vi om andre? Jeg mener bestemt at relasjon og relasjonsbygging har nær sammenheng med begrepet respekt. Respekt for deg selv. Og respekt for andre. Uten respekt og ydmykhet overfor barn og voksne er det vanskelig å danne en god relasjon.

For meg handler respekt mye om tilbakemelding. Både positive og negative tilbakemeldinger, gitt på en saklig og respektfull måte, vil bygge relasjon. Forhåpentligvis en god relasjon. Min erfaring sier at dersom jeg har klart å opparbeide en god relasjon med et barn så vil det barnet lettere takle at jeg setter grenser og gir klare beskjeder, enn om barnet ikke kjenner meg på samme måte. Barnet trenger å stole på meg. Da må jeg investere tid i relasjonen med barnet og jeg må være til å stole på. Anne takler fint om jeg er streng mot henne akkurat nå, for vi har mange gode opplevelser «i banken» fra før. Vi har en god relasjon.

I min nåværende barnehagehverdag der helsa tilsier at jeg jobber bare litt, og har lite eller ikke noe ansvar for alt rundt har tankene rundt relasjoner til barna blomstret opp. Og jeg kan takke en bevisst barnehageeier og -styrer som ser verdien i å ha meg surrende rundt i praksisfeltet sammen med barna noen timer i uka. Jeg er så heldig at jeg kan vie all oppmerksomhet til enkeltbarn og hva de er opptatt av når jeg er på jobb. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg har for fulle fått kjenne på magien som ligger i relasjonen. Jeg har fått mulighet til å pleie disse relasjonene med barna og jeg ser hvor mye det har å si for følelsen av å være en god pedagog og en bra barnehagevoksen å være sammen med.

Da er det helt tragisk og fryktelig sørgelig å tenke på at vi som jobber i private barnehager nå er forespeilet ei framtid med enda mindre ressurser enn vi har. Kari Pape sier på barnehage.no den 10.november: «Jeg vil minne om at det koster mye mer å reparere et ødelagt liv enn å forebygge ved å skape en god barndom. Så jeg håper regjeringen setter av et stort fond til reparasjonsarbeid».

Hvordan tenker Melby og co at vi som jobber med og sammen med barna hver dag skal få til det gode relasjonsarbeidet når ressursene ikke strekker til i dag og de foreslår å bevilge enda mindre penger i framtida? Det lurer jeg på.

«Barnehagene trenger mer penger – ikke mindre!», sier Kari Pape.

Vi som er opptatt av relasjonene og magien i barnas hverdag er så inderlig enig med henne!

Bilde: itsfashionbaby.dk

Kilder:

Barnehage.no, Kari Pape

Relasjonens kraft, Marco Elsafadi

Alt kan repareres, Jokke og Valentinerne

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner blant annet her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! I kommunene rundt, blant annet der jeg bor og der jeg jobber, rusler barn, foreldre og ansatte nå rundt på en knivsegg. I skrivende stund snakker Bent (Høie) i enda en pressekonferanse om lockdown kan komme til å bli en realitet igjen.  Og jeg leser i nettaviser at det er smitte i en av kommunens barnehager. Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Og tenker på hva neste uke bringer og hvordan morgendagen blir. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til!

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået og trusselen om det ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Et hjerte til alle hverdagshelter – “fanget” på tur med barnehageavdelingen!

Dette er ukas sitat, tror jeg.

For meg som ikke har slikt noe tilgjengelig i eget hus er det supert å ta seg en tur på jobb. Der fikk jeg klemt på opptil flere av arten i går. Ikke så mange som jeg ville, selvfølgelig, det er viktig med smittevern. Men noen. Til og med en og annen 5-åring. Og takk for det.

En klem gir energi for resten av dagen. Og har du ikke en 4-åring tilgjengelig, så bruk katta, gubben, samboeren eller en teddybjørn. Ligg unna naboen eller bussjåføren. I alle fall nå i disse covid-tidene.

En god helg ønskes deg, både du som har 4-åringer eller andre å klemme på og til deg som ikke har det. En digital klem og et hjerte sendes dere alle!

Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Igjen. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller begynnelsen av september, eller til april om du vil. Puh!

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering enda flere steder høst? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Barnehagepersonale blir syke. Hvem kan ta over kohorten og ha ansvar for den alene da? Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra tidligere i år fortsatt er fersk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, følge noen på do, skifte ei bleie, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. I dag må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. Foreløpig i nabokommunen og i skolen. Vi andre lister oss forsiktig rundt på gult nivå. Enn så lenge.

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer etterhvert som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i dag. Og til dere som nesten ikke tør slå terningen i fare for å ende på rute 38 i morgen: Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

Redigert utgave av innlegg fra 2.september.

“Heidi, Heidi, det ser ut som trærne står opp ned!” Med ønske om at alle hverdagshelter i alle størrelser får fine høstdager framover uansett!

Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.

Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!

Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Denne uka kom den første snøen her i innlandet. Det kom relativt mye av den også. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.

Jeg var av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.

Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.

Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…

(Anne Grete Preuss)

Etter koronastenging i mars så har mange barnehager flyttet ut, sier media. Det oppleves at barna leker bedre, de voksne har mer tid til hvert enkelt barn og det er mindre forstyrrelser i hverdagen. Barnas fantasi får blomstre, det er færre konflikter og alle har i det hele tatt en bedre dag!

Nå er det høst, i overimorgen er det allerede oktober, og spørsmålet er om mange av disse barnehagene vil flytte inn igjen. Barna vil fortsatt være ute, leser jeg. De voksne som er intervjuet også. Både små og store opplever så mye positive ringvirkninger av utelivet, at de gjerne vil forlenge «unntakstilstanden».

Noen barnehager har bedrevet utepedagogikk og utebarnehage av ulike grader i mange år. Noen har egne skogsavdelinger, andre har turdag nesten hver dag. Noen kaller seg friluftsbarnehage om de har en turdag i skogen i uka, mens andre er på topptur og praktiserer uteliv hoveddelen av åpningstida. Hver dag, det meste av året. Samlingsstunder, matematikk, språklek og sosialisering, alt foregår ute og på tur. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er så heldig å få være en del av en av disse barnehagene der å være ute er det vi driver mest med. Kulturen for å oppholde seg utenfor gjerdet, gjerne i skogen er grunnleggende. Frittgående unger og voksne er vanlig og ønskelig. Asfalt er et fremmedord og gjerdene er veiledende… Det fins alltid et egnet klatretre i nærheten eller en stein med mose som kan bli til en elg som kan jaktes på. Det fins pinner som kan telles og sorteres. Ved som skal hugges, eller «økses» som ungene sier og ubegrenset med plass til å leke i fred. Verdens beste lekeland!

Så innmari heldige vi er. Og så heldige ungene er. Som er omgitt av jorder, beitemark og skog og som flittig og med liv og lyst kan ta det i bruk hver eneste dag. I kveld ble det meste av dette tatt i bruk til foreldremøte. Foreldrene ble invitert til bålplasser og gapahuker med egne kopper og sitteunderlag. Selvfølgelig kohort- og smittevernmessig innafor. Men: uteforeldremøte er ikke noe vi fant opp på grunn av korona. Hos oss har det vært vanlig i mange år! Det skulle bare mangle. Det er jo ute og på disse plassene ungene er i løpet av barnehageuka, så at foreldrene får en times uteopplevelse med kaffe og bål er bare rett og rimelig.  Det mest uvanlige er at vi ikke gikk inn i lavvoen og grillhytta i det hele tatt. Bålplassene under åpen himmel fikk duge.

Og blir det regn så er vi vanntette, som vi pleier å si til ungene! Og det ble det!

«Det eneste jeg husker av det lærerne sa på ungdomsskolen er han som hevdet «det er godt med alt som er unnagjort»», sa min gode kollega. Dermed var hjernen i gang. Hva husker jeg fra ungdomsskolen egentlig? 

Selvfølgelig en hel haug med uoffisielle greier. Drama og tenåringskriser og verdensproblemer og fryktelig mye sladder… et eneste langt kaos med hvem er sammen med hvem i dag, hva sa egentlig hu til hu andre, hvem henger med hvem i friminuttet og hvor langt nedi 501-buksa skal ballgenseren stappes denne uka? Jeg kjenner ikke noe behov for å uttrykke noe som helst mer konkret om dette akkurat i dag. Men hva sa egentlig lærerne?

«Ladies and gangsters!» Var den faste morgenhilsenen fra kontaktlæreren på ungdomsskolen på vei inn gjennom klasseromsdøra. Han valgte å møte ladiene og gangsterne med et smil hver dag. Godt jobba!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg husker egentlig kun to andre ting: «nå får di faan skjæra meg holde kjeften på døkk!» var det en annen lærer som brølte. Sikkert ikke bare en gang og garantert helt fortjent. Den gangen også. Og det virket. I alle fall der og da. Selv om pedagogikken bak utspillet ikke er helt klinkende klar. 

Den andre jeg husker er han som ble så forbanna at han kylte nøkkelknippet i pulten så det sang. Jeg husker ikke hva han sa. Men han var lærer i det spenstige valgfaget maskinskriving! Touchmetoden satt atskillig bedre etter det nøkkelknippet. Pedagogisk teori også her ukjent. 

Og det er i grunn godt med alt som er unnagjort. Ungdomsskolen og slikt!