Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Igjen. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller begynnelsen av september, eller til april om du vil. Puh!

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering enda flere steder høst? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Barnehagepersonale blir syke. Hvem kan ta over kohorten og ha ansvar for den alene da? Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra tidligere i år fortsatt er fersk.

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, følge noen på do, skifte ei bleie, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. I dag må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. Foreløpig i nabokommunen og i skolen. Vi andre lister oss forsiktig rundt på gult nivå. Enn så lenge.

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer etterhvert som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i dag. Og til dere som nesten ikke tør slå terningen i fare for å ende på rute 38 i morgen: Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

Redigert utgave av innlegg fra 2.september.

“Heidi, Heidi, det ser ut som trærne står opp ned!” Med ønske om at alle hverdagshelter i alle størrelser får fine høstdager framover uansett!

Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.

Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!

Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Denne uka kom den første snøen her i innlandet. Det kom relativt mye av den også. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.

Jeg var av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.

Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.

Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…

(Anne Grete Preuss)

Etter koronastenging i mars så har mange barnehager flyttet ut, sier media. Det oppleves at barna leker bedre, de voksne har mer tid til hvert enkelt barn og det er mindre forstyrrelser i hverdagen. Barnas fantasi får blomstre, det er færre konflikter og alle har i det hele tatt en bedre dag!

Nå er det høst, i overimorgen er det allerede oktober, og spørsmålet er om mange av disse barnehagene vil flytte inn igjen. Barna vil fortsatt være ute, leser jeg. De voksne som er intervjuet også. Både små og store opplever så mye positive ringvirkninger av utelivet, at de gjerne vil forlenge «unntakstilstanden».

Noen barnehager har bedrevet utepedagogikk og utebarnehage av ulike grader i mange år. Noen har egne skogsavdelinger, andre har turdag nesten hver dag. Noen kaller seg friluftsbarnehage om de har en turdag i skogen i uka, mens andre er på topptur og praktiserer uteliv hoveddelen av åpningstida. Hver dag, det meste av året. Samlingsstunder, matematikk, språklek og sosialisering, alt foregår ute og på tur. 

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Jeg er så heldig å få være en del av en av disse barnehagene der å være ute er det vi driver mest med. Kulturen for å oppholde seg utenfor gjerdet, gjerne i skogen er grunnleggende. Frittgående unger og voksne er vanlig og ønskelig. Asfalt er et fremmedord og gjerdene er veiledende… Det fins alltid et egnet klatretre i nærheten eller en stein med mose som kan bli til en elg som kan jaktes på. Det fins pinner som kan telles og sorteres. Ved som skal hugges, eller «økses» som ungene sier og ubegrenset med plass til å leke i fred. Verdens beste lekeland!

Så innmari heldige vi er. Og så heldige ungene er. Som er omgitt av jorder, beitemark og skog og som flittig og med liv og lyst kan ta det i bruk hver eneste dag. I kveld ble det meste av dette tatt i bruk til foreldremøte. Foreldrene ble invitert til bålplasser og gapahuker med egne kopper og sitteunderlag. Selvfølgelig kohort- og smittevernmessig innafor. Men: uteforeldremøte er ikke noe vi fant opp på grunn av korona. Hos oss har det vært vanlig i mange år! Det skulle bare mangle. Det er jo ute og på disse plassene ungene er i løpet av barnehageuka, så at foreldrene får en times uteopplevelse med kaffe og bål er bare rett og rimelig.  Det mest uvanlige er at vi ikke gikk inn i lavvoen og grillhytta i det hele tatt. Bålplassene under åpen himmel fikk duge.

Og blir det regn så er vi vanntette, som vi pleier å si til ungene! Og det ble det!

«Det eneste jeg husker av det lærerne sa på ungdomsskolen er han som hevdet «det er godt med alt som er unnagjort»», sa min gode kollega. Dermed var hjernen i gang. Hva husker jeg fra ungdomsskolen egentlig? 

Selvfølgelig en hel haug med uoffisielle greier. Drama og tenåringskriser og verdensproblemer og fryktelig mye sladder… et eneste langt kaos med hvem er sammen med hvem i dag, hva sa egentlig hu til hu andre, hvem henger med hvem i friminuttet og hvor langt nedi 501-buksa skal ballgenseren stappes denne uka? Jeg kjenner ikke noe behov for å uttrykke noe som helst mer konkret om dette akkurat i dag. Men hva sa egentlig lærerne?

«Ladies and gangsters!» Var den faste morgenhilsenen fra kontaktlæreren på ungdomsskolen på vei inn gjennom klasseromsdøra. Han valgte å møte ladiene og gangsterne med et smil hver dag. Godt jobba!

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg husker egentlig kun to andre ting: «nå får di faan skjæra meg holde kjeften på døkk!» var det en annen lærer som brølte. Sikkert ikke bare en gang og garantert helt fortjent. Den gangen også. Og det virket. I alle fall der og da. Selv om pedagogikken bak utspillet ikke er helt klinkende klar. 

Den andre jeg husker er han som ble så forbanna at han kylte nøkkelknippet i pulten så det sang. Jeg husker ikke hva han sa. Men han var lærer i det spenstige valgfaget maskinskriving! Touchmetoden satt atskillig bedre etter det nøkkelknippet. Pedagogisk teori også her ukjent. 

Og det er i grunn godt med alt som er unnagjort. Ungdomsskolen og slikt!

…der er ungene ville og gærne!

Da barnehagene åpnet igjen etter koronastenging i vår, flyttet noen av dem ut i skogen for å få bedre plass. Nå vil hverken unger eller ansatte inn igjen skriver Norges skogeierforbund i magasinet Skog. Skogen gir frihet og fantasi, siterer de Merete Lund Fasting, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

For oss som mer eller mindre har drevet barnehage til skogs i flere år, klinger dette godt. Det påpeker mye av det vi har opplevd, og mange av våre argumenter for å gjøre nettopp dette bekreftes. Akkurat dette må vel være koronaens beste bivirkning.

Jeg ble minnet om et blogginnlegg jeg skrev i 2015 og som jeg senere også har benyttet i etterutdanningsøyemed. 

Akkurat nå er det Friluftslivets uke i regi av Norsk Friluftsliv. Det er aktiviteter for små og store, både for barnehage og familier. I den anledning pusher jeg temaet natur og barn enda en gang. I noe redigert utgave fra 2015: 

For meg spiller naturen en spesielt viktig rolle for barns lek, læring, opplevelse og mestring. Å bruke og å lære i og ved naturen og skogen er viktig for meg og de jeg jobber sammen med. Vi tar i bruk de naturlige omgivelsene vi er heldige å ha for å lære og erfare sammen slik at ungene kan utvikle seg og oppleve en god progresjon i utviklingen. 

Jeg ønsker å bidra til at ungene får utviklet sitt potensiale når det gjelder motorikk. Ved å leke og møte utfordringer i ulikt terreng ute i og ved naturen og i skogen får barna motoriske erfaringer de trenger for å utvikle gode fysiske ferdigheter. De opplever mestring og noen ganger opplever de å kjenne på egne fysiske grenser. Å få lære seg å vurdere fare og risiko og hva man selv er i stand til i trygge, naturlige omgivelser gir et godt grunnlag som ungene tar med seg senere i livet.

Naturen gir unike muligheter for utvikling og læring på alle områder. At vi er ute og bruker sansene aktivt gir oss erfaringer som bidrar til læring. Vi teller kongler, fugleegg, rumpetroll og pinner og vi ser på lange og korte trær, høye og lave steiner og stubber og mye mer. Jeg tror at denne tilnærmingen til læring er den beste måten å lære barna begreper. Dette gjør læringen virkelighetsnær og de voksne blir mer bevisst på å ta i bruk ungenes naturlige nysgjerrighet i det pedagogiske arbeidet.

Selve naturopplevelsen og opplevelsene vi har sammen i skogen og naturen ellers, gir grunnlag for ungenes forståelse for vår avhengighet av naturen rundt oss og sammenhengen mellom menneske og natur. Respekt for dyre- og planteliv og det å ta vare på alt rundt oss er noe jeg tror barna lærer best ved å være og oppleve ute i det naturlige element. Blir du glad i å være i naturen, så vil du gjerne verne om den og ta gode valg for miljøet vårt.

Felles opplevelse i naturen gir oss også store muligheter til å skape samhold og et godt sosialt miljø i barna imellom og mellom barn og voksne. Et trygt miljø er viktig for å kunne utvikle seg og lære optimalt.

Jeg bruker uteområder og naturen aktivt i det pedagogiske arbeidet mitt. Det betyr også at jeg prøver å verne om barnas frie lek. Det vil si at vi voksne som har ansvar for ungene bevisst legger til rette for at de selv skal få aktivisere seg ute og på tur og på den måten skape seg egne erfaringer. Vi mener at ungene på denne måten får utviklet både initiativ og kreativitet fordi de får mulighet og frihet til å aktivisere seg selv både alene og sammen med andre. Skogen gir frihet og fantasi, som nevnt i innledningen. Å stikke seg litt bort og utforske og leke ute gir ungene unike erfaringer som vi voksne ikke klarer å skape for dem.

Det var litt teoretiske tanker om temaet og utfordringen. Over til praksisfortellingen fra 2015:

Fredag var jeg i skogen med sånn omkring 12-14 unger. I og for seg ikke noe spesielt med det. Sånn går de fleste ukedager for meg. Blir som regel en kort eller lengre tur til skogs med frittgående unger og voksne. Ungene er akkurat passe store, sånn pluss minus en meter. De voksne som regel litt større.

I skogen lærte vi om evolusjonen, økosystemet og anatomi. Faktisk! Og en hel haug om begreper, samspill, motorikk, matematikk og følelser. Men det er det bare jeg som vet. Ungene tenker at de lekte. Som vanlig. Håper jeg!

Vi tuslet avgårde, den yngste på 3 og den eldste på snart 43 (2015 altså…). Det kan være en utfordring akkurat det der. Å rusle harmonisk avgårde. Hvem skal gå først? Hvem er sist? Hva gjør jeg når han foran skal stoppe for annenhver meter for å spise blåbær? Er det greit å dytte, må jeg vente eller kan jeg gå forbi? Vi ser nok litt rotete ut, tipper jeg. Det går i rykk og napp og den som var først er plutselig sist og noen liker å leie hverandre og går to og to. Men vi ender jo på samme sted! Hurra! Og da er det fint at vi har opplevd mye på turen. De som trenger det har fått ei hånd å holde i og noen har fått løpt av seg litt futt. Rene treningsleiren for sosial kompetanse, spør du meg. Og når du først spør meg så har vi lært oss mye om blant annet foran og bak, fort og sakte og først og sist også.

Dere som har gått i skogen vet at det er lite asfalt der. Det kan være lurt å bruke kroppen sin på en litt annen måte når vi er slik der «offroad». Det går opp og ned og hit og dit. Noen steder er det gjørme. Lykke! Og en og annen hestebæsj i stien må vi regne med. Noen syns at det er mest praktisk å gå rundt den. Jeg er litt enig, men kanskje ikke så enig som han som gikk en så lang omvei at han fikk en tur rundt tre trær, over en «litt» stor stein og måtte ropes inn på stien igjen til riktig retning. Men det var han som “vant» motorikktreningsmesterskapet den dagen.

Dagens misjon var å finne blåbær nok til at alle kunne få nyrørt bær på nystekte pannekaker etterpå. Ikkeno’ problem. Vi kom hjem med mye bær. Og vips så hadde vi lært både om mat og ernæring og ikke minst slengt på et par nye begreper som mye og blå og sånn. Og så fikk vi studert ei og anna blå tunge, tisset på et tre og balansert på vindfall (tre som vinden har veltet, altså). Og pannekakene med nyrørt blåbær rett fra skogen – hva skal man si – ingen over, ingen ved siden!

I bekken bor en diger frosk. Og en liten. Og en figur til. Den er ikke helt frosk, og ikke helt rompetroll lenger. Den ser ut som en liten frosk med lang hale, eller et kjempegigamegafantastiskdigert rompetroll med små froskebein. Sånn kan det gå når naturen holder på. Evolusjonsteori og anatomi er noe vi voksne muligens kan finne på å tenke på. Praksisen er mye morsommere for ungene. Og froskeevolusjon er skikkelig rock-n-roll.

I løpet av turen var det minst 3 som var lei seg. Noen felte faktisk mer enn ei og anna tåre. Det er fort gjort å dette av stokken en sitter på og spiser mat. Spesielt når en skal vise kompisen sin ved siden av med hele kroppen hvor morsom en er. Ellers så er det fort gjort å bli både sint og fortvilt når noen går fortere enn deg sjøl. Eller hvis du mister 10 blåbær som du har brukt laaaang tid på å plukke med fingra og putte en og en ned i bærplukkeren. Her er det stoff til mange hverdagskriser. Men sammen kan vi finne ut at dette kan vi leve med. Og så kommer det en venn som vil leke hytte under et tre eller ha deg med til topps i klatretreet eller masta på sjørøverskuta som den som følger med har skjønt at det er, og da er tårene glemt og piraten er oppslukt av fantasileken på de sju hav.

Vi har lekt på egne premisser, utfordret oss selv motorisk og følelsesmessig, kjent på grenser, lært masse naturfag, hørt og sagt nye ord og begreper, øvd på matematikk, lært om å være sammen og avhengig av hverandre, opplevd samspill med andre, erfart og utviklet oss. Alt dette har vi gjort i de mest inspirerende og utviklende omgivelsene jeg kan tenke meg. Heldig er jeg som får lov til å gi ungene denne unike muligheten hver dag. 

Så var det det økosystemet da. Jeg har ikke glemt det. Joda, det er flere enn oss som finner maten sin i skogen. Et ekorn, eller fler, hadde hatt fast spiseplass i ei gran vi veit om i hele sommer. Det var kongleskall, halvspiste kongler og helspiste konglesjelett overalt. Gjett om Nøtteliten hadde kosa seg. Og kanskje, kanskje bidratt til at vi om et år eller to kan se ei ny gran stikke opp av jorda under den gamle. Det kan jo hende han har mistet et frø eller to under et av herremåltidene. 

Den som blir med til skogs får se!

Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller april om du vil.

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering utover denne uka? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra i vår fortsatt er fersk.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. Denne uka må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. 

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer underveis som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs. 

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i går. Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til! 

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen. 

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer. 

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere! 

The weather strikes back!

I dag føler jeg ekstra med dere! Vi sørpå våknet i dag tidlig til årets og vinterens første og eneste snøstorm. Ja, dere vet, sånn vær som dere har hatt siden oktober. Eller muligens september. Hva vet jeg? Eller i alle fall nesten sånn vær. Til og med vi litt skranglete av oss klarer nok å måke oss ut etter hvert. Eller bare vente et par timer til det har smeltet av seg selv. D’ække verre enn det. 

Men bær over med oss, kjære nordlendinger. Ord som ekstremvarsel, snøsjokk, farevarsel og liknende vil nok dominere nyhetsbildet ut dagen. Vi blir så lett revet med her sør. 

Det positive er vel at vi i alle fall kan stå sammen om å slippe plenklipping og luking akkurat i dag. Hellidagsfred og slikt, vettu. Vi er jo alle opptatt av solidaritet for tida!

I dag nyter jeg morgenkaffen i skogen og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som tar fatt på enda en ny hverdag i dag. Lykke til! 

Jeg er helt sikker på at her løses alle praktiske utfordringer på strak arm. Både smittervernmessig og pedagogisk. Og jeg er overbevist om at både store og små gleder seg til å treffe hverandre igjen. Snakk sammen, hjelp hverandre og finn gode løsninger så er jeg sikker på at verden og hverdagen blir bra igjen, om ikke bedre! 

Lag dere en fin dag!

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

I natt drømte jeg om jobben. Det skjer med jevne mellomrom. Det handler som regel dessverre om å miste oversikten og kontrollen nesten hver gang jeg har jobbdrømmer. Ikke bra. Spesielt ikke nå som jeg ikke har vært der siden februar.

I natt handlet det selvfølgelig om corona. Altså egentlig ikke så mye om virus da, mer om konsekvensene. Jeg drømte at barnehagen åpnet igjen. Og jeg var der. Litt forvirra etter så mange uker på sidelinjen. Jeg drømte at ungene kom i barnehagen i går, altså den 14. april. Foreldrene hadde misforstått at «barnehagen åpner igjen etter påske» slik at vi da opplevde at hele barnegruppa møtte opp ei uke før vi var forberedt på at de skulle komme. Det rant inn med unger akkurat som det pleier og vi var forvirra! Jeg kunne se i øynene til kollegaene mine den panikken jeg også kjente lå og lurte. Hva gjør vi nå? (Beklager barnehageforeldre: misforståelsen var selvfølgelig utelukkende i min forvirrede drømmehjerne!)

Når jeg, som ikke har vært i barnehagen på lenger enn de fleste og som antakelig ikke skal være med på denne gjenåpningen i det hele tatt har stressende drømmer om å miste kontrollen….hvordan ser drømmene til de som er i aktiv tjeneste ut da? 

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Jeg er ganske sikker på at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen deres i barnehagene rundt omkring framover?

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. 

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte som gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. De gleder seg til å møte barn, foreldre og kollegaer igjen og å skape slike gyldne øyeblikk. Det går nok en del tanker gjennom disses hoder i dag. Hvordan blir rammene? Hvordan skal vi få dette til? Når kommer hverdagen tilbake?

Jeg har akkurat lest «Veileder om smittevern i barnehager under covid-19 utbruddet 2020 som ligger på www.udir.no.

De har tenkt en del de som har laget den. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen udir! Og jammenmeg legger de opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra vi er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer underveis som de oppstår. Hver eneste dag. Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs. Og til foreldre som lurer: ha tålmodighet med oss. Vi gjør som vanlig så godt vi kan og så trygt vi kan og selv om vi har en del erfaring med virus så er vi ganske så nybegynnere på akkurat dette!

Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!