På dagens relativt korte tur opplevde jeg hverken rekkeviddeangst eller spesielt høy puls. Det første fordi jeg hadde fulladet batteri. Det andre var heller ikke formålet. En rolig kort tur for å se på omgivelsene sto på planen.
Men jeg har opplevd rekkeviddeangst. Ikke med bil. Den slurker i seg bensin og lyser iltert «snart tomt» i god tid til å finne et påfyllingspunkt. Min rekkeviddeangst har dukket opp da jeg har syklet langt og bratt oppover og innover langs en skogsbilvei og plutselig ser at jeg har brukt ganske myyyye av tilgjengelig batterikapasitet. Hittil har jeg blitt reddet av at realiteten gir den som sykler mange oppoverbakker muligheten til å trille relativt lett nedover bakkene igjen på hjemtur. Og så har jeg lært at fulladet batteri er lurt. Åpenbart.
I dag ble det en liten luftetur med trehjulingen. Kun for frisk luft, andre inntrykk og litt rensking av nøtta, altså hodet. Og så fikk jeg sett over et område jeg oppdaget forrige tur. Og tatt bilder.
Og rekkevidden? Den er så enorm etter at den trehjulingen kom i hus! Bil eller en hel formiddag på beina med både smerter og tomt batteri i kroppen hadde vært alternativene uten. Å kunne tråkke relativt lett av gårde og suse hit og dit for å se på det jeg vil og bli kjent – DET er gull! Og rekkeviddeangsten som også kan oppstå dersom jeg har gått for langt og ikke vet om beina bærer meg hele veien tilbake, den er vekk!