«Veien blir til hvis du går» sa Handlingens menn, altså Nils og Ronny for noen år siden. Det betyr for meg at det gjelder å holde i gang. Det skjer ikke noe hvis du ikke prøver.
Så handler det om å sette seg realistiske mål da. Mål som i alle fall teoretisk sett skal være oppnåelig selv med en kropp som har glemt hva samarbeid betyr. En kropp som stort sett ikke virker.
Jeg var veldig usikker på dagens. En sti jeg aldri hadde gått før og et mål i andre enden som jeg hadde et sterkt ønske om å nå fram til. Men så var jeg såpass usikker på om det var oppnåelig for meg at jeg ikke engang hadde turt å nevne målet for turfølget.
Vi la i vei og det gikk fint. Etter hvert gikk det litt mindre fint og undertegnede tenkte at målet kanskje burde justeres. Kartet ble studert…halvparten var igjen. Turfølget hadde allerede nevnt i forbifarten at vi (altså jeg!) måtte huske på at vi skulle gå tilbake også. Men han hadde også sagt at det i alle fall kunne være ålreit å komme så langt at vi så målet… Etter at vi fant ut omtrent hvor vi var ble undertegnede enda mer sikker på at mål for dagen muligens burde justeres.
Men siden man er æresmedlem av trass.no, og det tross alt ikke kunne være igjen så himla langt, ikke sant? Samt at grensa for snubling, raving og bikking enda ikke hadde nådd grensa for hva turfølget godtok, så stavret vi (igjen jeg!) oss litt videre. Plutselig så åpnet landskapet seg og målet åpenbarte seg nærmere enn vi trodde!
Hurra! Målet ble faktisk nådd. Javisst tok det tid, men med begrenset fart, hyppige pauser og generelt meget enkelt terreng, så gikk det faktisk!
Når man da fornøyd kan legge seg i lyng og mose, riktignok noe fuktig etter regnskurene, og innta kaffe og arme riddere fra kokeapparatet. Ja da er det helt ålreit! Da sola kom ble det til og med nesten varmt.
Forventningene til tilbaketuren var pause hvert 50. skritt og laaang tid. Men turen ble jammenmeg unnagjort på omtrent like kort, eventuelt lang, tid som turen til. DET må denne kroppen si seg fornøyd med! Og jammen syns jeg det var fortjent med en søndagstur som tross at den var litt lenger enn tidligere i vår, faktisk var gjennomførbar på en noenlunde trivelig måte! Takk til skrog og kne for det lille smule samarbeid! Og takk til småbrukeren som har blitt fast sekkebærer! Også kalt sherpa.
