En helt annerledes, men allikevel ikke, The Great Escape er over. Og hvilket eventyr det har vært! Så ja, helt annerledes, men allikevel i The Great Escape-ånd. For det handler om å dra ut på eventyr. Å oppleve noe nytt. Å bruke kroppen så den blir kje, som vi sier her omkring og å være sosiale sammen og «partners in crime», om det kan sies sånn.

Vi har gått i fjell, syklet i fjell, padlet på fjellvann, ridd på hest i fjell, kjørt tog og bil til og fra og sovet i alt fra lavvo til sovesal til matbu på 2068 moh, på hotell og i telt. I år var det bobil.

Denne gangen var det Bertil-bobil som fikk gleden og æren, vil jeg si, av å bli med på den 13. Great Escape. Han skulle fungere som transport mellom pitstoppene og som overnattingssted og ikke minst romme all service vi trengte for 6 dager og 5 netter på loffen. Og jammen gjorde han jobben! Bertil og roadtrip hører sammen. Og når sjåføren er både dyktig, blid, ustoppelig og ikke minst akkurat passe gira for eventyr, så kan det ikke bli så gæli.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Solnedgang på Strynefjellet.

Dag en startet med sommertemperaturer som førte til et noe alternativ Escape-antrekk; nemlig skjørt! Eller «villmarksskjørt», som AC kalte det. Vanligvis består antrekket på disse turene av betydelige innslag av ull både i sokker og trøyer, samt turbukser og gjerne både vindjakke og etter hvert lue og buff. Denne gangen har vi ikke brukt så mye av det. Villmarksskjørt og kjole, derimot. Og badetøy.

Bertil tok oss oppover dalen. Vi bunkret både mat og drikke på Otta før vi tok oss videre forbi Vågå og etter hvert inn på Gamle Strynefjellsvei. Et kulturminne som forteller om strevsomt arbeid for å gjøre fjellet farbart. Stabbesteiner og smale, steinsatte passasjer med hyppige møteplasser der slike som oss og Bertil kunne passere liknende ekvipasjer vi møtte. Underveis rakk vi både et nydelig bad på vakker sandstrand (takk Google) samt en liten rundtur langs diktarstigen ved Billingen.

Liabrua – sydenstrand for badeengler.

Billingen.

Vi fant etter hvert en passende parkering for Bertil for natta. Midt oppe på fjellet langs turistveien. Naboene var et yngre sveitsisk par – og ikke minst katten deres! «The hiking cat» som eieren kalte den.

Middag og kveldsmat ble inntatt på en fjellrabb oppi lia med utsikt over turistveien, elva, flere vann, snøfonner og fjelltopper. Til og med solnedgang fikk vi der oppe i lyngen før vi tuslet ned igjen til Bertil og krøp til køys.

Dagen derpå skulle vi videre og vi var spente på hvor mye søvn vi ville klare å få til. Men Bertil leverte der også og både undertegnede og sjåføren sov godt. Til tross for undertegnedes standhaftige hoste som ikke ville gi seg. Men vi sov på tross av. Det gjorde vi forresten hele turen, så jeg vurderte på et tidspunkt faktisk å flytte inn hos eller i Bertil for godt.

Dag 2 startet med en aldeles nydelig og magisk rusletur langs elva mellom vannene. Å rangle rundt i vakker og spennende natur er en viktig ingrediens på Escap-er uansett hvordan det reises. Og Strynefjellet var glitrende å rangle rundt på. Bertil tok oss etterhvert videre langs Gamle Strynefjellsveg. Det ble en del stopp, for å si det sånn. Og det ble lunsj og bad og snøballkasting i vannkanten før vi stupte ned hårnålssvingene mot Øvstefossen i Hjelledalen. Både på stoppene langs Gamle Strynefjellsveg, ved Øvstefossen og nede langs Oppstrynsvatnet møtte vi mange. Både busslaster og andre bobilturister. Men det var i grunn overraskende framkommelig allikevel og turen kunne nytes til det fulle. Ikke minst etterhvert som vi inntok mer kystnære områder med en natur som for oss innlandskrabber virkelig oppleves spektakulær.

Sjåføren lar aldri en sjanse gå fra seg for et bad eller for å gjenoppta gamle kunster som synkronsvømmer.

Dette er IKKE Bertil.

DETTE er Bertil.

Og dette er friluftsheidi som kaster snøball iført “villmarksskjørt”.

Målet for kvelden var Mulevika på Nerlandsøya der sjåføren hadde gode minner fra fra før. Men vi tvilte vel egentlig på at vi kom til å få plass på parkeringen der så turen utover ble brukt til å spotte ut andre steder vi kunne parkere for natta.

Etter en god dose kjøring på smalere og smalere veier, gjennom tuneller og over bruer, var vi endelig framme der asfalten slutter i Mulevika. Og der var det ganske så fullt på parkeringen. Hmm, tenkte vi. Vi kan jo stå oppå her. Og så kikket vi på den skjeve parkeringsplassen som var ledig inntil gjerdet i bakkant. Og akkurat i det vi sa det så rygget det ut en bil fra kremplassen! Der var det bare å kjøre Bertil rett inn og vi hadde fri utsikt over gresslia og stranda og fjorden og fjellene og solnedgangen. Helt perfekt. Og etter å forskriftsmessig og for første gang å ha kjørt opp på medbrakte bukker var undertegnede kaputt og sjåføren i gang med mekking av laksewok før noen hadde fått sukk for seg.

Det ble en rolig kveld med god mat og drikke og ikke minst uforglemmelig utsikt der ute foran bilen.

Og det ble enda ei meget god natts søvn. Dagen etter ble en såpass annerledes Escape-dag at den må jeg fortelle mer om i morgen, tror jeg.

Øvstefossen.

Får vi og Bertil plass borti der?

Åjadagitt. Og da ble det middag  med utsikt.

Mange av bildene er tatt av ACM. Resten av meg. Dronebildet av Gamle Strynefjellsveg er fra Spectacular Norway.