Jeg jobber med å bli frisk. Det har jeg skrevet mange ganger de siste 8 månedene. Det er et langt lerret å bleke, som det heter. En ting er det fysiske. Jeg trenger aktivitet. Helsa hindrer meg dessverre fra en del av de aktivitetene jeg setter aller mest pris på. Lange turer på beina eller sykkelen er ikke aktuelt. Heldigvis har jeg et romslig treningsrom som jeg kan benytte i stedet. Det rommet benytter jeg flere ganger ukentlig. Tilpasset meg selvfølgelig. De andre som bruker det får løfte de tunge vektene og banke løs på boksesekken.
Å jobbe med å bli frisk handler også om å styre det som foregår inni hue. Den kognitive biten. Hvordan forholder jeg meg til min nye tilværelse? Hvilke tanker har jeg om meg selv i denne situasjonen?
Jeg er fryktelig god til å degradere meg selv. Jeg kan fokusere uforholdsmessig mye på hva jeg ikke kan gjøre eller være med på. Hodet er fryktelig opptatt av hva jeg ikke får til. Veldig lite produktivt.
Noe av det som gjør meg aller mest misfornøyd for tida er:
- Å sammenlikne meg selv med de som får til: i skrivende stund har småbrukeren satt brøddeig og mens den hever er han i gang med ei solid treningsøkt. Jeg sitter i sofaen. Ergo: han er flink, jeg produserer akkurat så mye som: nada!
- Å sammenlikne meg selv med de som har det verre. Ergo: jeg må skjerpe meg og slutte å syns at ting er fælt. Det er tross alt mange som har det verre! Hjelper ikkeno’.
- Å sammenlikne nåtid med fortiden. Tenk så mange fine turer jeg gjorde før. Og tenk at før kunne jeg jobbe ei hel arbeidsuke og så dra på en 4 timers tur før jeg dro hjem og tok helga etter det var mørkt på fredagskvelden. Og jeg kunne overnatte i skogen midt i uka og stå opp og dra rett på jobb dagen etter. Alt var så mye bedre før.
- Å jage fremtiden. Jeg må bli frisk nok til å få til «det». Når jeg får til det så blir jeg lykkelig. Når jeg bare kommer meg til den toppen blir jeg lykkelig igjen.
- Å kjenne at dagene går mens tankene og kroppen kun går i en spiral og ender opp på samme sted.
I alle disse tilfellene går jeg glipp av øyeblikkene! Jeg fatter jo det.
Og i dag har jeg lært at dette har et navn. Det heter NAT. Negative automatiske tanker. Også kalt kvernetanker. De er visst mulige å snu. Med systematisk og bevisst arbeid over tid. Ikke av typen «det gjelder å tenke positivt, så går det nok over». Mer sånn «hva skal til for at jeg har det bra i dag på tross av sykdommen?». Hvordan kan jeg nyttiggjøre meg de mulighetene jeg har til tross for situasjonen min?
Krevende greier å være sjuk, altså. På et eller annet vis skal jeg framover gjøre et forsøk på å si de rette tingene til meg selv. Selvsnakket må snus. Det kalles vel «framsnakking» på populært. Jeg er i gang med å bevisstgjøre meg selv i hvilke tanker om meg selv jeg dyrker.
I går skrev jeg om 3 ting jeg er takknemlig for. Til og med jeg fatter sjøl at jeg må bli ganske så mye bedre til å framsnakke meg selv og fokusere på det som er bra. Det må øves på. Det kommer definitivt ikke av seg selv. Så da kan jeg jo bruke bloggen til det også, kanskje. Så er det i alle fall en 2-3 andre enn meg sjøl som får det med seg.
Muligheter jeg kan benytte og utsikter jeg kan nyte på tross av kranglete kropp. Tommelopp!
Må innrømme at jeg ble ganske happy da jeg nådde denne toppen. Svahke.