Sommerjobben i år blir som i fjor. Rett og slett på grunn av at jeg ikke kom i nærheten av å rekke alt jeg trodde jeg skulle rekke forrige sommer OG fordi ingen, les meg, har maktet å ta noe tak og få noe gjort i vinter, heller.
Dermed blir det å fortsette på jobben fra 2024 i 2025: Sommerjobben jeg skrev om her.
Akkurat det kan slike som meg plutselig begynne å reflektere over. Spesielt på akkurat det venterommet jeg har frekventert i dag. For der hender det rett som det er at jeg blir sittende ei stund. Og da rekker hjernen å gjøre et og annet krumspring. Det er venterommet på kreftavdelingen det er snakk om. Der blir jeg gjerne sittende ei god stund. For, som jeg pleier å si, akkurat der holder de på med å redde liv, så om jeg må vente litt så er godtar jeg det. Jeg mistenker ingen som jobber der for vel vitende å somle. Det handler vel dessverre om at de har alt for mye å gjøre.
I dag var det en av de dagene. Venterommet var nesten fullt da jeg kom og satte meg. Jeg hadde time 10.30. Et ektepar, der det helt tydelig var han som skulle til lege eller behandling satt i den ene sofaen. Fruen fant seg kaffe og gubben lurte (litt snurt, kanskje) på om ikke han også skulle få da hun gikk og satte seg igjen. «Du får etterpå, du», sa hun. Og da protesterte han ikke mer. Jeg fikk tydelig inntrykk av at han var av typen som gjorde som han fikk beskjed om av fruen.
Plutselig begynte han å le. Han satt slik at han så ut i gangen og kunne fortelle at det nesten ble kollisjon da to hvitkledde holdt på å gå på hverandre rundt hjørnet. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl. Eventuelt enn det en lar seg more av som andre driver med. Han kan forresten takke fruen for at hun IKKE tok med kaffe til ham. For den kaffen på venterommet på kreftavdelingen – den smaker høgg!!!
Da klokka hadde passert det klokkeslettet, altså 10.30, med sånn ca sju minutter sa dama rett ovenfor meg: «er det noen av dere som skal til Hansen». Altså, onkologen heter ikke Hansen, men han er såkalt «anonymisert» i denne bloggposten. «Jeg skal det, sa jeg». Hun lurte på når jeg hadde time. Hun hadde timen før meg og skulle dermed vært inne klokka 10. Jeg sa akkurat det jeg pleier å si «de holder nok på å redde liv, så de får bare holde på og så blir det min tur når det er min tur». De andre på venterommet mente ikke så mye annet, i alle fall sa de ikke noe om det, så vi ventet videre. Hun ble ropt opp klokka 10.47 og jeg tok fram strikketøyet.
Jeg sitter en del på andre venterom også. Ofte er det venterom som er felles for flere avdelinger. Slik som venteplass 6. Som egentlig er midt i en gang, slæsj trappeoppgang, og ligger mellom flere avdelinger og flere andre ganger. Der er det veldig ofte veldig mange utålmodige folk. De som holder på å gå av skaftet fordi det har gått mer enn fem minutter over den tida de egentlig hadde time. Venteromsdynamikken og miljøet på disse venterommene er helt annerledes. Mildt sagt travlere og rett og slett surere.
Mens jeg strikket så tenkte jeg på alle minuttene og timene jeg har sittet på akkurat dette og for så vidt andre venterom de siste åra. Maaaaaange! Men jeg tenkte også på at jeg rett som det er har vært i relativt mye dårligere form de gangene jeg har vært der også. Og at alternativet til venterom…ja, det alternativet kan i verste fall ikke anbefales. I dag var jeg jo helt grei. I alle fall sånn «kreftmessig». Og ja, prøvene var bra. Det småtteriet som stakk seg ut skal sjekkes for sikkerhets skyld, men ellers så lovet onkologen nå at etter neste kontroll – DA er det muligheter for å gå over til noe sjeldnere kontroller. Sjeldnere enn to til tre oppmøter fire ganger årlig. Om alt er like bra.
Og det var i grunn greit å snakke litt om. For jeg har jo trodd at den «grensa» var nådd for flere måneder siden. De fleste tilbakefall kommer i løpet av de tre første åra etter behandling, har onkologen sagt. Og da har jo jeg tenkt at treårsgrensa passerte jeg jo i februar, ikke sant. MEN, den medikamentelle behandlingen min ble jo ikke avsluttet før i august for tre år siden. Dermed når jeg ikke treårsgrensa før om et par måneder og må inn til en oppsummerende sjekk eller tre etter sommerferien. Akkurat den forklaringen trengte jeg, for det hadde jeg ikke helt fått med meg. Men da ble ikke «skuffelsen» over ikke å komme over på sjeldnere sjekkintervaller alt for stor denne gangen.
Og jammen er det rimelig betryggende å få disse sjekkene. Det er jo en livslang greie, dette her. Men allikevel. Alle milepæler må verdsettes. Og nå har jeg jammen meg kommet gjennom enda en kontroll og enda 45 minutter ventetid «over tida». Og jeg fikk strikket flere omganger på gensererma mi. Med «fryktelig tynne pinner, men pen grønnfarge», som hu som ventet ved siden av meg sa.
Senere i måneden har jeg et par opphold på venteplass 6 å se fram til. Den noe mer maniske venteplassen. Men der har de slutta å rope meg opp med etternavn.
«Heidi, nå er det deg», pleier de å si der 😉
De første er høstet. Og de første er spist. Til og med en håndfull kan bli med tilbake til hovedstaden i ettermiddag.
Og de første levende grønnplantene på “nybalkongen” blir mynte og gressløk. Optimisten venter bare på at de første skal bli til de mange slik at vi kan fråtse i ikkereiste grønnsaker utover sommeren👍
Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.
Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.
Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.
Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!
Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.
Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.
Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.
Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.
Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!
Det var spørsmålet vi fikk da vi fortalte at vi skulle besøke Røden stavkirke tidligere denne våren. Småbrukeren, som er museumsansatt og noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av byggverk, men spesielt de i tømmer og treverk, har tatt meg med til maaaange stavkirker de siste åra. Så da utifriluft utfordret oss til å skrive om kirker her på bloggen denne helga, så var det stavkirka i Rødven jeg først tenkte på. Men så kom jeg på denne, som jeg besøkte sommeren for to år siden da småbrukeren og jeg leide sommerhus i trakten:
Her kommer byggverkets historie:
Da befolkningen i Brunskogs socken utenfor Arvika økte til 15 000 personer og for lenge siden hadde vokst ut av sin daværende kirke, ble det i 1873 bestluttet å bygge en ny.
Allerede fra starten var det akkurat som byggingen var uhellsforulgt. Først drøyde det to år innen arbeidet kunne komme i gang og da de endelig begynte å bygge i 1875 viste det seg at valget å bygge med gråstensblokker var en dårlig ide. De massive stenblokkene måtte bæres opp i konstruksjonen med hjelp av bårer og 20-30 mann måtte slite med det arbeidet. Det var slitsomt allerede fra begynnelsen men i takt med at murene ble høyere vokste misnøyen. Til slutt måtte byggmesteren kalle inn en spillemann for å bedre stemningen og kirken sto til slutt ferdig i 1878.
Samtidig som foreldrene i grenda Skog gikk til sine dagsverk for å slepe sten, så bygde barna sin egen stenkirke i miniatyr. Sten ble lagt på sten, de lagde ei lita vindusglugge og til slutt hengte de opp ei kubjelle som fungerte som kirkeklokke.
Foreldrenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Fröding besøkte og “besang”, men den sto ikke engang i hundre år før den brant ned til grunnen. Barnas mye mer gebrekkelige byggverk av stablede stener står derimot fremdeles der oppe i skråningen. Hverken vind eller vann har ødelagt byggverket.
Stenkirken i Skog mangler både parkering og skilting, men den der ikke vanskelig å finne. Den ligger på de samme koordinatene som den har gjort siden 1878. Og den som besøker Wärmland og Arvika kan google og relativt lett finne den om de ønsker.
Fakta om Stenkirken i Skog er oversatt fra svensk og hentet på denne nettsiden, som også har koordinater:
www.uddautflykter.se
Og stavkirken i Rødven: joda, den kan leies til både barnedåp og bryllup og konfirmasjon, for den som ønsker det 😉
Det var en gang
en bluse.
Ganske hvit,
ganske enkel.
En favoritt.
Den var ikke direkte ny,
sikkert minst 15 år gammel.
Den hadde vært med på
mye moro.
Sist forrige helg,
faktisk.
Og siden jeg fant ut
at den faktisk passet
så gledet jeg meg til
å bruke den igjen.
Men.
Noen hadde klipt bort vaskelappen.
Og den samme Noen
regnet med at sånn
middels temperatur
på strykejernet
HELT sikkert funka.
Nei.
Det gjorde ikke det.
Ikke lukter det spesielt godt
av smelta bluse heller.
Note to self:
SLUTT å kjøpe plastikklær!!!
Mer eller mindre alle jeg kjenner sier det samme. Det er travelt. For mange FOR travelt. Spesielt akkurat på denne tida av året. Jeg snakker om mai og juni. Og kanskje spesielt juni. ALT skal skje i løpet av disse korte vår- og forsommerukene.
Fugleungene klekkes og forlater reiret. Markblomstene blomstrer og skal plukkes. Vårskogen frister med perfekte forhold for uteovernatting. Men hvem er der for å se og høre alt det fine? Det er sesongstart for sommersport, fotball for 8-åringen og avslutningsforestilling for 10-åringen på balletten samtidig. Det er sommeravslutning på jobben, konfirmasjon for nevøen og alle avtaler og behandlinger må gjennomføres før sommerferien starter om noen uker. Frøene vi sådde før i år må plantes ut i potter og kjøkkenhage, og tror du ikke plenen burde ha vært klipt? Igjen!
Sånn er mai. Og sånn er juni. Det er to måneder så fullstappet av begivenheter både i naturen og kulturen at interessekonfliktene er uunngåelige. Folk styrer rundt og jakter sin egen hale og alle gjør så godt de kan for å ekspresskose seg gjennom hele perioden.
I denne perioden i fjor forsikret vi hverandre om at NESTE ÅR – DA skal vi rydde plass og ta oss god tid og bare NYYYYYTE denne årstida. Etter manges mening den fineste årstida vi har i dette landet. Jeg tror jeg har sagt det til meg selv hver vinter så lenge jeg kan huske også. Følg med! Rydd kalenderen. Vær ute. Gå på tur.
Og i alle år som ansatt i barnehage, med foreldresamtaler, sommerturer, overnatting med skolestartere, sommerfester for både barn, foreldre og personale, og alle år med avlegger som har vært aktiv i sport og andre aktiviteter har jeg tenkt at «det blir roligere». Snart.
Men nå sitter jeg her da. Utenfor arbeidslivet og med voksen avlegger. Skulle vel ha all den tid som finnes jeg da, ikke sant? Og så kjenner jeg egentlig på akkurat det samme! I alle fall kjennes det sånn ut. HVER dag har sine MÅ-ting. HVER uke er full av gjøremål og greier som jeg vil og må delta på eller gjennomføre. Og å vandre hvileløst rundt i hagen eller skogen uten mål og mening bare for å se om fugleungene har vokst siden forrige uke, eller om maurene har bygd større tue siden i vår regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet. Og blir dermed nedprioritert. Også av meg. Egentlig mot mitt bedre vitende.
For meg som kan like både å befinne meg alene til skogs i ei lita hengekøye OG samtidig glede meg over å feire et eller annet sammen med et tjuetalls artsfrender i et digert partytelt så har verken mai eller juni nok dager. Det oppleves som om tida flyr. Og at jeg flyr fra det ene til det andre. Gjerne rundt i ring og jagende på min egen hale for å få med meg mest mulig av det jeg liker.
Hmm… det har altså skjedd i år også. Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært uoppmerksom. Våren har gått. Det er juni. Allerede. Sommer, liksom. Vipps. Og det kjenner jeg at nesten er litt ubehagelig. For hvordan er det mulig å gjøre så mye hyggelig som jeg har gjort i løpet av de siste ukene og enda føle på et slags ubehag? Et ubehag i kulturen, som Torbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen». Ei bok jeg stadig kommer tilbake til og siterer og bruker som inspirasjon.
For jeg klarte det ikke helt i år heller. Å rydde meg tid og rom til bare å være, sanse, oppleve og nyte årstida. Det ble rett og slett for mye annen moro. Og en del plikter og nødvendige greier, så klart. Heldigvis er juni enda meget ung. Og jeg HAR planlagt hengekøyetur og fjelltur😉 (og et par sosiale sommertreff til…😉).
Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.
I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.
Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.
Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.
Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.
Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».
Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.
En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!
Dette minnesmerket står i Engerdal ved sjøen Engeren i Innlandet. De to står der til minne om to personer fra Heggeriset som måtte overnatte under en sten da de ble overrasket av uvær på vei hjem fra julehandel i Trysil ei julekveldsnatt på 1700-tallet. Det var ikke vei langs sjøen da og isen som hadde lagt seg var ikke trygg nok til å ferdes på. Dermed ble stenen lyet deres for natta og etterpå kalt julkveldssten. Minnesmerket ble laget av restene av den store opprinnelige stenen om ble flyttet og delt under vegbygging i noe nyere tid.
De to ved julkveldsstenen er mitt bidrag til helgeutfordringen hos utifriluft helga som var.
Wikipedia er kilde.
DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.
Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:
Og dette:
Men altså, DENNE gjengen:
Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.
Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.
Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!
