Mer eller mindre alle jeg kjenner sier det samme. Det er travelt. For mange FOR travelt. Spesielt akkurat på denne tida av året. Jeg snakker om mai og juni. Og kanskje spesielt juni. ALT skal skje i løpet av disse korte vår- og forsommerukene.

Fugleungene klekkes og forlater reiret. Markblomstene blomstrer og skal plukkes. Vårskogen frister med perfekte forhold for uteovernatting. Men hvem er der for å se og høre alt det fine? Det er sesongstart for sommersport, fotball for 8-åringen og avslutningsforestilling for 10-åringen på balletten samtidig. Det er sommeravslutning på jobben, konfirmasjon for nevøen og alle avtaler og behandlinger må gjennomføres før sommerferien starter om noen uker. Frøene vi sådde før i år må plantes ut i potter og kjøkkenhage, og tror du ikke plenen burde ha vært klipt? Igjen!

Sånn er mai. Og sånn er juni. Det er to måneder så fullstappet av begivenheter både i naturen og kulturen at interessekonfliktene er uunngåelige. Folk styrer rundt og jakter sin egen hale og alle gjør så godt de kan for å ekspresskose seg gjennom hele perioden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I denne perioden i fjor forsikret vi hverandre om at NESTE ÅR – DA skal vi rydde plass og ta oss god tid og bare NYYYYYTE denne årstida. Etter manges mening den fineste årstida vi har i dette landet. Jeg tror jeg har sagt det til meg selv hver vinter så lenge jeg kan huske også. Følg med! Rydd kalenderen. Vær ute. Gå på tur.

Og i alle år som ansatt i barnehage, med foreldresamtaler, sommerturer, overnatting med skolestartere, sommerfester for både barn, foreldre og personale, og alle år med avlegger som har vært aktiv i sport og andre aktiviteter har jeg tenkt at «det blir roligere». Snart.

Men nå sitter jeg her da. Utenfor arbeidslivet og med voksen avlegger. Skulle vel ha all den tid som finnes jeg da, ikke sant? Og så kjenner jeg egentlig på akkurat det samme! I alle fall kjennes det sånn ut. HVER dag har sine MÅ-ting. HVER uke er full av gjøremål og greier som jeg vil og må delta på eller gjennomføre. Og å vandre hvileløst rundt i hagen eller skogen uten mål og mening bare for å se om fugleungene har vokst siden forrige uke, eller om maurene har bygd større tue siden i vår regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet. Og blir dermed nedprioritert. Også av meg. Egentlig mot mitt bedre vitende.

For meg som kan like både å befinne meg alene til skogs i ei lita hengekøye OG samtidig glede meg over å feire et eller annet sammen med et tjuetalls artsfrender i et digert partytelt så har verken mai eller juni nok dager. Det oppleves som om tida flyr. Og at jeg flyr fra det ene til det andre. Gjerne rundt i ring og jagende på min egen hale for å få med meg mest mulig av det jeg liker.

Hmm… det har altså skjedd i år også. Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært uoppmerksom. Våren har gått. Det er juni. Allerede. Sommer, liksom. Vipps. Og det kjenner jeg at nesten er litt ubehagelig. For hvordan er det mulig å gjøre så mye hyggelig som jeg har gjort i løpet av de siste ukene og enda føle på et slags ubehag? Et ubehag i kulturen, som Torbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen». Ei bok jeg stadig kommer tilbake til og siterer og bruker som inspirasjon.

For jeg klarte det ikke helt i år heller. Å rydde meg tid og rom til bare å være, sanse, oppleve og nyte årstida. Det ble rett og slett for mye annen moro. Og en del plikter og nødvendige greier, så klart. Heldigvis er juni enda meget ung. Og jeg HAR planlagt hengekøyetur og fjelltur😉 (og et par sosiale sommertreff til…😉).

Og akkurat i det jeg skrev disse sytende og definitivt i-landsproblempåvirkede ord i går kveld så ble jeg såpass inspirert av egne refleksjoner at jeg gikk meg en tur rundt huset mellom regnskurene. Og da oppdaget jeg at mauren fortsatt venter spent på at peonen skal slå ut i full blomst, ripsen er på vei, fluesnapperen ligger fortsatt på egg mens spettmeis- og kjøttmeisunger har forlatt kassa og marikåpa har skjøre vakre blomster. Lag deg en god junidag!