Eller dagens clickbait, om du vil, må vel være denne:
Hva fant du der, lissom😂?
Fra Dagbladet. Versågod!
Tips nummer 4.
Jeg fant akkurat ut at foreløpig så kan jeg vel døpe om disse innleggene til «treningstips for kronikeren», kanskje. I alle fall for akkurat denne kronikeren. Ikke bare tips.
For i dag har det pågått trening her igjen. Ikke i hele dag, men ei lita stund. Det er vel akkurat det som er hele tipset egentlig. At treninga foregår bare ei lita stund! Jeg tok i dag tida og fant ut at hele styrkeøkta tar omkring 20 minutter om jeg ikke har så lange pauser mellom settene. På denne stunda er 6 øvelser med riktig antall repetisjoner og sett unnagjort. Og etter anbefaling, på grensa til et pålegg, om å kutte treningstida og alltid trene styrke før kondisjon, så må vel det være sånn rimelig perfekt. Opplegget er laget av fysioterapeuten som hadde ansvar for meg på MS-senteret i Hakadal i november. Og det er det første treningsopplegget som reelt er tilpasset meg, min kapasitet og kroniske kropp.
Dagens tips er altså, for å gjøre trening overkommelig for oss med lavere kapasitet: få øvelser og alltid det mest krevende først! For det er det vi gjør først vi klarer å gjennomføre best.
Og at treninga tar kortere tid er viktig når energien og kapasiteten er begrenset. Tid og effekt. Det er jo den treninga jeg faktisk gjør som er nyttig. Ikke den som er så langvarig, tung og krevende at den ikke er gjennomførbar på dårlige dager. Styrketreninga er tung nok den, i alle fall nå da jeg legger på mer vekt på stang og manualer enn jeg gjorde i november.
Men det viktigste er at den er gjennomførbar. Før drev jeg kanskje og surra med ulike øvelser pluss intervaller i 2 ½ time. Og var kaputt etterpå. Nå er hele økta gjort unna på litt over en time. Inkludert tøying. Med intensiv hvile etterpå så går det faktisk an å se for seg å gjøre noe nyttig senere samme dag. Det gjorde det ikke før.
Så det er mitt fjerde tips: Få, men tyngre øvelser slik at treningsøkta kortes ned i tid og ikke trigger enda mer fatigue enn nødvendig!
Tips 1-3 ligger her:
https://friluftsheidi.blogg.no/kroniske-hverdagstips.html
https://friluftsheidi.blogg.no/dagens-kronikertips-tips-nummer-2.html
https://friluftsheidi.blogg.no/kronikerens-tips-nummer-3.html
Kronikerens tips nummer 3.
I serien «mine hverdagstips» som kroniker har jeg kommet til tips nummer tre. Det er et tips jeg må ty til rett som det er. Ikke hver gang jeg er på tur, men ofte. Og det har hjulpet meg til å komme meg både dit jeg hadde planer om og ikke minst hjem igjen ganske mange ganger.
Å telle skritt på tur, er tips nummer tre. Ikke hele tida selvfølgelig. Men når det begynner å butte skikkelig på og beinet ikke lar seg løfte men må svinges rundt store steiner og slikt som kan ligge i veien – da teller jeg skritt. Og setter meg delmål. Mål om å gå 100 skritt til før jeg tar pause. Eller 3- og 400 når jeg fortsatt er overraskende i siget. Eller 50 skritt, så pause, 50 skritt, neste pause, og så videre. Turen går ikke så fort på denne måten. Men den blir stykket opp og delmålene gjør at jeg til slutt kommer fram. Om det er til toppen, til bilen eller hjem igjen. Jeg lurer nok meg selv til å glemme at det er kilometer igjen og jeg konsentrerer meg om de neste skrittene i stedet.
Metoden har jeg slett ikke funnet på selv. Jeg lærte den av min «partner in crime» på topptur for en del år siden. Da hadde jeg praktisert metoden «jobbe (det vil si gå) 30 minutter og så sitte og hvile i 10 minutter og så gå 30 igjen og så videre på hele turen. De siste meterne opp til toppen ble såpass tunge at jeg var på nippet til å begynne å krabbe. Da var det damen sa: «gå 50 skritt, hvil, så går vi 50 skritt til før neste pause, og slik fortsetter vi til topps! Nå er vi så nære at nå SKAL vi til topps!»
Jeg kom til toppen da og jeg har kommet meg mange steder med den metoden senere. Det er rimelig tungt når metoden må tas i bruk, men hele gjennomføringen blir faktisk mye mer overkommelig (som regel!) på den måten. Lang tid tar det, javisst, og de som går i følge med meg risikerer å bli både kalde og leie. Men jeg råder alltid alle til å ta på litt mer klær enn de pleier når de skal gå tur med meg, og da går det som regel. For det meste så går jeg dessuten alene. Og jeg; jeg holder varmen!
Om ikke annet så fungerer metoden for meg. Og den har reddet meg fra kollaps ganske så mange ganger. På turen til Glittertind i september telte jeg ikke skritt. Det var jeg alt for sliten til. Men damen med de gode tipsene var heldigvis med og tok tida. Det var ikke snakk om jobb 30, hvil 10 da. Utpå kvelden var det vel mer jobb 2 minutter og hvil 5 eller noe. Og antall skritt var helt sikkert astronomisk! Men vi kom i mål til slutt.
Så mitt tredje tips om ting som fungerer for meg er:
Tell skritt og del opp turen i delmål. Da går det an å få til det utroligste!
Her tror jeg vi telte minutter enda og ikke skritt. Men fotografen var hu med stoppeklokka ;-)(ACM)
Dagens kronikertips. Tips nummer 2.
Funksjonsnedsettelser og mangel på energi har tvunget meg til å tenke nytt rundt både det ene og det andre. Også rundt begrepet trening. Og rundt begrepet tur. For trener jeg så har jeg ikke energi til å gå ut på tur, og går jeg på tur så blir det ingen trening.
Før gikk jeg på tur som trening. Helst lang tur. Og helst fort. Det går ikke lenger. Jeg kan gå på lengetur, og også ganske langt. Men det går såpass sakte og har såpass mange pauser at direkte trening kan det nok ikke kalles.
Først og fremst har jeg lært meg å skille de to tingene fra hverandre. Trening skal være trening. Og det gjør jeg i grunn mest for fortsatt å klare å gå på tur. Det er ikke alltid så lystbetont, styrketrening for eksempel, har aldri vært en favoritt. Men nå har jeg et program som er såpass konsentrert og begrenset at det er gjennomførbart. Treninga jeg gjør er «bestillingsverk» som fysioterapeuten på MS-senteret i Hakadal har spesialtilpasset for meg slik at jeg får til å gå på TUR. Og ikke mer omfattende enn at uka kan by på begge deler. Både tur og trening.
For tur er kos. Og det er lystbetont. Og den kan være kort. Eller lang. I alle fall kan den være sakte. Tur er hverdagsaktivitet. Og noe jeg gjør fordi jeg kan og vil. Og bålet eller opplevelsene er målet. Jeg blir andpusten, ofte ganske så innmari også, for det kan være tungt både på beina og på truger. Spesielt i oppoverbakker, dyp snø eller gjennom kratt.
Men det er dette jeg trener for. Og da er det ganske motiverende å tenke at «trening er det eneste som kan sidestilles med bremsemedisin med tanke på å hindre forverring i MS-symptomene».
Så for å kunne fortsette å gjøre dette:
Så gjør jeg dette:
I dag har jeg gjort begge deler, turen ble kort men besto av mye bakker og mye kratt for å finne blant annet disse:
Dette fungerer for meg og gir meg motivasjon. Dermed er det dagens kronikertips fra meg. Nummer 2 i rekken😊
Nr 1 finnes her:
https://friluftsheidi.blogg.no/kroniske-hverdagstips.html
Vårens turné, del 1/10.
Vårens turne er i gang. Venterommene er igjen inntatt. I dag startet jeg et lite maraton. I løpet av de neste ukene skal jeg så vidt meg bekjent ha 10 avtaler med sykehus og spesialister. Jeg håper i alle fall at det blir «bare» 10. Ethvert funn vil vel legge til noen avtaler, så det beste er om vi kan si «det er ingenting å se her» og bare gå videre.
Vårens turne avsluttes en eller annen gang i juni. DA satser jeg på at «eu-godkjenninga» er på plass, sommerferien kan komme og hverdagslivet kan humpe og gå rimelig uavbrutt i tre måneder til.
Den bonemaskina på venteplass 6 gjør jobben!
Kroniske hverdagstips.
Jeg er så langt fra en ekspert på området som det er mulig. Men jeg vet hva som fungerer for meg. I alle fall hva som fungerer bittelitt bedre enn det som overhodet ikke går. Og da tenkte vel mitt aller minst beskjedne selv at jeg kunne dele litt om akkurat det. Små triks som fungerer for meg, altså. For hva er det verste som kan skje? At det ikke slår an hos noen og er direkte uinteressant for andre? Javel. Men da er det det.
Så dermed kommer det her tips til noe som fungerer for meg. Utgangspunktet er en kropp med både fysiske og psykiske utfordringer grunnet multippel sklerose. Samt et par år med behandling og oppfølging av føflekkreft med spredning(malignt melanom). Blant annet her:
Og her:
Men fatigue blir altså i korte trekk definert som «en subjektiv opplevelse av mental og/eller fysisk tretthet som har innvirkning på evnen til å gjennomføre vanlige og ønskede aktiviteter i dagliglivet»(MS-forbundet). 60 % av de som har MS har fatigue, og tilstanden rammer også flere andre diagnoser, som for eksempel fibromyalgi. Fatigue er vanlig etter kreftsykdom og -behandling. Fatigue er noe annet enn depresjon, søvnighet eller muskeltretthet. Tretthet kan du hvile deg vekk fra, fatigue ikke.
Dagens tips går direkte på hvordan jeg som har veldig lite energi, kan få mest mulig ut av og glede av den lille energien jeg har. Og ikke minst ha energi nok til å få unna meg noe av det jeg syns jeg skal også. En form for energiøkonomisering, med andre ord.
I går gjennomførte jeg ei god treningsøkt med både styrketrening og intervalltrening. Selve økta tar omkring 50 minutter med relativt hard jobbing. Og da er jeg stort sett både svimmel, mør og sjanglete etterpå. Og rimelig svett. I tillegg kommer oppvarming og uttøying. For meg med lite energi kan dette fort bli i meste laget. Og jeg får ikke gjort noe mer den dagen. I de verste tilfellene ikke dagen etter heller. Annet enn å ligge på sofaen. Men med mine utfrordringer så er det ekstra viktig å trene. Både tungt og målrettet. Så da er det viktig å prioritere akkurat det.
Nå har jeg funnet ut at jeg faktisk får gjort ganske mye mer ved å bruke husarbeid som oppvarming. Og så blir jeg jo så fornøyd! Jeg kan hake av enda en ting på «to do»-lista, samtidig som treninga kan gjennomføres med god samvittighet. Jeg føler ikke at jeg burde ha brukt energien på å få gjort noe praktisk i stedet for trening. Det kjennes egentlig som om jeg får gjort dobbelt så mye.
Så gårsdagens treningsøkt ble gjennomført med vask av badet som oppvarming. Den forrige oppvarminga til trening var vask av det andre badet. Og dette er vel det nærmeste en som varig syk kommer «å finne opp kruttet». Helt beskjedent sagt. Sånn går nu dagan.
Dette var første tips i en rekke av flere. Og det fungerer for meg.
Tips 1 er altså:
Bruke husarbeid som oppvarming til styrketrening.
Sittende søndagstanker.
Jajamenn. Så sitter jeg her da, en søndag formiddag. Enda ei uke har gått og jeg legger planene for neste uke. Ukeplan faktisk. Og det har vel både med det fakta å gjøre at jeg har laget ukeplan for en barnehageavdeling eller liknende hver dag i 29 år. Slik sett så er det vel både rutine og avhengighet. Og at jeg oppdaget at det fungerte da jeg forholdt meg til det på forrige rehabiliteringsopphold.
Så nå er neste uke planlagt med både røde, gule og grønne aktiviteter (blunkesmilefjes), og en passe dose blå. Aktiviteter altså. Neste helg kommer det en liten ekspedisjon, så det gjelder å ha en god plan for dagene før! DET har jeg lært meg.
Men først dagen i dag. Det er søndag formiddag og ute regner det såpass at det er vanskelig å se noe ut gjennom vinduet. Tursekken er pakket allikevel, og i skrivende stund venter jeg bare på at småbrukeren skal bli ferdig med dagens dont, eller dumt, som han sier. Da blir det frisk luft. Og relativt fuktig luft, ser det ut til.
Enn så lenge sitter jeg på rompa. Og det har blitt noe sitting i helga. Først fredag kveld på årsmøte i allmenninga. Da ble det omkring tre timer før vi snek oss hjem. Flere hadde visst vært der i minst 3 ½ time til. Jeg håper det nye styret i allmenninga fastholder at vindturbiner ikke er ønskelig, slik at jeg slipper å gå til en «sitt-ned-aksjon» i framtida.
I går ble det mye sitting også. Trening og vasking av bad ble gjennomført på ren trass, men ellers satt jeg. Hvis jeg ikke lå. Det var for så vidt ganske forventet. Slike som meg sitter ikke i møte en hel kveld uten å måtte ligge litt og spise litt smertestillende dagen etter.
Jeg tror denne søndagen også må tas i bruk til en del sitting. Sånn er det med den saken. Men først en tur ut i regnet. Der blir det nok kun sitting under tak i dag. Lag deg en god søndag!
Vanligvis sitter jeg jo en god del på tur. Også i regnvær. Det må til for å komme meg fra A til B. Foto: ACM
Takk for blomster!
Til dere som har sendt digitale bilder med vakre blomster til meg og alle andre – TAKK! Og spesielt takk til Bunny som satte i gang «blomstringa».
Det kom noen gode ord sammen med blomstene også. Dere skal vite at jeg setter veldig pris på dem! Nå går jeg straks inn i en «sykehusperiode» igjen ,med tester både utapå og inni, og da er det spesielt godt å ha med seg noen gode stikkord. Denne gangen skal jeg ta med ordet «fighter» og «natur». Og ikke minst gleden over å kunne gå på tur og ta bilder. Hvis jeg ikke hadde hatt det så er det ikke sikkert jeg hadde fått til å fighte kampene som må til heller.
Vi må alle gjøre det beste ut av dagene våre. Hver enkelt har sine fighter og utfordringer i livet. Og vi har alle ulike måter å takle det på. Mettejosteinsdatter skriver i dag at hun er så glad for at det fins trening og øvelser hun kan gjøre for å mestre hverdagen på best mulig måte. DET er innstillinga si, det! Og tanker som helt sikkert vil komme til meg igjen i morgen når jeg inntar treningsrommet for ukas andre styrke- og intervalløkt. Ei økt som er helt nødvendig for at jeg skal klare å gå på tur (og ta bilder som jeg deler).
Bunny utfordret oss til å sende en blomst videre til fem medbloggere. Jeg er en smule lat. Ubesluttsom og ufokusert. Og komplett ukonsentrert i dag. Derfor kommer min blomst her. Og den er til dere ALLE! Den er til DEG! Lag deg en fin kveld i kveld og ikke minst en fin dag i morgen!
Som dere ser, så ble det blåveis til dere! Blåveis i dag som i går. Det er nok favorittblomsten min. Og jeg liker den der den sprenger seg opp av den golde vårbakken og står og lyser så vakkert midt i alt det grå. Nå kan disse, som er fra i fjor, lyse for dere på blogg!
Her er lenkene til de jeg nevnte, siden de ikke ville “lenke seg” i innlegget ellers:
Mettejosteinsdatter:
Bunny:
3 friluftsvårtegn fra friluftsheidi.
Endelig begynner jeg faktisk å forstå at det er vår. Snøen er nesten borte på gårdsplassen. Til tross for at det føles som den lå i hauger og lass for bare noen dager siden. I skogen derimot, der er det fortsatt en smule uframkommelig. Selv om både bekken og elva både størrelses messig og lydmessig så visst er i vårstemning. Så turlivet oppsøkes derfor i lavereliggende strøk.
For DER er det skikkelig vår. Og vårtegnene på turen i dag stoppet ikke ved mildvær, bar bakke og tilløp til sol.
- Den første blåveisen er plukket. Og den første brennesla er “kjent” på. Sånne små nyutsprungne nesler brenner som bare rakkeren. Men blåveisen da – den er bare vakker der den står i alt det brune og grå.
- Mjøsa har isgang, Og det er slett ikke hver vår. Og jeg har aldri sett det før. For den fryser bare skikkelig til på de kaldeste vintrene. I vinter har det vært is over så og si hele, så vidt jeg vet. Men nå sprekker det opp. Og isfjellene samler seg langs vannkanten når isen går. Å spise lunsj mens lydene fra isfjellene knepper, plinger og knaser er fascinerende. Der var det kontinuerlig bevegelse. Det var det ingen tvil om.
- Å gå med lette sko langs bar grusvei er et skikkelig vårtegn. Når veien kantes med hestehov og isen bare ligger i de mest skyggefulle partiene så kjenner jeg at rekkevidden øker. Det er lettgått. Sånn relativt sett. Til og med for meg.
På hjemvei fra tur ble sola borte og lyset ble gråere. Nå venter vi på regn. Men det er jo også et vårtegn! At det regner og ikke snør. Og det må jo også til for at resten av vinteren skal slippe taket.
Det gledes til terrenget i nærområdet også er klart til barmarkstur! Snart nå. Snart.
Søndagstur.
Barmarksesongen kan vel sies å være skikkelig i gang. Så langt kun når vi tar søndagsturen nedafor «bakka», riktignok. Her i høyden er det vel fortsatt skiføre i skogen.
Barmarksesongen har startet. Selv om broddene måtte på inni skogen der gammelis og nysnø enda klamret seg fast mot vamegradene. Selv i lavlandet. Men føreforholdene var ellers meget tilfredsstillende.
Så da ble det ble tur etter planen med både severdighet og vandring. Og det ble kaffe i sola ved et gammelt steingjerde. Ikke bålkaffe. Men kokeapparatkaffe. Fordi vinden var litt heftig, tørt lauv og lyng kan være rimelig brennbart før det blir grønt igjen og fordi terrenget var noe ukjent.
Men kokeapparat kan også varme kanelsnurrer. Så da var søndagsturen i boks! I morgen er det mandag, ny uke og nye muligheter!
