Det handler ikke om hvordan du har det, det handler om hvordan du tar det. Tenk positivt så skal du se det går bra. Ta en dag av gangen og tenk bare på det du kan gjøre noe med. Nyt hverdagen.
Det er utvilsomt mange læresetninger som selvfølgelig har mye for seg. Jeg klarer det en gang i blant. Innimellom. Glimtvis. Plutselig. Holder det, folkens?
Hva gjør det med meg når jeg ikke får til akkurat det? Jeg makter ikke hverken å tenke positivt, «ta det pent», fokusere på det jeg kan påvirke eller nyte hverdagen. Det går ikke. Blir det enda en ting jeg ikke får til, liksom? Enda en ting som går på selvtilliten løs?
En kollega sa: tillat deg selv å være dårlig, nå da. Jeg må nok det innimellom. Men det er ikke et sted jeg kan være for lenge om gangen, for da er jeg redd jeg blir der. Jeg kjenner at jeg mister all form for initiativ.
I går ble det en ekstra tur på sykehuset. Det er for så vidt nok slikt fra før, så å måtte ringe for å komme og få hjelp en ekstra gang ligger langt inne. Det beste hadde jo vært om det årna seg av seg sjøl. Jeg kjenner at slike ekstra komplikasjoner går ut over pågangsmotet.
Jeg er dypt imponert over de som jobber i disse systemene. Poliklinikkene. Hvordan de får dagen og timene til å gå opp er for meg ufattelig. De må jo løpe beina av seg. De har planlagt timene og innkalt pasienter så dagen er fylt til randen. Og de løper. Og så ringer slike som meg. Slike som trenger hjelp litt akutt og ikke kan vente til neste uke. Da tryller de fram både sykepleiere og kirurger som kan stille opp og hjelpe meg på noen timers varsel. Jeg får time ei lita stund etter og det er bare å møte opp. Håper ingen måtte avlyse timen sin for min skyld. Jeg vet hvor mye det betyr å få gjennomført det en har forventning om.
I går hadde jeg hjemmebesøk av kommunens kreftkoordinator. Og jeg fikk hastetime på kirurgisk poliklinikk. De stiller opp for meg. Akkurat det er jeg fryktelig takknemlig for. To veldig positive elementer i den hverdagen jeg befinner meg i akkurat nå.
Og positiviteten må jeg finne inne i meg selv. For eksempel så velger jeg å anse meg selv som heldig som fikk ekstratime på dagen. Heller enn å irritere meg over at det ble forsinkelser og ventetid. Det var det ikke noe å gjøre med hverken for meg, sykepleieren eller kirurgen. De ble bokstavelig talt observert løpende.
Det hjelper ikke at folk sier «du er så sterk», «så bra du er positiv» og «du tar det så fint». Jeg gjør ikke det. Jeg tar det innimellom tilsynelatende helt rolig, andre ganger har jeg panikkangst, ofte er jeg både lei meg og kje og innimellom er jeg optimist. Og hvordan jeg klarer å «ta det» i det hele tatt? Vel, har jeg noe valg? Jeg tar jo gjerne positive tilbakemeldinger fra folk, det er ikke det, men vit at det kun er deler av historien dere ser.
Det finnes ingen forskning som tilsier at pasientens positive innstilling påvirker sjansen for helbredelse, skriver kreftforeningen. Allikevel tror jeg at det å finne noe positivt med jevne mellomrom gjør hverdagen min litt bedre. Og så øver jeg på å ta en dag av gangen. Et kvarter om gangen rett som det er. Da er det lettere å ha fokus på det jeg kan påvirke og å nyte hverdagen.
Dagens høydare på «positivlista» var:
Kakao med utsikt.
