Gjør som jeg sier ikke som jeg gjør. Et kjent dillemma for oss som jobber med barns utvikling. For hjelper det egentlig å si de riktige tingene hvis vi ikke er et godt forbilde i praksis?
I dag har jeg snakket om tur. Jeg har uttrykt meg varmt om å være i aktivitet, gå på tur i skog og fjell, sykle og se muligheter. Jeg har vist fram den nye sykkelen min som hjelper meg å komme meg litt lenger av gårde. Den gir meg enormt mye større rekkevidde enn tramping type gåing gjør. Jeg har snakket om å trene seg opp fra å gå tur rundt huset til å planlegge tur til Glittertind. Og jeg har snakket om å holde skroget i gang.
Etter å ha snakket engasjert om dette som vanlig både på utpust og innpust i minst 45 minutter gikk jeg inn og tok på treningstøy. Jeg hadde jo tenkt å røre meg litt. Egentlig. Så gikk jeg ut og trillet sykkelen inn i garasjen igjen. Det ble ingen sykkeltur. Og det ble rett og slett ikke så mye mer aktivitet i dag. Jeg beholdt treningstøyet på ei stund. Litt usikker på om det var fordi jeg trodde jeg kom til å ombestemme meg og ta ei økt allikevel eller om jeg rett og slett ikke orka å skifte en gang til. Men nå er i alle fall «mysbyxarna» på igjen.
Akkurat i dag og akkurat nå kjenner jeg at det passer med en reprise. For i dag har jeg stort sett oppholdt meg horisontalt under et pledd eller dyna siden lunsj. Og lunsjen var ikke spesielt sen i dag, for å si det sånn. Akkurat nå er jeg oppe i sittende stilling. Går for en god del vertikal virksomhet i morgen 🙂 Sees da, verden!
Ja det vet jeg sannelig ikke. Det er så mye som skal ligge til rette. Mye som ingen har kontroll over. Ikke minst været. Det bestemmer jo om vi kommer til å gjøre et forsøk. Noe annet som må ligge til rette er jo min dagsform. Og den vil jeg antakelig ikke ha noe særlig oversikt over før jeg har kommet meg godt oppover fjellsida. Men da kan det jo hende jeg må snu.
Jeg veksler mellom å ha skikkelig trua og å tenke at dette blir det aldri noe av. Hver dag.
Det er selvfølgelig snakk om turen til Glittertind, som de som har lest friluftsheidi fra mai nok muligens har lest om til det kjedsommelige. Jeg skal forsøke å ta meg til topps på 2457 moh med beinskinne, gåstaver, kompresjonsplagg og akkurat passe medisinert. Og ikke minst med et godt team av sherpaer og motivatorer. Litt usikkert hvor mange i det teamet som møter opp, men akkurat nå kjenner jeg at det vel i grunn er bare snø og vind som stopper meg. Og det er det jo meldt framover, så interessant blir det nok!
Men jeg er i rute på mine 240 kilometer for å komme meg dit! Målet var jo å gå, sykle eller på annen måte ta meg tilsvarende antall kilometer på 4 måneder som det er fra hjemme til foten av Glittertind. Jeg mangler bare noen få kilometer nå. Og siden jeg har fått meg så fin sykkel så spises kilometerne litt lettere. Selv om jeg bare regner med halvparten av det jeg i virkeligheten sykler. Jeg aner ikke hva som er «riktig» når jeg har hjelpemotor, men med mitt bruk av motorkraft så syns jeg halvparten er rimelig.
Spleisen går også over all forventning. Jeg sender snart ut de første armbåndene til alle som har støttet så langt. Kanskje får jeg det travelt om et par uker. I løpet av uka får jeg nemlig besøk av lokalavisa, og da er det i alle fall slutt på å gå under radaren her omkring. Akkurat det innebærer en god del skrekkblandet fryd og en del kvaler. Men det må jeg ta!
I dag er det 12 dager igjen! Og jeg kan bare krysse alt jeg har for at været er med på lag akkurat den dagen! For OM det går; ja da står jeg på toppen av Glittertind, 2457 moh om bare 12 dager!
Det er lett å ta feil ping-pong-ball. I alle fall når du er sju og en halv måned og en noe rabiat og antakelig svaksynt katt. Dessuten så er de røde ping-pong-ballene ganske så smakfulle. Saftige og fine å sette tenna i.
Dermed er taktikken å ha røde baller, les tomater, og annet spiselig på innsida av glasset. Og katter og vanlige ping-pong-baller på utsida. Det siste er nemlig det som er aller morsomst å leke med!
Og slik preges altså interiørvalgene her på bruket…
Det siste og nyeste innen interiørtrender er herved innført på småbruket. Siden tente kubbelys for meg stort sett tilhører en annen årstid, så gjelder det jo å finne alternative bruksområder for diverse lyslykter og slikt.
Her danderes altså tomat og paprika til ettermodning. I lykta. På kjøkkenbordet.
Fordi det er så fint med litt farge? Eller fordi vi ikke har plass noe annet sted? Til tomater og paprika, altså. Eller fordi det er spesielt lettvint når vi skal spise?
Det går noen ganger litt sport i å lete etter nye måter å bruke grønnsaker fra hagen på. Og da selvfølgelig i særdeleshet squash. En sånn grønn, avlang en, vet du. Ikke agurk og ikke gresskar. Midtimellom. I år hadde vi under halvparten så mange squashplanter som i fjor. Fjoråret beviste nemlig at disse her gjerne går for verdensherredømme når de først setter i gang. Så i år skulle vi begrense oss.
Men vi har fortsatt nok, for å si det sånn. Vi griller squash. Vi bruker den i salaten. Vi panerer og friterer squash og vi koker squashpasta. Vi lager squashziti, en slags oppgradert lasagneaktig ovnbakt sak. Og jeg spiser rå squash som snacks. Men i går ble det altså squashsalat som tilbehør til ørreten. Ikke agurksalat. Men lagd nøyaktig på samme måten. Med squash.
Og gjett om det smakte godt!
Agu…nei; squashsalat!Denne er moderat i størrelsen. Den grønne altså.
Det var vel kanskje ikke akkurat slik den skulle brukes? Eller? Men sånn kan det gå når stisyklinga har bevist at doningen kan kjøres over stein og gjennom kratt. Og når brukeren ikke gidder å gå av sykkelen når låste bommer skal passeres.
Det skal sies at det var en form for kalkulert velt. Så jeg fikk testa omtrent hvor balansepunktet ligger. Nå gjelder det bare å huske det til neste gang da.
Jeg ante jo trøbbel da bakhjulet begynte å spinne. Men undertegnede satt fortsatt i setet da velten var ferdig. Riktignok delvis liggende bortover myra. Å få føttene ut av strikker og stropper på pedalene viste seg å være noe trøblete liggende i ei myr med en del kvist og stubber delvis under seg, men det gikk.
Og heldigvis bikka jeg akkurat der jeg gjorde. En halvmeter lenger fram hadde sendt både hue og ræv rett i en vas av kvister og stubber som stakk opp og helt sikkert gjort mere vondt.
Sykkel og kjærring er så vidt jeg kan observere like hele begge to. Og med en god dose stisykling så er friluftsheidi meget fornøyd med dagens fysiske utskeielse. Til tross for både morderkuer, jagende sauebukker og brukerfeil på ruta.
Dette gikk altså IKKE:Men her er det supert!Disse kjentes ikke direkte imøtekommende.Perfekt føre for trehjuling.
I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.
Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.
I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!
Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!
Ingen vits i å sjekke “kompasset” da utsikten rakk akkurat til nærmeste tre…
Lokale for planleggingsdag.
Det nærmer seg natt.
Morgenutsikt ut av vinduet.Trolsk over myra.Å vandre gjennom røsslyngen.Dråper i lyngen.Fargefest.Fikk følge tilbake mot hytta.
Jeg tror ikke kjøkkenet her på småbruket har vært vitne til riktig så eksotisk matlaging før. I alle fall ikke så lenge jeg har bodd her. I dag kom nemlig kokken fra Ogawa. Ogawa er en småby omtrent 1 ½ time med tog fra Tokyo, Japan.
Kokken og friluftsheidi hadde ikke noe felles talespråk. Men med god hjelp av kokkens datter som har japansk som morsmål og avleggeren her på bruket som har japansk som fjerdespråk eller noe, så kom riktig antall og formålstjenlige kniver, boller og stekepanner på benken og maten havnet i magene.
I dag har vi spist okonomiyaki. Japansk tjukk pannekake med kål, løk, egg, nori, svinekjøtt og et par andre ukjente ingredienser med uleselige og fjonge tegn på pakningen. Tradisjonskost fra Osaka. Litt sånn japansk tacofredag, fikk vi fortalt. Og godt var det!
