Det kom meg for øre tidligere her at jeg var nominert til en pris. På blogg. Og ikke hvilken som helst pris. Nemlig Årets forbilde på Gryxen awards. Her:
Jeg ble veldig overrasket. Friluftsheidi er ikke av de mest leste bloggene. Og ikke aspirerer den til å bli det heller. Men på tross av det så har noen funnet bloggen og det jeg skriver såpass givende at de beæret meg med en nominasjon. Det gjør meg veldig ydmyk. Og glad. Tenk for en ære å få lov til å skrive om det jeg driver med og det jeg tenker og reflekterer over slik at det betyr noe for noen andre. DET motiverer meg.
Det motiverer meg til å fortsette å gjøre det beste ut av de korta jeg har på hånda. Det livet jeg har. Og jeg må gjøre det på min måte. For noen år siden, da skrotten først begynte å skrante, så tenkte jeg at om jeg hadde hatt som hobby å for eksempel strikke, så ville jeg ikke ha merket så mye plager. Den gangen. Jeg ville jo kanskje ikke kjent så godt at gangvanskene kom ganske så fort etter litt belastning.
De siste par åra hadde det imidlertid ikke hjulpet om jeg satt rimelig rolig. Nå har jeg såpass mange symptomer at det ikke lar seg overse eller bortforklare. Og siden hobbyen er tur, så må jeg løse de utfordringene som fins slik at jeg kan fortsette med ting jeg syns er gøy. Dermed så gjelder det å ta imot hjelp, bruke hjelpemidler der de fins og ta i bruk alt jeg har av trass! Og det skriver jeg om. Livet og kortene jeg har fått utdelt er som de er. Det får jeg ikke gjort noe med. Og det preger selvfølgelig hverdagen. Og det preger bloggen. Selv om den også handler om helt andre ting. Livet gjør jo det. For oss alle.
Og motivasjon er i grunn alt. Jeg motiveres av konkrete mål. Som for eksempel å nå toppen av Glittertind. Det klarte jeg første helga i september. Med fokus, konsentrert og målrettet trening og ikke minst et team av hjelpere rundt meg som gjorde alt for at det skulle være mulig. Og for en glede det var! En glede, ydmykhet og mestringsfølelse som jeg bare måtte blogge om! Ikke bare gleden over å få til, klare det som var målet, men like mye ga det håp! Håp og framtidstro. Jeg kan gjøre og oppleve veldig mye moro selv om jeg er sjuk. Det gjelder bare for meg å sette meg mål som er akkurat passe oppnåelige. Og noen ganger er målene såpass grensesprengende som Glittertind-målet. For noen ganger må jeg krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Og den gikk jo et eller annet sted oppi der. Akkurat da. Men tenk om den kan flyttes?
Jeg opplevde mestring på den turen og slik blir jeg motivert av. Motivert til å sette meg nye mål. M & M & M. Mål, motivasjon, mestring. Takk for nominasjonen. Den motiverer! Og motivasjon gir mulighet for å mestre og nå nye mål. Takk!
Bildene viser noen av følelsene som “tok” meg den dagen. Det over her er ikke en gang på toppen, men høyt nok til at vi så “ned” på verden på andre sida. Og det ble både tårer og latter allerede da.
Og toppen bød på både tårer og jubel 🙂
