Enda en t-dag går mot kveld. Torsdag denne gangen. Og jeg har tre nye T-ord:
T for trass. For meg er trass, i betydningen å gjøre noe jeg har lyst til på TROSS av og fordi jeg VIL. Noen ganger for å pushe grensa for hva jeg får til, og noen ganger for å krysse den grensa. De som har lest blogg og kjenner historien vet at det av og til har vært måten min. På trass. Og at jeg også godt kan titulere meg som æresmedlem i trass.no 😉.
Dagens andre T var ikke på trass. Den var på tur. T for tur. På hengekøyetur med unger i barnehagen. Denne gangen klarte vi å sitte fire stykker, eller halvt ligge egentlig, i ei hengekøye beregnet på en person. Det positive med fire i ei køye er at vi holder varmen.
Det har blitt vanlig at når jeg kommer på jobb så blir to, i dag tre, unger med på tur i skogen. Med hengekøye, bok og bål. Kall det gjerne en tradisjon. Jeg liker tradisjoner. Men ikke tradisjon bare for tradisjonens skyld. Tradisjon fordi jeg liker aktiviteten og at den frister til gjentakelse derimot, er min form for tradisjon. T for tradisjon, med andre ord.
Så T for torsdag ble T for trass, tur og tradisjon. T for trylle kunne jeg også ha sagt. Det var nemlig en av ungene som lurte på om jeg kunne trylle med staven min da jeg kom på jobb i dag. Min helt vanlige gåstav som jeg bruker for lettere å gå og holde balansen i ulendt terreng. Jeg tryllet dermed et par av dem til å bli en frosk. Og jammen kunne de hoppe og kvekke!
Det er allerede onsdag. Uka går som vanlig i rasende fart. Det er O for onsdag og O for oktober. Og det er høsten. Etter mange vakre og fargerike dager med magisk tåke om morgenen og ei sol som sakte men sikkert overvinner (o igjen) tåka og lyser opp det gulnende løvet og de helt magisk fargerike solnedgangene, så bærer de siste dagene definitivt preg av høst. Grått. Yr. Surt og kaldt. Vått men ikke minst;
Helt nydelig å fyre opp i ovnen. Ovn med stor O. Vedovn. En viktig glede ved å tross alt bo i et gammalt hus OG i tillegg ha tilgang til ubegrenset med ved i egen skog. O lykke 😉.
I dag gikk jeg også til anskaffelse av enda mer utstyr til min siste O for onsdag. O for optisk. Eller optiker, kanskje:
Som dere skjønner; her kjøres det ikke noe som engang likner på progressivt. Neida, det fins nærsyntbriller i et par utgaver og solbriller for det samme. I og med at undertegnede sverger til linser så fins det jo så klart lesebriller som passer «utenpå» linsene. Fra og med i dag tre par, da jeg gikk til anskaffelse av noen «billigbriller» tilpasset både pc-bruk og lesing. Ulik styrke selvsagt. Og så fins det så klart solbriller UTEN styrke. Det er i grunn fullt forståelig at småbrukeren er en smule lei «brilleprat» med «nei, nå ser jeg ingenting og må finne lesebrillene» eller «nå må jeg ha på andre briller igjen» også videre.
Tirsdagen kom med ei innmari trivelig kaffe- og skravlestund ved bålet. Såpass at et par tre timer plutselig hadde gått. T for skikkelig trivelig med andre ord.
Bålet brant i tipien. Og der var det lenge siden jeg hadde vært. Ikke siden tidlig i vår, tror jeg. Men nå er det nok snart på tide med ei overnatting i den andre T-en igjen kjenner jeg. T for tipi.
Den siste T-en står for tøff. Det kunne vært fire T-er, faktisk. Tankefull kunne vært med. For selskapet i tipien var av den tøffe typen. Akkurat det er på plass i tankene hver gang vi treffes. Og da tenker jeg ikke på bikkja som var med. Nei det handler om bikkjas eier og vedkommendes tøffe vei med å «dra seg sjøl etter nakkehåra» og gjenfinne seg sjøl og ta styring i eget liv. T for tøff, altså.
Tøft og trivelig å møtes i tipien 😊 Takk for besøket!
Denne mandagen er det disse tre M-ene jeg skal ta med meg. De henger sammen de tre M-ene:
Jeg trenger motivasjon for å holde på med noe meningsfullt og oppnå mestring. Jeg trenger å mestre for å bli motivert og å se mening. Jeg må ha en mening for å være motivert til å mestre. Og slik kan jeg holde på.
Det er viktige m-er dette. Så disse skal jeg ta med meg både denne mandagen og i resten av uka.
Kanskje? Eller helgeutfordring fra utifriluft, ““Meg som liten”.
Jeg tipper at jeg på disse bildene er i underkant av 9 måneder gammel på det ene og litt under tre år på det andre. Ute. Da som nå. For det var jo det de gjorde, mine foreldre og besteforeldre også. Bærtur, fisketur, speidertur, koietur, sykkeltur, telttur…rett og slett frisk luft! Til alle generasjoner.
Bestemor, mamma, jeg og pappa. Og det er rimelig sikkert bestefar som tar bildet. Antakelig har han også satt opp teltet bak, som ser ut som et speidertelt. Jeg vet ikke om vi overnattet i teltet hele gjengen, eller om vi fire på bildet bare var på besøk hos bestefar som muligens var på speiderleir, speiderleder som han var i alle år. Jeg kan også kommentere at jeg har til gode å dra på telttur iført hvite sko og blomstrete bukse nå i voksen alder.
Det finnes jo “innebilder” fra den tida også, det er ikke det. Men jeg vet jo at erfaringer former folk, personligheter og interesser – så da tenker jeg disse bildene er rimelig selvforklarende for “hvorfor det, eller jeg da, ble som jeg ble” 😉
Da jeg kom hjem fra tur i går, kald og med masse utstyr som skulle tines og tørkes, hadde jeg ett mål for resten av døgnet: Holde meg innendørs, fyre i ovnen, slappe av og være VARM!
Og jeg klarte det helt til etter at jeg hadde pusset tenna for å gå og legge meg. Da var jeg inne på sosiale medier, da vettu, og oppdaget at folk drev ute! Helt frivillig en iskald lørdagskveld i andre halvdel av oktober. Slikt noe trodde jeg det var kun spesielt interesserte, slik som meg, som drev med.
Men nei; folk var ute. Og folk fotograferte! Dermed måtte jeg ut en tur også. Om enn bare rundt omkring på tunet og i hagen. Og javisst fotograferte jeg. Jeg vil tro det fins minst 30 bilder, kanskje flere, til sammen på kamerarullen. Nesten like er de også. Men når hodet går trillrundt og jeg stadig oppdager at “åhh, nå er det der” eller “her blir det en fin vinkel”, så blir det noen knips. Helt til fingrene var så kalde og stive at de ikke virket lenger. Kunsten er vel å velge de som skal beholdes. Her er tre av de tredve:
Og forresten; er det noen kloke hoder som kan fortelle meg noe om dette som jeg lurer på: Da jeg var yngre og fram til de siste par åra hørte jeg aldri noen snakke om at det var mulig å se nordlys her hvor jeg bor (indre østlandet). Nordlys var noe vi måtte langt nord i landet for å oppleve. Har det skjedd noe i atmosfæren som gjør at det er synlig lengre sør nå, eller?
Jeg spør ikke for en venn, jeg lurer helt for meg sjøl og kommer antakelig til å google. (og gå ut i kveld igjen om det er håp om å knipse noe som helt sikkert vil se ut som de samme bildene)
Denne natta ble årets siste. I alle fall om ikke noe helt spesielt skjer. Nå er altså hengekøyesesongen over for min del. Det blir nok noen utenetter til før vi sier 2026, men ikke hengende mellom to trær.
Det var nok på tide. Forrige hengekøyeovernatting utendørs, som foregikk for bare 10 dager siden, var våt men varm. Denne var ganske tørr. Men kald. Tarp og utsyr var hvitrimet og glitret i lyset fra bålet allerede før sengetid. Og i dag tidlig var rimlaget tjukt både på tarp og ryggsekk. Og drinken, altså vannflaska, kom MED isbiter. Det forteller meg at min neste uteovernatting blir i lavvo, tipi eller telt. I alle fall et eller annet sted der kaldlufta ikke omgir meg fullstendig.
Men når en slik som meg syns det kan passe å dra til skogs for å sove ute en dag som begynner med snøfiller fra oven, må jo regne med relativt mye frisk luft på nesetippen gjennom natta. Det fikk jeg. Men jeg fikk både magisk solnedgang, en stjernehimmel som speilet seg i vannet, knitrende bål og ikke minst en umåtelig vakker morgen.
Takk til det gode selskapet som inviterte og lurte meg med ut på eventyr. Et tilbud jeg ikke kunne si nei til så klart. Det var flott! Men jammen er det godt å fyre i ovnen inne i et varmt hus etterpå også!
Akkurat som vanlig. Så kom det første snøfallet. Akkurat som det pleier sånn rundt midten til andre halvdel av oktober. Det er nesten det samme hvert år. Når den legger seg – OM den legger seg, vil vise seg. Og det kan godt bli ei stund til, kjenner jeg.
Nå skinner sola. Men for noen timer siden så det slik ut:
Dette innlegget kunne like godt ha hatt overskriften «Mine 3 onsdagsgleder» eller noe i den duren. Onsdag er jo i høyeste grad som regel en hverdag. Og jeg er jo ganske opptatt av å følge med på hverdagsgledene. Og den som leter etter hverdagsgleder, den skjønner etter hvert at magien ligger nettopp i detaljene!
Onsdag har jeg fast gruppetrening med fysioterapeut. «Kroppsbevissthet og bevegelse» heter opplegget og det er det jeg vil kalle meget lavterskel aktivitet. Fysioterapeuten som leder seansen starter som regel med å spørre oss hvordan ståa er i kroppen akkurat i dag. Ofte er det noen med smerter, noen har stiv og støl kropp, og andre har rett og slett dagen. Eller ikke. Hun sier da: «Men dere kom dere i alle fall hit! Det er ikke verst!»
Og det er det jo ikke! Akkurat den detaljen er jo en ganske magisk seier i seg selv. Og den gir muligheter for å gjøre noe godt for smertene, den stive kroppen eller det stressa huet.
For det andre:
Her jeg bor hadde jeg også i kveld en helt magisk og fargesterk solnedgang. Hele vesthimmelen lyste oransje og himmelen var klar og kun brutt av stripa fra et fly som passerte i ny og ne. Og jammen har sola strålt i hele dag, akkurat som i går. Selv om tåka var ganske gjenstridig i lavlandet.
For det tredje:
I kveld kom bekreftelsen på at gjengen med turfolk jeg på et eller annet magisk vis har blitt en del av faktisk FÅR leie samme seter neste år som vi bodde på i juni da vi var på Bitihorn. DET er en veldig god nyhet som det er veldig morsomt å bringe videre til gjengen. For det var en nydelig plass! Og nå har vi jammen meg god tid til å glede oss! Takk til initiativtakeren som fikk oss «på sporet» med planlegging allerede i september. Det gjør meg glad at folk er så ivrige og villige til å forplikte seg. Jeg gleder meg!
Se der! Jeg trengte jammen ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde tre onsdagsgleder å dele. For magien ligger i detaljene. I alle fall for en gledesjeger 😉.
Noen ganger er jeg så heldig at turlysten, turmuligheten og turværet slår til SAMTIDIG! I dag for eksempel. Sekken ble pakka i en fart, opptenningsved kløvd og frokosten ble inntatt i bilen på vei oppover. For i dag SKULLE jeg på tur.
Tåka lå tett som graut over lavlandet, men omtrent nøyaktig i det jeg forlot asfaltveien og bega meg, fortsatt i bilen, oppover grusveien, så forsvant tåka og sola skinte over høstskogen. Ved parkeringa var det tomt og det viste det seg at det var på hele turen. Bare meg, en og annen småfugl, bålknitring, litt plasking i gjørme og ellers natur og komplett stillhet.
Et par kilometer en vei og det samme tilbake var planen. Og avstanden jeg husket at det var. Da turen var unnagjort og jeg returnerte til bilen så klokket jeg inn 6,86 kilometer på helseappen. Ikke overraskende. Det er rimelig vanlig at den avstanden «jeg tror» og «husker» at det er – må forlenges betraktelig. Men i slike forhold og på såpass lettgått sti og terreng så er det i grunnen helt greit.
Jeg fikk sol og frisk luft. Utsikt og bål. Matpakke og til og med en telefonsamtale med avleggeren i Kobe der ved bålet mens kaffevannet kokte. Ikke det verste stedet å tilbringe ei stund en tirsdag formiddag.
Da jeg fikk øye på bilen på hjemveien så måtte jeg stå litt i bekken ei stund! Gjørmeforekomstene på Hedmarksvidda er som vanlig ganske heftige så skovask i bekken var i grunn helt påkrevd. Heldig for meg da at de gamle skoa som både har revna og er reparert fra før fortsatt faktisk er vanntette!
Og jada, jeg har klær som skulle ha vært vaska, vinduer som skulle vært pussa, sikkert 10 rom og kott som skulle vært rydda og så videre. Men heldigvis hadde jeg i dag vett på å snu ryggen til alt det der og stikke på tur i stedet. Akkurat det faller meg rimelig lett 😉.
På riktig vei 🙂
Fra tårnets topp ser jeg fortsatt at tåka ligger over lavlandet.
Ei furu hadde bikka og inviterte til en liten pust i bakken på hjemvei.
Veldig greit med en bekk til skovask.
Tåka henger fortsatt nedi der når jeg er på hjemvei 🙂
