Årets utenatt nummer tre er gjennomført. Så nå er 3/12-deler av årets Nattinaturen-mål gjennomført for min del. Den tredje utenatta i år ble som planlagt i vinter gjennomført på samme sted som januarnatta og februarnatta, nemlig i tipi i egen skog. Akkurat den tilpasningen gjør at prosjektet er litt mer gjennomførbart og dørstokkmila er litt lettere å forsere når skrotten krangler. I alle fall selve dørstokken. Mars har jo nesten klart å gå over til april før det «passet» både kropp og timeplan denne gangen, så kort veg, ferdig kløvd ved og tipi med ovn gjorde det litt enklere å holde komforttemperaturen i skrotten på et akseptabelt nivå. Komforten ellers også, for så vidt.
Men nå kjenner jeg at både jeg og sesongen er klar for en litt annen lokasjon neste gang. Og neste gang blir i april. Jeg tipper det blir ved ei myr eller et vann i nærheten. Aller helst sammen med spillende storfugl både gjennom natta og aller mest når det lysner av dag. Det blir spennende å se om timingen min stemmer i år når is og snø nå smelter i racerfart og varmegradene allerede har vært tosifrede i flere uker.
Men. Natt til i dag sov jeg på min faste plass i tipien. Solnedgangen var rød mellom skyene, og regndråpene kom og gikk utover både kvelden og natta. Men inni tipien var det varmt. Selv om jeg mistenker at gradestokken der inne overdrev en ørliten smule. Se bilde senere i innlegget.
Det ble en kveld med levende lys, dur i ovnen, regndrypp på tipiduken, lesing, kakao og en liten kaffekopp (!) med rødvin. Å ikke ha strøm, skjermer og noe jeg tenker MÅ eller KAN gjøres gir ro til bare å nyte ei god bok og slappe helt av. Å våkne utpå natta når alle lys har sluknet og ovnen har brent ut og omgivelsene er så svarte at jeg ikke er sikker på om øya er oppe eller igjen er også helt ok. Og plutselig er det morgen og lyset siver inn gjennom røykluka i taket og det er tid for å tenne i ovnen igjen og ikke minst tid for å koke morgenkaffe.
Da er det innafor å ta en rolig morgen med mere lesing før snuten kan vendes oppover og hjemover og mer huslige og hjemlige fasiliteter kan tas i bruk.
Takk for meg i vinter, kjære tipi! Nå tenker jeg å rulle ut soveposen et annet sted de neste månedene!
Tilfeldighetene førte til at kveldens lille friluftsstunt ble feiring av bloggens 5-års dag! Et langt yrkesliv i barnehage har lært meg at 5-årsdager er viktige!
Og hva er vel mer naturlig enn å begi seg ut en marsettermiddag i lett regnvær – med plan om å bli ute (og feire!) hele natta!?!
“Stol aldri på mars”, sier Torbjørn Ekelund i boka “Året i skogen”. Utsagnet henviser til denne månedens evne til å by på alt fra bitende kulde og snøstorm, til sol og varme og utepils og vårblomster. Den boka er forresten fast turfølge på mine uteovernattinger. I dag er marsdagen full av vår. Solnedgang til å fascineres over, regndråper og bar bakke. I natt regner jeg med kuldegrader. Så nå fyrer jeg og drikker kakao.
Solnedgangen er forlengst over og jeg regner med jeg finner ut om regnet har gått over til snø når jeg stikker ut av tipien for et nødvendig ærend før jeg kryper i posen🙂
Friluftsheidi er 5 år i dag! Altså bloggen. Ikke personen. Det er riktignok et femtall i alderen. Men på “tierplassen” som de som driver med innlæring av tall og telling og slikt, sier.
Dette er det første blogginnlegget friluftsheidi lirte av seg den 24.mars for nøyaktig fem år siden da bloggen gjenoppsto. For det var jo i grunn det den gjorde. Tidligere blogging og bloggkonsept med en venninne for noen år siden ble lagt i grus, men gjenoppsto altså som et helt og holdent egoprosjekt i 2020. Den “gamle” bloggen het Utfordret og vi var i grunn ofte fornøyd med innleggene. Selv om den aldri kom lenger på “lista” enn til det som ble kalt “Miniblogg”, og innleggene nå mer eller mindre har forduftet fra internettet.
Og jammen har den bloggen fått kjørt seg. Det har rent mye både vann, grums og uhumskheter i havet disse fem årene. Og bloggen har i grunn delvis fungert som en katalysator for alt. Litt “kildesortering” når livet har truffet for hardt, en del ryggsekk både bokstavelig og metaforisk sagt, og maaaange bål har det blitt i innleggene. I perioder har jeg mindre jeg skulle og ville ha sagt enn de som kjenner meg kanskje ville ha trodd. Sånn blir det muligens ikke så mange leseverdige innlegg av. Andre ganger tyter det ut innlegg både av rent engasjement, av frustrasjon eller fortellerglede og av delebehov.
Sånn er denne bloggen og sånn skal den få være! For den er mest for meg og så syns jeg det er innmari moro om noen leser og følger med. Og jeg blir både ærbødig og rørt dersom noe jeg uttrykker på blogg gir gjenklang hos den som leser. DET er stas!
Nå går friluftsheidi ut og frilufter en smule. Tipper jeg frilufter litt på friluftsheidibloggen utpå kvelden! Lag deg en fortsatt god mandag!
“Nød lærer naken kvinne å spinne” skrev jeg da bloggen gjenoppsto. Og nakne kvinner kunne kanskje da som nå trekke lesere. Jeg gir det et forsøk ;-):
Denne helga ble den perfekte tjuvstart. Det er vår og sola varmer og snøen er mer eller mindre smeltet rundt huset. Jeg for min del tror fortsatt det er en «juksevår» eller «lurevår». Jeg tipper vi vil oppleve både kulde og nedbør den neste måneden. Men jeg skal bare bli positivt overrasket om mine negative «spådommer» slår feil.
Men altså, den perfekte tjuvstart. Det er i alle fall en lurevår og fortsatt lenge til påske.
Både utepils med bål i bålpanna på terrassen, påskepyntet bord, godt selskap og strikking og boblevann i solveggen tyder egentlig på både langt framskreden vår OG påske. Det er ingen av delene, men jeg tjuvstartet for det, jeg 😉
I dag kopierer jeg bare min egen tekst fra et facebookinnlegg som jeg la ut den 19.mars 2018. Altså for nøyaktig 7 år siden. Menneskemøter har det heldigvis blitt flere av. Noen har historier som setter seg “i skikringsboksen”. Noen er bare veldig givende å være sammen med.
Dette skrev jeg mens jeg var på mitt første rehabiliteringsopphold. Før både den ene og den andre diagnosen var kjent. Men så klart etter at skrotten hadde begynt å hangle, derfor rehabilitering:
Jeg sitter her og er både litt forbauset, ærbødig og rørt over noe så enkelt som dette: Av og til møter du folk, helt vanlige og helt unike personligheter med sin egen historie og sin egen måte å være medmenneske på. Folk du deler hverdag og skjebne med ei kort eller lengre stund. Folk som er givende å være sammen med, som setter spor i deg og som inspirerer. Personligheter som du kan dele opplevelser med på godt og vondt og le av både deg sjøl og andre ting sammen med. Folk som kjennes som en god venn etter en dag eller to i felles selskap. Jeg blir så glad når jeg møter deg og det viser seg at du er slik.
“Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.” Hans Børli, Tankestreif (1991)
Det har blitt noen rehabiliteringsopphold disse sju åra som har gått. Og det har blitt mange slike gode menneskemøter. I ettermiddag har jeg tilbrakt halvannen time i selskap med flere slike individer. Både de som var der i 2018 og de som var der i ettermiddag vet hvem de er 🙂
Selv om kroppen er i protestmodus for tida, så vil huet ut. Og det er jo topplokket som har for vane å ville mest, huet altså, så det bestemte i dag også. Jeg ville ut. Og jeg trengte litt skog. Og et bål.
Så i dag ble det en liten rekognoseringstur før det nok blir en overnattingstur i området litt lenger utpå våren. Nærskogen, i alle fall den aller nærmeste som befinner seg utenfor trappa, måtte vike for den ikkeriktigsånære-skogen. Jeg var forberedt på alt slags føre. Det kunne bli brodder, truger eller bare fjellsko. Det ble truger, selv om underlaget var hardkjørt og mer eller mindre smeltet skiløype fra før i vinter. Jeg hadde planer om å bevege meg utenfor løypa, og selv om skaren holder godt på formiddagen, så kjente jeg det var lurt å være forberedt på slushføre etter hvert. Derfor trugene.
Jeg slapp slush. Underlaget ble både skare, snø, is og bar bakke. Og jeg fikk meg bål og lunsj. Og jeg fikk luftet hodet.
Og nøkken – jo han bråkte fælt! Isen på tjernet smalt og ulte. Det knaket og braket og det kom kneppelyder og romlelyder så høye at jeg skvatt opptil flere ganger. Jeg går ut ifra at det var nøkken som hadde fått nyss om at det er vår. Og styrte på for å komme ut og opp i vannflata. Det hørtes i alle fall ut som han forsøkte å presse seg ut.
Jeg er ikke overrasket over at folk i tidligere tider var overtroiske. Jeg er helt sikker på at naturkreftene spilte dem ett og annet puss rett som det var. Jeg har vært ute såpass mye i alle døgnets timer så jeg vet at det er lett å begynne å lure. Så slike overtroiske «forklaringen» på naturen tenker jeg at var helt naturlig. Nøkken som ville opp gjennom isen om våren, for eksempel. Eller soloppgangen, eventuelt solnedgangen, som sendte sine Soria Moria-stråler mot den ensomme vandrer og bar bud om gull og glitter. Og hvem kunne ikke se både det ene og det andre gjenferdet i frostrøyken over myra når kvelden senket seg? For ikke å si alle skrik og uhyggelige rop som gjenferdene kunne gi fra seg der i skogen. Eller reven og rådyra, da kanskje?
Det er i alle fall fascinerende å reflektere over alt dette når jeg sitter ved bålet og ser ut over skog og tjern. Og det eneste jeg hører er fuglelyder, et og annet smell fra langt borte (sprenging antakelig) og så nøkken da. Som også ville ut! Det våres!
Skyggene var lange og nøkken må nok holder seg under her ei stund til.
Det våres i skogen og barflekkene har blitt nesten sammenhengende.
“Noe som kan fly” er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Og jeg har igjen gått på jakt i bildearkivet mitt. Jeg har jo utallige bilder av fugleegg og nyklekte kyllinger. De kan jo fly. Etter hvert. Jeg kunne også valgt et bilde av den utrolig tjukke dompapen som er fast gjest på fuglebrettet her stort sett hver dag. Innimellom at ekornet er der og spiser et par-tre ganger i døgnet.
Men jeg valgte et bilde av småbrukeren. I alle fall henda hans. Han kan jo ikke fly da. Men luftballongen som ble sendt opp en nyttårsaften for et par år siden, DEN kunne fly:
