…til meg! For første gang på om lag ei uke har jeg klart å kreke meg av tomta for egen maskin. Det vil si skogstur på beina. Nå er «tomta» relativt romslig med sine 100 mål med hage, jorder og skog, men jeg har tatt i bruk forsvinnende lite av den de siste dagene.
Veldig spesielt da at sparebanken sender meg varsel på facebook om «arangement som kanskje kan interessere deg». Birkebeinerløpet syns de passet i dag. Okei. De hadde moderert seg noe på mail: der fikk jeg tilbud om Odin-skolen, i tilfelle «livet ikke alltid blir slik man planlegger». Helgardering av sparebanken der. Jeg har en mistanke om at jeg er opptatt akkurat da. Må vaske håret eller noe.
Men skogen er rett og slett deilig! Og det er helt fantastisk å kjenne LYST til å gå en tur. Behovet har jeg kjent på daglig, det er der hele tiden, det. Men derfra til å ha lyst til å bruke kroppen på den måten og faktisk ha overskudd nok til å få på seg skoa. Jotakk, akkurat den dørstokkmila har jeg ikke klart å overvinne de siste dagene.
Men i dag kan jeg gratulere meg selv med oppnådd skogstur. Helt på egenhånd. De lokalkjente ser på bildene hvor fryktelig langt hjemmefra jeg var. Det eneste som manglet var å ta med lunsj ut. Det får bli neste gang. I dag fikk jeg lunsj preppa av studenten da jeg kom hjem. La det bli en vane!
Et udiskutabelt fakta som i alle fall ikke er noen hemmelighet er at jeg er glad i å ta bilder. Helst utendørs. Jeg har anskaffet ny smarttelefon evt. ikkesåsmarttelefon, time will show, nettopp med det formål å ta enda flere bilder. Uten å måtte drasse på speilrefleksen på hver eneste lille tur. Det fører til at jeg noen ganger, ganske ofte, fortaper meg i en eller annen detalj, utsikt eller et eller annet motiv jeg må utforske.
I går kveld også. Da dukket jo månen opp over granene ganske tidlig på kvelden. Himmelen var klar og jeg måtte prøve meg. Startet knipsingen ved å henge ut fra baderomsvinduet før jeg fortsatte ut. I badekåpe og hjemmestrikkede ullsokker. Forhåpentligvis hadde det rukket å bli så mørkt at forbipasserende ikke så meg, eventuelt var usikker på hva de egentlig så.
Månen var utrolig flott. Jeg har som sagt helt nytt kameraleketøy og det ble en del eksperimentering og knoting med lukkertid og innstillinger. Som bildet tyder på: jeg har fortsatt litt å gå på! Men hællæ måne for et motiv ?
Det er den dagen i dag. Starta allerede med morgenens innlegg. Det er ikke så mye å hente her i dag. Men dette må altså bare ut av systemet. Har aldri hatt bruk for denne “live”, men den er innøvd 😉
Det var en gang …. Slik starter mange historier vi kjenner. Once upon a time, sier de på engelsk. Denne «det var en gang» kan faktisk være akkurat nå! Du skaper din historie, akkurat her, akkurat nå. Noen ganger leser, ser eller hører vi andres sanne eller fiktive historier. Historier som gjør noe med oss. Det er historier som påvirker oss og gir oss både stemninger, inspirasjon og underholdning og former hvordan vi lever vår historie. Slik er vi alle historieskapere, selv om vi ikke nødvendigvis skriver bøker eller filmer historien «vår».
Jeg elsker historier fortalt på en god måte. Jeg har mange hyllemeter med gode historier hjemme hos meg. Bokhyllene er fulle av gode og litt mindre gode bøker, og jeg har i alle år lånt gode, dårlige, lange, korte, triste, morsomme og dramatiske historier på diverse biblioteker rundt omkring. Bokhyllene hjemme hos oss fyller flere etasjer og de som ikke er fylt opp med gode historier i bokform, er fylt opp av historier som er filmet.
En liten del av “samlingen”.
En god historie er så individuelt. Noen liker fantasy. Andre liker dokumentar. Noen vil ha det romantisk, historisk eller dramatisk. Noen jeg kjenner syns at en eller annen verdenskrig er det perfekte bakteppe for en god historie. Mange liker en god skrøne og veldig mange liker at det er en smule kriminelt. Til daglig omgir jeg meg normalt med mange som syns at dette er gode historier: «si flaggstang; tissen din er like lang» eller «si laken; mora di danser naken med puppa i baken».
Jepp, du har helt rett, de er nok en smule unge til å sette skikkelig pris på en god historie av litt fyldigere og bedre kvalitet. De syns imidlertid det er fryktelig stas med rim og ler seg helt skakke av disse og tilsvarende historier. De liker den mer tradisjonelle «Skinnvotten» også, til deres forsvar. Mange av dem har nok startet å samle hyllemeter allerede, og jeg tipper alle kommer til å utvide repertoaret etter hvert.
Hverdagshistorier og bøker er skatter. Jeg elsker en god historie på film også. Det er dermed noe overraskende å tenke på at av flere hundre DVD-er i samlingen så tilhører 90 % samboeren, resten av filmene er nok avleggeren sin, selv om hun vokste fra samtlige for mange år siden. Jeg, derimot, eier 2. Den ene er med Jonny Depp. Den andre heter «Chocolat» – og er med Jonny Depp. Der spiller han en birolle (!) i en helt fantastisk god historie som handler om fordommer, frykt for det ukjente, angst for å miste maska, vennskap og bittelitt magi. Selvfølgelig spiller sjokoladen en ganske søt og syndefull rolle i historiefortellingen også. For meg er dette en historie som er verdt å fortelle, igjen og igjen! Den fanger, underholder, fascinerer og inspirerer hver gang. Og i bokform er den helt eminent! Takk til Joanne Harris som har tatt seg bryet med å kreere og skrive ned både denne trollbindende historien og alle de andre hun har ført til pennen.
Akkurat denne historien handler om en mørk og mystisk alenemor som alltid går i skjørt eller kjole, bruker høye hæler, er grisegod på kjøkkenet og ellers ganske rotløs. Visst finnes det vel en piknik eller to under åpen himmel i historien, men ellers er den komplett blottet for friluft, ryggsekker og uteliv. Ikke så veldig lik meg, med andre ord. Den vakre damen har derimot andre trekk jeg identifiserer meg med: Hun jobber hardt for det hun tror på, er lojal og har få, men gode og muligens (ikke bare muligens i filmen!) en smule upassende venner. Tøft!
Jeg tror det viktigste er at historien gjør noe med mottakeren. Slik denne historien gjør noe med meg. Enten den trigger fantasien, fascinerer, rører, forarger eller fanger på andre måter. For meg spiller det da ingen rolle om det er Joanne Harris, Jo Nesbø, Walt Disney eller en av 5-åringene jeg vanligvis henger med til daglig som står for innholdet. Da er historien god! For deg!
Skulle du mot formodning hverken ha lest historien «Bittersøt sjokolade» eller sett filmen, husk å medbringe lækker sjokolade, gjerne med chili (her blir det hot) og gjerne litt vin! Jeg har både boka og dvd-en, om noen skulle trenge en god historie tvert.
Tror dere Toro-brownies vil ha samme effekt på han med hestehalen?
Småbruket har multitasket i hele vår. Det gjør det jo i grunn ellers også, det ligger jo litt i småbrukerkonseptet at det foregår mye samtidig. Spesielt om våren. Denne våren har småbruket også fungert som lesesal.
Den hjemvendte, også kalt evakuerte, studenten har inntatt 2.etasje og ett rom er effektivt gjort om til lesesal. Kompendier, lærebøker, laptop og notater har florert siden starten av mars. Kollokvier, kurs og forelesninger er kringkastet over nett og podcast og videochat med studiekompiser har vært nesten daglig kost. Studenten har bare dukket frem fra papirhaugen når det skal inntas mat, eller når vedkommende må ta en kjærkommen tur ut i frisk luft.
I dag skinner sola. Laptopen og notatene er linet opp. Studenten har fått seg frokost og nettet sjekkes nå for påloggings- og opplastingskapasitet. Det er eksamensdag på småbruket og stemningen er til å ta og føle på.
Allikevel kjennes dagens eksamen i grunn ut som en test. I dag er det filosofene som skal dissekeres og diskuteres. Examen philosophicum. Om noen uker er det jus. Jeg tar ut av oppvaskmaskina. Det gjelder å tilpasse mestringsnivå til utøver….
Eksamen pågår der inne…
Ps! Aristoteles, Descartes, Kant og Smart er nå behørig redegjort for og diskutert. Kandidaten er lettet over at første kapittel på veien til master er unnagjort.
I min gjennomgang av gamle og ganske nye bilder kommer jeg av og til over noen jeg stusser ved. Turer jeg har glemt eller i alle fall ikke har tenkt på på veldig lenge. I slike tilfeller lurer jeg veldig på om det er alderen som spiller meg et puss.
Denne fine turen hadde faktisk gått i glemmeboka. Jeg kan ikke huske å ha vært på kanotur med Putin, tenkte jeg.
Heldigvis så zoomet jeg inn og oppdaget lettet at det var en noe varm småbruker som var lei av å dra på hu som skulle bære i andre enden og hadde tatt i bruk kanoen der det helt garantert ikke blir snakk om noe sjøsjuke…
Det første steget på vei nedover er når du begynner å drikke når du er hjemme alene, har jeg hørt en gang. Jeg har lenge syns et glass vin foran peisen eller i solnedgangen på terrassen er helt gull, jeg egentlig. Uansett selskap eller ikke. Enda en bekreftelse på hvor dette går ? Mohahaha!
Så kom korona og vinkveld og utepils i heimen ble enda vanligere for hvermannsen. Jeg har hele to ganger drukket vin på videochat de siste par ukene. Det funker som f… og siden dagsformen her mildt sagt er noe varierende så er dette noe jeg definitivt tenker å fortsette med.
En av de bra tingene som har kommet av korona, tenker jeg. Kan være riktig så trivelig og antrekket passer en mørbanket kropp: ullstillongs, joggebukse, pledd (sovepose om du har fått bord ute i april) og en kan ligge uten å få sjenkenekt. Slipper til og med å sminke seg. Det ordner filteret. Genialt.
Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:
Det er først når man er på bunnen man kan begynne å grave seg ned, har jeg hørt. Graving i jorda er ren meditasjon, sier andre.
Siden finmotorikken har en sånn dag så ble avleggeren og jeg enige om at valg av søndagssyssel måtte innebære noe som det ikke spilte noen rolle om datt ned…
Å så blomsterfrø, var forslaget. Det innebærer utearbeid med graving i jord og plastpotter og i følge avleggeren så ville det gå bra om jeg mista et frø eller to… Og aktiviteten kan utføres på gressmatta, så om jeg sjøl bikker så er overlevelsesmulighetene store. Det eneste knusbare er glasset i drivbenken. Det tar småbrukeren seg av.
«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta.
«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes.
Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.
