Ny uke, nye muligheter.

Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:

https://www.kk.no/livet/jeg-skammet-meg-over-a-vaere-syk/72371998

(siden linkingen min ikke ser ut til å virke: merk og lim i inn i nettleser. Leseverdig!)

  • ikke late som jeg er frisk, det har jeg gjort i 10 år, førte meg hit jeg er i dag…
  • passe på “energiregnskapet” så jeg ikke havner på Luksusfellen the energiedition
  • være tydelig til NAV og lege (o skrekk og gru!)
  • være ute i sola
  • bare være bitteltitt “fantomfrisk”

Innser allerede at dette “energiregnskapet” fort kan føre meg ut i et kraftig uføre, men det er lov å håpe 😉

Stjælt og delt fra instagram.

Å grave seg ned.

Det er først når man er på bunnen man kan begynne å grave seg ned, har jeg hørt. Graving i jorda er ren meditasjon, sier andre.

Siden finmotorikken har en sånn dag så ble avleggeren og jeg enige om at valg av søndagssyssel måtte innebære noe som det ikke spilte noen rolle om datt ned… 

Å så blomsterfrø, var forslaget. Det innebærer utearbeid med graving i jord og plastpotter og i følge avleggeren så ville det gå bra om jeg mista et frø eller to… Og aktiviteten kan utføres på gressmatta, så om jeg sjøl bikker så er overlevelsesmulighetene store. Det eneste knusbare er glasset i drivbenken. Det tar småbrukeren seg av.

Etter dette var det i grunn bare å legge seg på sofaen igjen….

“Går det bra, egentlig?”

«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta. 

«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes. 

Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.

Ha en finfin søndag!

Den kaviaren som ikke er på meg er i den andre vaskefilla…

Dugnad or not to dugnad…

Det norske folk driver med nasjonal dugnad for tida. Dugnad er jo et hedersord her på berget og i hverdagslivet er vi helt avhengige av denne dugnadsånden for å kunne ha den hverdagen vi vil og er vant til. Veldig mange lengter nå etter hverdagen slik vi kjenner den. Idrettshverdagen inkludert.

Idrett tar vanligvis masse plass i det norske dagliglivet. Mange bruker voldsomt mye tid på idretten. Jeg tenker ikke på Petter Northug eller Edvald Boasson Hagen nå.  Det er noen andre jeg har i tankene.

Ifølge forskning sitter vi mer og mer med rompa godt plantet i kontorstolen, bilsetet og sofaen. Veldig mange sliter med å oppnå de foreskrevne 30 minutter med fysisk aktivitet daglig. Så hvordan er det mulig at vi bruker så mye tid på idrett?

Vi ser det på TV selvfølgelig. Vanligvis. Veldig mange elsker å se fotball på TV. Helst engelsk, så vidt jeg har skjønt. Men går det ikke noe engelsk fotball kan jo spansk, tysk eller italiensk duge. Enkelte takker nok nei til andre invitasjoner fordi det går en kamp på tv. Dedikerte disse. 

Tour de France ser vi normalt også på. De sykler jo i fryktelig mange timer hver dag i 3 uker. Det blir mye idrettstid på TV, det. At det ofte er de siste 30 sekundene som egentlig er spennende, er ikke så farlig. Og så er det jo mye fin natur å se på nedi der. På TV.

Og nå har det akkurat vært vinter. DA var det mye idrett å se på TV for oss nordmenn da. Hver eneste lørdag og søndag var TV-ruta fylt av timevis med langrenn, alpint og annen vintersport. Vi elsker å følge skiheltene våre rundt i verden. Aller best er det når det er OL eller VM, eller Tour de ski. Men helt vanlig verdenscup duger også. Ingenting er som å kjenne pulsøkningen fra sofaen eller godstolen når andre tar seg av svettinga. 

Skiskytterne har til og med begynt å ha konkurranser på helt vanlige ukedager. Så da kan vi se idrett på TV på en torsdag også. For en lykke!

Jeg er en av dem som syns det er stas å se idrettskonkurranser fra godstolen. Jeg ser masse idrett på TV. Og syns det er artig. Men det er noe som er enda mer stas. Foruten å være ute og i aktivitet sjøl, det kommer det mer om en annen gang. Det er nemlig alle de tusener rundt omkring i dette landet som LEGGER TIL RETTE for at barn og ungdom og voksne kan drive med den idretten de har lyst til. 

Vi har massevis av dedikerte voksne som enten har barn, barnebarn eller har hatt eller ikke har som legger ned timevis med arbeid i løpet av ei uke for at nettopp du eller dine unger kan reise til et anlegg eller et lag og drive aktivitet.

Det er han som stiller opp og sender søknad slik at idrettslaget får penger til å lage bane. Med lys så den kan brukes om kvelden, til og med. Og som i tillegg sørger for at snøen fjernes og bana holdes vedlike slik at det bare er for oss andre å møte opp og lekeJ

Det er hun som graver og bygger hoppbakke slik at de som ikke liker så godt å gå bortover men elsker å kjøre fort nedover OG kaste seg ut i løse lufta har et sted å øve seg. 

Det er han som er oppe sent og tidlig og kjører løypemaskin og snøscooter slik at skiløypa ligger klar når ungene skal ut og gå. Og når det er ferdig så snør det igjen og de må begynne på nytt. Og ikke å forglemme så har de jobbet hele sommeren med å planere skitrase og hogge småbusker som er i veien når løypa skal legges.

Det er de som alltid stiller med kaker og vafler når laget spør og som gjerne står i kiosken hele helger for å tilby slitne deltakere i alle aldre noe å spise og drikke i kampens hete. Mange timers arbeid er det for disse.

Og så er det treneren. Han eller hun som alltid møter opp litt før de andre og er igjen litt etterpå og er motivert og skal motivere andre til å gjøre en innsats, lære noe nytt og utvikle seg for seg selv og laget. Denne har jo også gjerne først gjennomført en vanlig arbeidsdag inkludert en normal morgen og ettermiddag med alt det innebærer av tidsklemme og uforutsette hendelser, akkurat som oss andre.  Enda så makter denne personen å være tilstede, møte den enkelte, ha planlagt gode øvelser og aktiviteter, snakke med alle som trenger det, passe på løse deler og innlemme de som kommer for seint på en god måte. 

Alle disse står på for at små og litt større skal få drive nettopp med idrett! Takk til deg som gjør denne jobben! Du er kjempeviktig! Jeg og familien har benyttet oss av både anlegg, skiløyper og trenere hver eneste uke. Vi er veldig glad for at nettopp du har gjort det mulig for oss!

Og kanskje noen av dem du måker snø for, bygger anlegg for, trener eller steker vafler til en dag havner i tv-ruta mi! Tenke seg til! Da blir det moro med idrett på tv, da! Jeg tror det er mange som gleder seg til å komme tilbake til den normale dugnadshverdagen!

Fint vi er forskjellige, egentlig 😉

 

Bilde: løpshavn.no

 

Bildefavoritt.

Jeg tar vel det man kan kalle relativt mange bilder når jeg er ute på tur. Øyeblikk som deles og øyeblikk som jeg sjøl har stor glede av å se igjen ved en senere anledning. Mange av disse øyeblikksmotivene dukker opp sent om kvelden eller tidlig om morgenen. Lyset og stemningen i naturen er helt egen tidlig eller sent på døgnet.

Et av mine favorittøyeblikk som skapte mange motiv på kamerarullen dukket opp på Hedmarksvidda en tidlig morgen i oktober. Soloppgangen forandret landskapet minutt for minutt og bålfrokosten måtte vente. 

Originalsoloppgangen.

For noen år siden fikk jeg en gave av avleggeren til jul som jeg satte ekstra stor pris på. Gaven hadde hun malt selv inspirert av et av bildene av nevnte soloppgang. Det henger på stueveggen hjemme.

Tolkning på lerret.

 

Gone glipp and gone glipp…

 

I dag er det 1.mai. Arbeidernes velfortjente frihetsdag og dagen da i alle fall tidligere generasjoner gikk i tog med paroler for sine kampsaker. Solidaritetens dag. I vår har vi prøvd ut denne solidariteten over store deler av verden. Også her i lille velferdsstaten Norge har solidariteten blitt skrudd opp til neste nivå. «Nasjonal dugnad» kalles det. 

1. mai 2020.

Her i huset har vi tilpasset oss bra. Syns vi sjøl i alle fall. Så bra at en kanskje skulle tro vi bare gjorde nøyaktig som vi pleier. På mange områder er det helt riktig. Vi kan fortsette etter egne prinsipper. 

Men lista over endrede planer og avlyste opplevelser begynner jammen å bli lang.

I dag skulle jeg ha fått julegaven min. Altså jeg har fått den, men ikke løst den ut. Det skulle skje i dag. I skrivende stund skulle jeg sittet på et fly på vei til en byferie med kjæresten. I de 5 påfølgende dagene skulle vi ha levd det gode liv med hotell, restaurant, middelalderby og brostein i en vårlig storby i Europa. Kanskje neste mai, eller den etter der igjen.

Hva husstanden foreløpig kan skyte en hvit pil etter grunnet virus begynner å bli lang.

Jusstudenten har foreløpig inntatt jenterommet og tilværelsen som student i leilighet i storbyen er satt på vent. Et utall antall forelesninger, kurs, kollokvier og alt annet som skulle skjedd på universitetet er avlyst og eksamensforberedelsene foregår utelukkende på nett og på egenhånd. Karatetrening, treningssenter og løpetrening på Bislett er erstattet med hjemmetrening og joggeturer i frisk luft (fint!). Treningssamling med britisk topptrener ble ikke noe av og planlagt tur med kjæresten er avlyst. For ikke å snakke om samvær med venner, som studenter vanligvis er relativt opptatt av.

Småbrukeren har avlyst etterlengtet guttetur til storby i mellomeuropa. Nevnte tur med kjæresten, altså meg, er utsatt på ubestemt tid. Tidligere nevnte treningssamling med dattera er avlyst i tillegg til andre fritidsaktiviteter som’n skulle ha deltatt på. Besøk av far fra Sverige henger i en tynn tråd.

Hu sjøl fikk ikke vært på reunion med gode studievenner fra 1995. Sørgelig. Jobben har vært stengt. Hytteturene til diverse DNT-hytter i nærheten har vært uaktuelle. Konfirmasjonen til ei god venninnes datter er også utsatt. Bestemor på 91 har ikke fått besøk av undertegnede siden januar. Ingen andre heller.

Det var det jeg kom på akkurat nå. Ingenting av dette er krise. Det meste kan tas igjen og alle i huset er friske og raske. Jeg syns fortsatt at den nasjonale dugnaden har vært overkommelig. Det eneste som kreves av mange av oss i denne krisa er at vi holder oss hjemme, unna andre folk og ligger på sofaen. Eventuelt går en tur i skogen.

Men altså: akkurat den julegaveturen har jeg sett veldig fram til, altså! I stedet blir det en tur i almenninga. Håper nysnøen fra i dag tidlig er borte.

Overskrift: The Julekalender.

Dugnad.

The Godfather.

Jeg klarer hverken å se på nyheter eller lese avisen om dagen uten å tenke på han her:

Altså han i bakgrunnen: Tom Hagen, alias Robert Duvall, ikke Vito Corleone/ Marlon Brando… 

«Keep your friends close, and your enemies closer», Gudfaren. (eller Sun Tzu, derom strider de lærde)

Hamstrer du?

Jeg skal skrive litt om korona i dag. Det er lenge siden nå og det er så mange som har lure og ikke så lure ting å si om livet med og under korona at jeg føler jeg har sagt mitt. Inntil videre. Men i dag kommer det litt mer. På en dag der jeg leser at ølkranene i hovedstaden skal åpnes og frisørene har fått åpne, men vi fortsatt venter på åpning av treningssentre for eksempel. Svetter folk sååå vilt og uhemmet at de smitter mer på treningssenter enn halvveis nedi øl nummer 5 på bar? Det er en noe spesiell prioritering etter min mening. Selv om jeg ikke har satt mine ben i et treningssenter de siste 15 åra i alle fall… Har vært på bar, da….

I dag er jeg opptatt av hamstring. Ikke muskelen i låret altså, selv om den skriker etter oppmerksomhet etter ei styrkeøkt tidligere i dag. Har jo et kne å trene opp igjen, og resten av beina får nok også litt glede av bivirkningene av det. Altså ikke lårmuskler, men hamstring i dagligvarebutikken.

Og da lurer jeg på en ting. Er dette hamstring?

Her i huset syns vi handling av mat og dopapir er omtrent like morsomt som å se på gras som gror. Og definitivt mer slitsomt. Derfor er vanen å handle kun en eneste gang per uke. Da selvfølgelig med en huskelapp som er like lang som en middels norskstil på barneskolen var i sin tid!!! Såpass lang at avleggeren har innført renskriving av huskelapp med underkategorier og avsnitt. Noe som i dag førte til at noen glemte å handle det som sto i avsnittet på baksida… alternativt: så ikke baksida i det hele tatt!

Nå hender det at vi må ta en «suppleringshandling» imellom, må jeg innrømme.  Salat handlet for ei hel uke blir lett litt slapp og uapetittelig etter 4 dager og tomater blir det jo tomt for nesten tvert her i huset. I alle fall når frøken grønnsak (altså borteboerstudenten som plutselig ble hjemmeboer) er en del av husholdningen. 

Når handlingen foregår sånn ca hver 7-8 dag er dette antall poser helt normalt. Og handlekurven ser ut deretter. Det ser ut som vi hamstrer, ja. Er klar over det. MEN!!! Dermed går vi også på butikken sjelden. Og utsetter både oss selv, de ansatte, medkunder og andre i omgivelsene for mye mindre smittefare enn vi ville ha gjort ellers. Dermed var ukeshandling for oss en av de lettere delene av «den nasjonale dugnaden». Og vi kan bruke mer tid på å se på at graset gror…

 

Favorittdame.

I går skrev jeg om favorittrommet mitt. Eller jeg skrev vel egentlig at jeg ikke er så opptatt av å ha favoritter i form av at noe blir satt på første-, andre- og tredjeplass og at noe annet dermed havner utenfor pallen. Bortsett fra i konkurranser der jeg deltar da. Der er pallen viktig.

Men selv om jeg prinsipielt er imot å ha absolutte favoritter så har jeg en. Nemlig favorittdama mi! Hu er ung og vakker, ambisiøs og disiplinert. Snill og bestemt. Kompromissløs og målbevisst. Det beste av alt er at hun er hjemmelaget og husets avlegger. 

Da jeg kom hjem etter en hel dag på farten i går hadde favorittdama tatt pause i eksamensforberedelsene og sto klar med hjemmelaget middag. Og vinglasset sto på bordet. Ingen over, ingen ved siden. En ren førsteplass med andre ord. 

Er det rart jeg digger denne her?

Foto: Anders Ingvoldstad

Image.

For noen år siden skrev jeg en statusoppdatering på facebook der jeg etterlyste skandaler og saftige statusoppdateringer. Jeg kjedet meg nok en smule og trengte litt underholdning. Svarene førte ikke akkurat til noe å sladre om, men det ble en god samtale med enkelte smarte hoder om akkurat det der. Statusoppdateringer, altså. Hva vi deler og ikke deler og hvorfor. Jeg tenker at temaet er vel så aktuelt i år. I alle fall for meg.

Hva deler vi på sosiale medier? Hva er vi villig til å vise fram av eget liv, egne tanker og følelser? Hva syns vi er innafor? Hva vil vi oppnå og hvorfor deler vi akkurat det? Og hva er det vi ikke deler? 

Og hva i huleste skjer om vi oppnår en reaksjon som vi ikke forventet? Eventuelt ingen reaksjon i det hele tatt? Og usikkerheten vil alltid ligge der: er det greit å dele dette eller vil det slå tilbake på meg på noe vis?

Jeg tror det handler om hvilket bilde vi ønsker å gi av oss selv. Hvem vil vi være i samfunnet og vennegjengen. Og ikke minst, hvordan påvirker det vi deler oss selv personlig? Jeg selv er midt i et eksperiment. Ifølge avleggeren har jeg i årevis spammet ned alt jeg bruker av sosiale medier med tur- og naturbilder. Ergo er jeg en turfriskus! Så «plutselig» deler jeg blogginnlegg med syt og klag og akk og ve om syk kropp og dårlig humør. Ergo er jeg en kroniker. 

Hva om den dyktige bakeren som får luftig gjærbakst med riktig farge på alle instagram-bildene sine begynner å dele bilder av all bakst som er flat og hard som stein og alle bakeboller og slikkepotter rett før det havner i oppvaskmaskina? Hva om alle outfit-bloggerne deler bilde av usminkede fjes og ugredde hår, da mener jeg morratryner, altså, og «mysbyxor» som aldri ser dagens lys utenfor husets fire vegger? Og hva om alle friskusfamilier deler bilder av unger som skriker, sekkebærere som svetter og banner og kaos i heimen i stedet for smilebilder fra idylliske lunsjplasser der alle strikoser seg med pinnebrød og det aldri blåser kaldt og ingen vil hjem?

Eksperimentet og utfordringen min blir jo å finne ut hvordan turfriskusen og kronikeren, altså begge sider av imaget kan kombineres til en levelig hverdag. Det jeg viser fram har plutselig fått en del flere fasetter der den ene delen ikke er mer sann enn den andre. Både turfriskusen og kronikeren er deler av mitt liv. Det ene er ikke mer eller mindre jug enn det andre. Hverdagen består av flere sider og imaget har slått sprekker. 

Liker best denne varianten av meg selv.