Småbruket har multitasket i hele vår. Det gjør det jo i grunn ellers også, det ligger jo litt i småbrukerkonseptet at det foregår mye samtidig. Spesielt om våren. Denne våren har småbruket også fungert som lesesal.
Den hjemvendte, også kalt evakuerte, studenten har inntatt 2.etasje og ett rom er effektivt gjort om til lesesal. Kompendier, lærebøker, laptop og notater har florert siden starten av mars. Kollokvier, kurs og forelesninger er kringkastet over nett og podcast og videochat med studiekompiser har vært nesten daglig kost. Studenten har bare dukket frem fra papirhaugen når det skal inntas mat, eller når vedkommende må ta en kjærkommen tur ut i frisk luft.
I dag skinner sola. Laptopen og notatene er linet opp. Studenten har fått seg frokost og nettet sjekkes nå for påloggings- og opplastingskapasitet. Det er eksamensdag på småbruket og stemningen er til å ta og føle på.
Allikevel kjennes dagens eksamen i grunn ut som en test. I dag er det filosofene som skal dissekeres og diskuteres. Examen philosophicum. Om noen uker er det jus. Jeg tar ut av oppvaskmaskina. Det gjelder å tilpasse mestringsnivå til utøver….
Eksamen pågår der inne…
Ps! Aristoteles, Descartes, Kant og Smart er nå behørig redegjort for og diskutert. Kandidaten er lettet over at første kapittel på veien til master er unnagjort.
I min gjennomgang av gamle og ganske nye bilder kommer jeg av og til over noen jeg stusser ved. Turer jeg har glemt eller i alle fall ikke har tenkt på på veldig lenge. I slike tilfeller lurer jeg veldig på om det er alderen som spiller meg et puss.
Denne fine turen hadde faktisk gått i glemmeboka. Jeg kan ikke huske å ha vært på kanotur med Putin, tenkte jeg.
Heldigvis så zoomet jeg inn og oppdaget lettet at det var en noe varm småbruker som var lei av å dra på hu som skulle bære i andre enden og hadde tatt i bruk kanoen der det helt garantert ikke blir snakk om noe sjøsjuke…
Det første steget på vei nedover er når du begynner å drikke når du er hjemme alene, har jeg hørt en gang. Jeg har lenge syns et glass vin foran peisen eller i solnedgangen på terrassen er helt gull, jeg egentlig. Uansett selskap eller ikke. Enda en bekreftelse på hvor dette går ? Mohahaha!
Så kom korona og vinkveld og utepils i heimen ble enda vanligere for hvermannsen. Jeg har hele to ganger drukket vin på videochat de siste par ukene. Det funker som f… og siden dagsformen her mildt sagt er noe varierende så er dette noe jeg definitivt tenker å fortsette med.
En av de bra tingene som har kommet av korona, tenker jeg. Kan være riktig så trivelig og antrekket passer en mørbanket kropp: ullstillongs, joggebukse, pledd (sovepose om du har fått bord ute i april) og en kan ligge uten å få sjenkenekt. Slipper til og med å sminke seg. Det ordner filteret. Genialt.
Det er mandag. Ny uke nye muligheter. Jeg leser instagram, #serikkesykut og KK (!) av alle ting til frokost og imponeres av denne damen som i en alder av 32 har kommet milevis lengre en hu sjøl. Ukas ambisjoner for undertegnede blir derfor, etter inspirasjon fra fru Ragnhild Holmås:
Det er først når man er på bunnen man kan begynne å grave seg ned, har jeg hørt. Graving i jorda er ren meditasjon, sier andre.
Siden finmotorikken har en sånn dag så ble avleggeren og jeg enige om at valg av søndagssyssel måtte innebære noe som det ikke spilte noen rolle om datt ned…
Å så blomsterfrø, var forslaget. Det innebærer utearbeid med graving i jord og plastpotter og i følge avleggeren så ville det gå bra om jeg mista et frø eller to… Og aktiviteten kan utføres på gressmatta, så om jeg sjøl bikker så er overlevelsesmulighetene store. Det eneste knusbare er glasset i drivbenken. Det tar småbrukeren seg av.
«Går det bra?», spurte avleggeren i går kveld, via messenger fra andre etasje. Hun hadde hørt et brak fra 1.etg og lurte på om mora hadde falt ut av stolen. Neida, bare surret seg inn i et par ladekabler, mistet telefonen i golvet og nesten bikka et tomt glass. Jeg skjønte det var på tide å legge seg, det blir sjelden bedre utover natta.
«Går det bra, egentlig?», spurte småbrukeren i dag. Spørsmålet var helt betimelig. Det er en av disse dagene. Det hjalp ikke med ei natts såkalt søvn, nei. Kaffe på senga en søndagsmorgen er helt innafor. Og det går bra. Så er det inntak av dagens vitaminer. En tablett på golvet selvfølgelig. «Jaadda!», der er vi i gang. Etter å ha fikla opp den fra lodottene under kanten på kjøkkenbenken er det bare å gi seg i kast med kaviar og eggedeler. Med tuklestælker (les:fingre) som i beste fall ikke samarbeider eller rettere sagt lever sitt eget liv er kaviartuber et rent minefelt. Det gikk som det måtte gå: kaviar eksplodert over hele kjøkkenbenken, golvet, buksa, genseren og armen. Det meste må antakelig brennes.
Jeg aner at dagen kan by på noen utfordringer, så etter å ha fått i meg eggeskiva sitter jeg nå helt rolig og tar sats før jeg skal gå ut å brenne buksa og genseren.
Det norske folk driver med nasjonal dugnad for tida. Dugnad er jo et hedersord her på berget og i hverdagslivet er vi helt avhengige av denne dugnadsånden for å kunne ha den hverdagen vi vil og er vant til. Veldig mange lengter nå etter hverdagen slik vi kjenner den. Idrettshverdagen inkludert.
Idrett tar vanligvis masse plass i det norske dagliglivet. Mange bruker voldsomt mye tid på idretten. Jeg tenker ikke på Petter Northug eller Edvald Boasson Hagen nå. Det er noen andre jeg har i tankene.
Ifølge forskning sitter vi mer og mer med rompa godt plantet i kontorstolen, bilsetet og sofaen. Veldig mange sliter med å oppnå de foreskrevne 30 minutter med fysisk aktivitet daglig. Så hvordan er det mulig at vi bruker så mye tid på idrett?
Vi ser det på TV selvfølgelig. Vanligvis. Veldig mange elsker å se fotball på TV. Helst engelsk, så vidt jeg har skjønt. Men går det ikke noe engelsk fotball kan jo spansk, tysk eller italiensk duge. Enkelte takker nok nei til andre invitasjoner fordi det går en kamp på tv. Dedikerte disse.
Tour de France ser vi normalt også på. De sykler jo i fryktelig mange timer hver dag i 3 uker. Det blir mye idrettstid på TV, det. At det ofte er de siste 30 sekundene som egentlig er spennende, er ikke så farlig. Og så er det jo mye fin natur å se på nedi der. På TV.
Og nå har det akkurat vært vinter. DA var det mye idrett å se på TV for oss nordmenn da. Hver eneste lørdag og søndag var TV-ruta fylt av timevis med langrenn, alpint og annen vintersport. Vi elsker å følge skiheltene våre rundt i verden. Aller best er det når det er OL eller VM, eller Tour de ski. Men helt vanlig verdenscup duger også. Ingenting er som å kjenne pulsøkningen fra sofaen eller godstolen når andre tar seg av svettinga.
Skiskytterne har til og med begynt å ha konkurranser på helt vanlige ukedager. Så da kan vi se idrett på TV på en torsdag også. For en lykke!
Jeg er en av dem som syns det er stas å se idrettskonkurranser fra godstolen. Jeg ser masse idrett på TV. Og syns det er artig. Men det er noe som er enda mer stas. Foruten å være ute og i aktivitet sjøl, det kommer det mer om en annen gang. Det er nemlig alle de tusener rundt omkring i dette landet som LEGGER TIL RETTE for at barn og ungdom og voksne kan drive med den idretten de har lyst til.
Vi har massevis av dedikerte voksne som enten har barn, barnebarn eller har hatt eller ikke har som legger ned timevis med arbeid i løpet av ei uke for at nettopp du eller dine unger kan reise til et anlegg eller et lag og drive aktivitet.
Det er han som stiller opp og sender søknad slik at idrettslaget får penger til å lage bane. Med lys så den kan brukes om kvelden, til og med. Og som i tillegg sørger for at snøen fjernes og bana holdes vedlike slik at det bare er for oss andre å møte opp og lekeJ
Det er hun som graver og bygger hoppbakke slik at de som ikke liker så godt å gå bortover men elsker å kjøre fort nedover OG kaste seg ut i løse lufta har et sted å øve seg.
Det er han som er oppe sent og tidlig og kjører løypemaskin og snøscooter slik at skiløypa ligger klar når ungene skal ut og gå. Og når det er ferdig så snør det igjen og de må begynne på nytt. Og ikke å forglemme så har de jobbet hele sommeren med å planere skitrase og hogge småbusker som er i veien når løypa skal legges.
Det er de som alltid stiller med kaker og vafler når laget spør og som gjerne står i kiosken hele helger for å tilby slitne deltakere i alle aldre noe å spise og drikke i kampens hete. Mange timers arbeid er det for disse.
Og så er det treneren. Han eller hun som alltid møter opp litt før de andre og er igjen litt etterpå og er motivert og skal motivere andre til å gjøre en innsats, lære noe nytt og utvikle seg for seg selv og laget. Denne har jo også gjerne først gjennomført en vanlig arbeidsdag inkludert en normal morgen og ettermiddag med alt det innebærer av tidsklemme og uforutsette hendelser, akkurat som oss andre. Enda så makter denne personen å være tilstede, møte den enkelte, ha planlagt gode øvelser og aktiviteter, snakke med alle som trenger det, passe på løse deler og innlemme de som kommer for seint på en god måte.
Alle disse står på for at små og litt større skal få drive nettopp med idrett! Takk til deg som gjør denne jobben! Du er kjempeviktig! Jeg og familien har benyttet oss av både anlegg, skiløyper og trenere hver eneste uke. Vi er veldig glad for at nettopp du har gjort det mulig for oss!
Og kanskje noen av dem du måker snø for, bygger anlegg for, trener eller steker vafler til en dag havner i tv-ruta mi! Tenke seg til! Da blir det moro med idrett på tv, da! Jeg tror det er mange som gleder seg til å komme tilbake til den normale dugnadshverdagen!
Jeg tar vel det man kan kalle relativt mange bilder når jeg er ute på tur. Øyeblikk som deles og øyeblikk som jeg sjøl har stor glede av å se igjen ved en senere anledning. Mange av disse øyeblikksmotivene dukker opp sent om kvelden eller tidlig om morgenen. Lyset og stemningen i naturen er helt egen tidlig eller sent på døgnet.
Et av mine favorittøyeblikk som skapte mange motiv på kamerarullen dukket opp på Hedmarksvidda en tidlig morgen i oktober. Soloppgangen forandret landskapet minutt for minutt og bålfrokosten måtte vente.
Originalsoloppgangen.
For noen år siden fikk jeg en gave av avleggeren til jul som jeg satte ekstra stor pris på. Gaven hadde hun malt selv inspirert av et av bildene av nevnte soloppgang. Det henger på stueveggen hjemme.
I dag er det 1.mai. Arbeidernes velfortjente frihetsdag og dagen da i alle fall tidligere generasjoner gikk i tog med paroler for sine kampsaker. Solidaritetens dag. I vår har vi prøvd ut denne solidariteten over store deler av verden. Også her i lille velferdsstaten Norge har solidariteten blitt skrudd opp til neste nivå. «Nasjonal dugnad» kalles det.
1. mai 2020.
Her i huset har vi tilpasset oss bra. Syns vi sjøl i alle fall. Så bra at en kanskje skulle tro vi bare gjorde nøyaktig som vi pleier. På mange områder er det helt riktig. Vi kan fortsette etter egne prinsipper.
Men lista over endrede planer og avlyste opplevelser begynner jammen å bli lang.
I dag skulle jeg ha fått julegaven min. Altså jeg har fått den, men ikke løst den ut. Det skulle skje i dag. I skrivende stund skulle jeg sittet på et fly på vei til en byferie med kjæresten. I de 5 påfølgende dagene skulle vi ha levd det gode liv med hotell, restaurant, middelalderby og brostein i en vårlig storby i Europa. Kanskje neste mai, eller den etter der igjen.
Hva husstanden foreløpig kan skyte en hvit pil etter grunnet virus begynner å bli lang.
Jusstudenten har foreløpig inntatt jenterommet og tilværelsen som student i leilighet i storbyen er satt på vent. Et utall antall forelesninger, kurs, kollokvier og alt annet som skulle skjedd på universitetet er avlyst og eksamensforberedelsene foregår utelukkende på nett og på egenhånd. Karatetrening, treningssenter og løpetrening på Bislett er erstattet med hjemmetrening og joggeturer i frisk luft (fint!). Treningssamling med britisk topptrener ble ikke noe av og planlagt tur med kjæresten er avlyst. For ikke å snakke om samvær med venner, som studenter vanligvis er relativt opptatt av.
Småbrukeren har avlyst etterlengtet guttetur til storby i mellomeuropa. Nevnte tur med kjæresten, altså meg, er utsatt på ubestemt tid. Tidligere nevnte treningssamling med dattera er avlyst i tillegg til andre fritidsaktiviteter som’n skulle ha deltatt på. Besøk av far fra Sverige henger i en tynn tråd.
Hu sjøl fikk ikke vært på reunion med gode studievenner fra 1995. Sørgelig. Jobben har vært stengt. Hytteturene til diverse DNT-hytter i nærheten har vært uaktuelle. Konfirmasjonen til ei god venninnes datter er også utsatt. Bestemor på 91 har ikke fått besøk av undertegnede siden januar. Ingen andre heller.
Det var det jeg kom på akkurat nå. Ingenting av dette er krise. Det meste kan tas igjen og alle i huset er friske og raske. Jeg syns fortsatt at den nasjonale dugnaden har vært overkommelig. Det eneste som kreves av mange av oss i denne krisa er at vi holder oss hjemme, unna andre folk og ligger på sofaen. Eventuelt går en tur i skogen.
Men altså: akkurat den julegaveturen har jeg sett veldig fram til, altså! I stedet blir det en tur i almenninga. Håper nysnøen fra i dag tidlig er borte.
