Friluftsheidi

«Dere som er syke og «bare» er hjemme hele dagen, hva gjør dere egentlig? Det må da være kjedelig? Det må da gå an å ta seg sammen?»

Kjedelig, ja. Det er bokstavelig talt drit kjedelig å ikke kunne gjøre det du egentlig vil. Kjedelig å aldri ha nok energi til å velge på øverste hylle. Kjedelig å ikke være del av et kollegialt fellesskap og kjenne at en bidrar i samfunnet. Kjedelig å ikke ha andre enn katta å konversere med. Kjedelig å måtte legge ned alt av aktivitet i dagevis, bare fordi du vet du skal og må virke noen timer om senere i uka.

Jeg kan ikke snakke for alle andre. Så dette gjelder meg. Jeg syns alt det her er kjedelig. Samtidig har jeg ikke noe valg. Det er en del greier jeg MÅ gjøre for å holde meg såpass i funksjon som jeg faktisk kan være på gode dager.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag for eksempel har hele formiddagen gått med til trening. Så mye som jeg trener så skulle jeg lett kunne både jogget flere kilometer og vært sprek nok til å fungere i både jobb, småbrukerliv og fritid. Hvis jeg var frisk.

Treningsregimet som jeg av ulike årsaker er avhengig av, tar tid. Og energi. Og siden skroget er avhengig av en rolig start, så tar det litt tid før jeg kommer i gang. Oppvaskmaskina måtte tømmes og søpla måtte ut først også. I dag tok hele økta noe over to timer da jeg endelig kom i gang. Dusjen etterpå kom i tillegg. Minst tre ganger i uka bør dette gjennomføres. Deler av programmet anbefales å gjennomføres hver dag…

Med fullført økt i kroppen og dusjen unnagjort var klokka omkring 11.30. Da var jeg selvfølgelig sulten igjen og lunsj måtte inntas. Etter det har jeg i grunn vært rimelig gåen og kraftløs. Jeg sitter på rompa og mangler energi til å komme meg derifra. Litt smerter står også på menyen, så bevegelse er i grunn noe krevende greier. Jeg har svart på litt mail, både jobb og annet, ryddet i mailboksen, og så skriver jeg blogg. Ellers så går vaskemaskina. Klærne som befinner seg der må henges opp etterpå og planen er å ordne litt middag til småbrukeren kommer hjem fra jobb. Da gjelder det å sitte rolig og restituere fram til det må gjøres…hvis ikke så går det muligens ikke.

Jeg har ingen planer i kveld. Det er best slik. Kropp og energi har ikke for vane å være på topp på ettermiddags- og kveldstid. Så det er nødvendig at de fleste kvelder er rolige. Så går det eventuelt an å ha besøk eller finne på noe annet etter klokka 17 en gang eller to i uka. Maks. Vel og merke hvis jeg har en rimelig god dag og helst fri dagen etter….

Kjedelig? Javisst, det syns jeg så absolutt. Men det er det dagen består av. I sommer var jeg blant annet i Skarvheimen, på Muen, ved Dørfallet og på kanotur i 5 dager. For halvannen uke siden sov jeg i hengekøye med ei venninne. To dager i uka er jeg på jobb noen timer. Det hender jeg må ta en handletur på Kiwi og innimellom slår jeg ut håret med en skogstur på et par kilometer eller tre.

Skal slik som dette gjennomføres så må minst annenhver dag være av det kjedelige slaget. Det slaget der trening og restitusjon er hovedgesjeft. Sånn går nu dagan. Så jeg som er syk og «bare» er hjemme mange av dagene: det er dette jeg gjør. Det er slik jeg «tar meg sammen». For å fungere noen timer en gang iblant. Jeg tar meg sammen hver eneste dag. Rett og slett kjedelig.

Enkelte dager er like grå som utsikten fra champagnebalkongen i formiddag. Men ser jeg nøye etter så ser jeg at over tåka er himmelen blå, og jammen er det ganske fargerikt over halmstubben på åreren 🙂

…har du vett, lar du det være!

Ordtaket lærte jeg som barn. I teorien. Jeg hadde lyst og ga meg selv lov i dag. Det er et privilegie jeg har når det er jeg som styrer bilen og tida. Og så er jeg heldigvis gammal  nok til å bestemme ting sjøl uansett.

Dermed ble det tirsdagsbad denne uka! Og heldigvis for det. Frustrasjonen var stor da det ikke ble noe forrige uke. Og bekymringen påtakelig da badepartner-in-crime dro på seg tett nese denne uka. Skulle tirsdagsbadtradisjonen dø ut så tidlig?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Neida. Jeg tok ansvar og gjennomførte. All by myself.

1. Et stykk champagnebalkong.
2. En god venn
3. Noen timer med god mat og godt drikke

Resultatet blir en meget hyggelig skravlekveld som bokstavelig talt boblet over av påfyll og livsfilosofi. Så kan samfunnet utafor gå sin gang. Noen velges og noen velges bort og andre gjør det beste ut av de korta som fins i den personlige kortstokken.

For eksempel kan en blåmandagskveld tilbringes på champagnebalkongen. Og så kan man føle seg som et menneske for noen timer.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Takk for selskapet!

Hipp hurra og gratulerer med dagen, mamma. I dag fyller mammaen min rundt år. Jeg har hatt klokketro på at det blir kake i hele dag. Og jeg fikk selvfølgelig rett.

Jeg er sammen med veldig unge mennesker på jobb. Akkurat for tida er de aller fleste jeg henger med der under 6 år. Før helga snakket vi om hva vi skulle gjøre i helga. Det var ingen som skulle på fisketur, men samtlige skulle spise lørdagsgodt. Mye felles for oss alle der også.

Jeg for min del kunne fortelle forsamlingen at jeg skulle i bursdag til mammaen min. Det er alltid interessant å snakke om alder og tall med disse unge menneskene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så da spurte jeg: «Hvor mange år tror dere mammaen min blir da?»

Vi var enige om at hun ikke var 5 år. Det gikk jo ikke an. Klientellet var tross alt ikke to år lenger, så en liten smule logikk måtte det gå an å bruke. “Hun er sikkert 1000 år”, foreslo en. Og lo litt. Nyervervet logikk tilsa nok at det forslaget også var noe på vidda.

Etter litt snakk fram og tilbake ble vi enige om at vi måtte sette sammen et 7-tall og et til. Så gratulerer med 70-årsdagen mamma! Det er heldigvis ikke Metusalem som skal feires!

(Ps: skal hilse fra en kollega som syns du var fryktelig ung. Men sånn er det vel når man ser ut som 12 år på bryllupsdagen 😉)

Hver gang jeg ser denne kampanjen så blir jeg provosert. Og jeg blir i alle fall provosert når jeg hører det blir sagt. Hva i himmelens navn er det slags argument? For meg mangler det fullstendig både substans og mening. Å stemme det jeg alltid har stemt på grunn av vane, kunne aldri ha ramlet meg inn.

Jeg er ikke spesielt politisk. I alle fall ikke partipolitisk. Det kan jeg ikke påstå. «Jeg er ikke så opptatt av politikk, jeg». Er det mange som argumenterer.

Vel. Prøv denne: Jeg er arbeidstaker. Derav opptatt av forhold og rettigheter i arbeidslivet. Jeg er studentmamma. Dermed opptatt av studenthverdag og studentøkonomi. Jeg har «voksne» foreldre og jobber med unger. Dermed er jeg opptatt av omsorg for folk i alle aldre. Jeg bor på bygda, men 4 meter fra trafikkert vei. Dermed er jeg opptatt av samferdselspolitikk. Jeg er varig syk. Dermed er jeg opptatt av velferd. Jeg betaler skatt. Dermed er jeg opptatt av skattepolitikk og hva skattepenga mine brukes til. Jeg spiser mat. Dermed er jeg opptatt av matproduksjon og matsikkerhet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I år har jeg lest partiprogram og fulgt med i skrevne media for å danne meg et bilde av hvem som appellerer mest til meg og mitt liv. Jeg har bevisst styrt unna alle såkalte «partilederdebatter» og slikt da jeg opplever det som sirkus. Jeg vil lese svart på hvitt hva det enkelte partiet vil i saker jeg er opptatt av. Og er ikke så opptatt av hvem som «vinner» debattprogram på tv. Jeg stemmer på den som vil bidra til å dra samfunnet i den retningen som jeg syns vi skal. Hvem det blir? Jeg har ikke bestemt meg enda. Men jeg vet hvilken retning stemmen min IKKE går.

Jeg er opptatt av mye og mangt. Alt dette er saker som politikerne skal bestemme over. De skal bestemme hvilken vei samfunnet vårt skal gå og hva vi skal prioritere i disse sakene. Og jeg, jeg har makten i mine hender til å bestemme hvem av dem som skal være med å avgjøre dette. Jeg kan stemme på eller la være å stemme på politikere til å styre. Men jeg kan rett og slett ikke la være å stemme. Det vil gi en halv stemme til de jeg ikke heier på. Eller ei hel. Like lite som jeg kunne tenke meg «å stemme det jeg alltid har stemt». Det ville i så fall vært utfordrende. For det har variert gjennom åra.

Stem du også! Du er avhengig av samfunnet og samfunnet av deg! Enten du vil eller ikke.

Er jeg politisk interessert som maser sånn? Politisk, ja. Partipolitisk, not so much!

Ingen sofavelger å se her…

Hva vil du ha? I dag har jeg lyst til å skrive noe om forskjellen på sympati og empati. Det blir ikke lett og jeg kjenner at jeg egentlig tenker at det kan gå alle veier. Men jeg gjør et forsøk. I går fikk jeg tilsendt en artikkel og video om temaet av en venninne. Det handler selvfølgelig om at jeg som er varig syk møter både sympati, empati og likegyldighet daglig. Og ikke minst så møter jeg andre medmennesker med det samme. Sympati, empati og likegyldighet. Det er menneskelig. Relevant for både meg og deg med andre ord.

Artikkelen finner du her:

http://twentyonetoys.com/blogs/teaching-empathy/brene-brown-empathy-vs-sympathy?fbclid=IwAR38_ttH1DuwqMgsH5aI1cs-fIFjkG5VAYKqSon1nQkQxxTAZx-CNOhKH6M

En venninne som har kjent på det sjøl, både som mottaker av sympati og empati og som giver sendte meg altså denne. Hun har kjent på det slik som oss alle. Vi har alle våre utfordringer. Og i livet møter vi alle både utfordringer, sympati og empati. Og antakelig likegyldighet også. Det er helt naturlig.

Er ikke sympati og empati det samme da, spør du deg kanskje. Ifølge artikkelen er det store forskjeller. Så nei! Dr Brené Brown sier følgende:

«Empathy fuels connection. Sympathy drives disconnection.»

Empati og sympati likestilles ofte, men hun mener de er veldig forskjellige. Empati er en evne som kan føre mennesker sammen og få individer til å føle seg inkludert, mens sympati skaper en ujevn maktbalanse som leder til mer isolasjon og utenforskap. Til tross for dette så kommer jo sympati som regel fra en god plass. Sympatien kommer fordi vi så gjerne vil hjelpe og bidra slik at mottakeren føler seg bedre, ikke sant?

Brown mener det er 4 nøkkelpunkter på veien til å vise empati:

1. Ta andres perspektiv. Ta på deg den andres sko.
2. Unngå å dømme. Konsentrer deg om å lytte.
3. Kjenn igjen følelser hos den andre som du kanskje selv har kjent på tidligere.
4. Fortell at du kjenner igjen følelsene.

«Empathy is a choice, an it`s a vulnerable one», sier Dr. Brown. Ifølge henne er utfordringen at empati krever at vi kjenner på eller reflekterer over følelser som er ukomfortable. Vi gjenkjenner følelser som frustrasjon, redsel eller forvirring, og prøver å ta den andre personens perspektiv. Vi vet ikke hvordan den andre har det, men vi kan gjenkjenne følelsene medmennesket vårt sitter med. Å velge empati framfor sympati eller fullstendig likegyldighet er ofte mer krevende på kort sikt, men langtidsfordelene er store.

Dr. Brown sier følgene: «Rarely can a response make something better. What makes something better is connection». Jeg oversetter det med at det jeg sier ikke nødvendigvis gjør ting bedre. Det som gjør ting bedre er fellesskap. Du er ikke alene.

Som regel så er ikke mennesket ute etter en magisk quick-fix når de forteller om en utfordring. De forventer ikke at lytteren kommer med løsningen. Vi trenger bare noen som kan hjelpe oss å kjenne oss litt mindre alene i å møte utfordringene. Det kan jo hende vi leter etter noen som har erfaring i å komme seg gjennom utfordringer før. I alle fall er vi definitivt ute etter samhørighet og det er det empati dreier seg om.

Så blir utfordringen for oss alle å huske på: Sympati er stort sett alltid godt ment! Vi vil bare hjelpe og trøste. Når jeg sier til meg selv at det er mange som er sykere enn meg, så har jeg rett. Og når kollegaen din forteller at de kjenner en med samme diagnose som deg som må ligge i senga hele dagen, så ønsker de bare å trøste. Du er jo ikke der. Det kunne vært verre. Og de har helt rett. Det kunne det.

Les Dr. Brown sin artikkel, eller nøy deg med min tolkning her. Og ikke minst: se animasjonsvideoen som ligger ved. Først og fremst egentlig: se videoen! Jeg fikk i alle fall en aha-opplevelse! Takk for lenken, AC.

“An apple a, day keeps the doctor away”, lærte jeg som barn.

Småbrukeren har slått til med eplepai på en fredda’. Helga er redda! 🍏

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvorfor sitte vondt på små stoler og benker når du kan sitte vondt på en stokk rundt en bålplass?

I år uten bål, grunnet skogbrannfare og bålforbud. Høstens foreldremøte er avholdt. Som vanlig til skogs. Det passer meg utmerket. Det er til skogs jeg driver pedagogikk. Så da skulle det bare mangle at foreldrene også blir med dit når vi skal snakke om hva vi driver med.

Og vi snakker. Men vi viser også fram. Konkretisering er nødvendig for ungene. Konkretisering som å ta, føle og gjøre i stedet for å fortelle og lese om. Konkrete erfaringer er nødvendig for læring. Spesielt når du er ganske liten. Og siden unger egentlig er som folk flest, så regner jeg derfor med at konkretisering fungerer for de fleste mammaer og pappaer også.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så i dag har vi laget mønster av kongler og pinner. Vi skulle egentlig ha trædd blåbær på strå også. Det får bli en annen gang. Det gjelder å gjøre det enkelt så til og med mamma og pappa skjønner. Så får 4-åringene få større utfordringer etter hvert😉

Dagens morgenkaffe inntas i skrivende stund. Innendørs og under dyna. Det er en sånn dag. Foreløpig. Planen er å oppgradere utover formiddagen, altså.

Søndag derimot var morgenkaffen av det mer luksuriøse slaget. I alle fall for friluftsheidi. Utekaffe med utsikt over stille vann og etterhvert morrasol.

Og takk for oppfordringen bunnytrash.blogg.no. Det er farlig å etterlyse naturbilder hos friluftsheidi. Det kan fort ta av og gå inflasjon i greiene😉

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi har vel alle vært der. Vi som liker å skrive og gjør det rett som det er. Noen ukentlig. Noen daglig og noen flere ganger om dagen. Vært der at det ikke er så mye å skrive om, altså. Skrivesperre eller hva det kalles. Når det ikke kjennes som det skjer noe som helst som fortjener en plass i bloggverdenen. Eller når hverdagen er så travel at det rett og slett ikke er tid og overskudd til tastaturet.

Selv er jeg på et sted akkurat nå der det er så mye mening og det foregår så mye meningsfullt som må bearbeides inne i hodet at det går fullstendig i stampe når det gjelder å få noe skrevet. Det finnes foreløpig ikke ord som klarer å beskrive tilstanden inni topplokket. Så da får det være inntil videre. Hjernens egenkorrektur antakelig. Og helt sikkert ikke så dumt. Meningsfulle greier som betyr noe trenger ofte litt bearbeiding før det skal deles. Erfaring tilsier at det er lurt.

Og kjenner jeg meg rett så kommer ordene. Plutselig. Inntil det skjer så kan bloggen leve fint med å være mindre meningsfull. Sånn er hverdagen også. En dag er full av mening. En annen kan mer eller mindre forbigås i stillhet. Og noen ganger er der det så mye mening at det nesten koker over. Her må det som sagt koke litt. Så deles det nok noe mer eller mindre meningsfullt en eller annen gang.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det blir ikke noe blogg herfra på vei ned fra tiern i alle fall. Takk til @stjernekast på instagram for kloke ord atter en gang.