Sov litt lenger enn du pleier. Eller, prøv i alle fall å ligge i senga. Soving er for de som får det til. Bevilg deg selv en rolig frokost.
Ta ei treningsøkt på eget treningsrom. Fokuser på «kvalitet i bevegelsene». En lang dusj etterpå er fortjent.
Lunsj
Tilbring tidlig ettermiddag under dyna. Snakk gjerne litt med småbruker eller andre da han/de kommer hjem, men fortsett å ligge urørlig ei god stund etterpå også. En time er for lite. Mellom 2 og 3 er ønskelig. Ørepropper er nødvendig.
Mat igjen. Det er lenge til 4 pils og en pizza, så det gjelder å ikke gå tom. Aldri.
Book overnatting hos sikker tilbyder. Men pakk med egne puter. Uvante puter kombinert med flytende kornblanding, druejuice eller annet kan erfaringsmessig ødelegge enhver skrott over 25. Også en frisk en.
Ifør deg sjøl egnede tekstiler. Glem sko med hæler og plagg som klemmer. Gå for noe du faktisk fikser. Men muligens noe annet enn joggebukse og raggsokker.
Stikk på lønningspils og la det stå til. Hygg deg!
Gjett hvilken variant jeg kjører. For min del har jeg en sterk mistanke om at dagen i dag vil by på litt samme opplegget som gårsdagen… Bortsett fra siste punkt😉Lag deg en fin lørdag👍
Her sitter jeg da og har ikke all verden å dele med bloggverdenen i dag. Livet går sin skjeve gang, dagen er tilbrakt til skogs med ungene på jobben og jeg har hatt bål. Lek og fysisk utfoldelse, mestring og opplevelse i store kvanta. I alle fall for de som både klarte å klatre opp og ikke minst løste floka med å ta seg ned igjen. Men ingen store eller små hendelser som skriker etter å dokumenteres og kommenteres på blogg.
Så da velger jeg å lese Dagbladet på nett. Kanskje inspirasjonen kommer da…
Det er greit, Buskerud. Gjør som dere vil. Må man så må man. Men må dere skrive om det da, Dagbladet? Jeg jobber i promp-og-bæsj-humorens mekka, barnehagen, men jeg drar da hjem fra jobb hver dag!?! …ikke Buskerud…
Jeg skiter i om jeg har lest feil. Av og til kan det være hele vitsen for å få noe å skrive om. Og Dagbladet leverer stort sett alltid noe skitsnakk som går an å kommentere. Takkskarruha!
Det er regjeringskabalen de jobber med nå, sies det. Jonas og Trygve og de. De skal finne ut hvem som egner seg til hvilke oppgaver og ikke minst skal de kjempe om posisjoner. Her på bruket kjemper vi ikke så mye om posisjonene. Vi fordeler. Og så tar vi roller etter hvert som det passer AS småbruket. Det fungerer rimelig greit. I alle fall for det meste. Som hos folk flest, går jeg ut ifra. Men om vi skulle fordele postene… da…
La meg se. Det blir litt av en kabal. Vi er tross alt kun to personer i denne husholdningen. Tar jeg med katta, som i det minste er en personlighet, så er vi tre. Og for variasjonens skyld så tror jeg at jeg inkluderer avleggeren også. Selv om hun både har samboer og jobb i by’n. Vi kan kalle det stortingshybelen hennes. De greiene med skatt og slikt blir hennes problem.
Da er det bare å legge kabalen:
Finansminister. Denne ministeren har ansvaret for å planlegge og iverksette den økonomiske politikken. Her hos oss er det ingen tvil om at denne posten går til småbrukeren. Hans finansielle posisjon og ikke minst evne er såpass overlegen undertegnedes, at det ikke finnes tvil. Han lager til og med husholdningsbudsjett. Som jeg følger når jeg har lært meg systemet. Mer eller mindre. Dessuten har han hatt. Vi som husker Sigbjørn Johnsen vet jo at enkelte finansministere liker å bruke det. Muligens kan avleggeren utfordre ham på stillingen. Men jeg antar hun ikke har tid.
Utenriksminister. Utenriksministeren jobber for Norges interesser internasjonalt. Denne posten går utvilsomt til avleggeren. Hun går tross alt «internasjonale studier» og bor på Grønland. Altså det som ligger relativt sentralt i Oslo. Stilig med en utenriksminister på 22.
Kultur- og likestillingsminister. Kulturministeren har ansvar for kultur, medier, idrett, frivillighet, tros- og livssynssamfunn og lotteri. Her kom det en ministerpost til friluftsheidi. Kultur og medier er mitt område. Og jeg har en gang i nittenpilogbue vært aktiv idrettsutøver. Så selv om både avlegger og småbruker har drevet organisert idrett lenge etter at undertegnede hadde lagt opp, og på et myyyye høyere nivå, så tar jeg meg den frihet og ikle meg den. Når det gjelder tro- og livssyn så er vi like gode eller dårlige alle tre. Om ikke annet så er vi nøytrale. Lotteri driver vi ikke med. Men bestemor likte bingo.
Forsvarsminister. Sikkerhet og forsvar er småbrukerens område. Han sørger for at alt er i orden. Passer på grenser og skriver under nabovarsel og slikt når naboene skal bygge på. Det norske forsvaret skal jo også håndtere våpen. Her på småbruket skytes en del med pil og bue. Ellers er det kun småbrukeren som håndterer skytevåpen. På jakt. Det er jo han som har vært i forsvaret også. For et kvarters tid sida.
Minister for høyere utdanning og forskning. Her tror jeg vi må samarbeide. Avleggeren har nok etter hvert høyest utdanning, selv om friluftsheidi også har testet ut slikt noe både i dette århundret og i forrige. Forskning er jeg rimelig erfaren med. Det er jo det jeg driver med på jobb hele tida. Med forskningsassistenter yngre enn 6 år.
Kunnskaps- og integreringsminister. Har visstnok ansvar for barnehage og grunnskole samt integrering. Denne er min. Jeg jobber tross alt i bransjen og har gjort det i 26 år. Og mener en del om det også.
Klima- og miljøminister. Denne må jeg nok også ta. Den ivrigste på å sortere søpla er tross alt meg. Dessuten så er det stort sett jeg som triller ut søppeldunkene når de skal hentes av renovasjonsselskapet. Det er nemlig jeg som får renovasjons-sms…
Justis- og innvandringsminister. Her tror jeg avleggeren får bidra. Hun har tross alt studert juss. Og igjen: hun bor på Grønland. Selv om småbrukeren håndhever den lokale «innvandringen» på småbruket. Det dreier seg altså om mus som sjelden får oppholdstillatelse, selv om de gjør en iherdig innsats nå på høsten. De møtes av musefeller. Eventuelt av katta. Streng og rimelig brutal innvandringspolitikk her altså.
Digitaliseringsminister. Digitale løsninger, apper og sosiale medier er friluftsheidis domene. Jeg tipper småbrukeren er rimelig fornøyd med å slippe å forholde seg til denne ministerposten. Avleggeren vil nok være meget tvilende til friluftsheidis evner på området og muligens gjøre hevd på posisjonen. Med rette. Men en ting er sikkert: jeg vet hvem jeg ringer for å få hjelp…og det gjør jeg nok.
Helseminister. Helseministeren har ansvaret for helsevesenet og offentlige helsetjenester. Denne posten går også til friluftsheidi. Av den enkle grunn at hun for tida er mer eller mindre storforbruker av helsetjenester. Må vel lære noe av det her. Her bedrives også en del forskning. Fungerer det med sykehus i fire byer eller ønsker jeg meg et storsykehus?
Barne- og familieminister. Denne posten er også friluftsheidi-mat. Barnehagejobben er hovedgrunn. Det kommer ikke flere unger i denne familien før det eventuelt kommer barnebarn.
Nærings- og handelsminister. Småbrukeren får bekle denne posten. Han har tross alt drevet egen næring både «ute og hjemme» og har greie på slikt. Han er ikke så glad i å handle, da. Men når han først gjør det, så går det noen kroner. På veterantraktor for eksempel.
Samferdselsminister. Siden småbrukeren akkurat kom inn etter å ha skiftet til vinterdekk på bilen min så går denne posten også til ham. Samferdsel for oss her på småbruket betyr bil. Og vei. En vei som forresten går omkring fire meter fra soverommet vårt og skaper mye frustrasjon. En frustrasjon som småbrukeren har delt med vegmyndighetene i årevis. Fortsettelse følger.
Fiskeriminister. Småbrukeren igjen. Han fisker. I alle fall litt. Det gjør friluftsheidi også. Men tålmodigheten er om mulig enda dårligere enn småbrukeren sin. Jeg liker å spise fisk da. Særlig sushi.
Olje- og energiminister. Småbrukeren hogger ved og bærer ved. Så dermed går denne posten også til ham. Olje er det også han som skifter. Stort sett på veteranbilene da. Strømregninga må vi dele på.
Eldre- og folkehelseminister. Siden friluftsheidi er eldst så går denne posten til henne. Enkel logikk.
Kommunalminister. Her inngår boligpolitikk, plan og bygningsloven, kommuneøkonomi og regional- og distriktspolitikk, leser jeg. Bygninger og tak over hodet er småbrukerens domene. Han er tømrermester. Skal noe bygges, og det er større enn ei fuglekasse, så er det småbrukeren som ordner det.
Arbeids- og sosialminister. Jeg påberoper meg en liten smule flere sosiale gener enn småbrukeren. Dermed tar friluftsheidi denne posten. Selv om småbrukeren nok er sterkere på det med arbe’…
Utviklingsminister. Her må avleggeren ta litt ansvar. Det høres logisk ut at denne posten tilkommer neste generasjon. Spennende å se hvordan hun vil utvikle småbruket…
Samfunnssikkerhetsminister. Posten tilhører justis- og beredskapsdepartementet. Her henger jeg meg opp i beredskaps-delen og innsetter dermed småbrukeren. Det er han som sørger for at vi er beredt. Med ved og slikt…
Landbruks – og matminister. Han som dyrker grønnsaker til den store gullmedalje både i kjøkkenhage og drivhus må visst ta seg av denne posten også. Han lager forresten det meste av maten i tillegg, så det er egentlig ingen tvil. Småbrukeren igjen.
Han får det travelt han der småbrukeren. Å fylle ministerposter er ikke for amatører. Det er godt han er allsidig og brukanes til mye. Ikke mindre enn 9 ministerposter fikk han i denne regjeringskabalen. Det hadde vært noe det Trygve!
Til slutt så gjenstår vel igrunn bare statsministerposten. Den har det stått Jonas på i ukesvis. Skulle gjerne påberopt meg den selv jeg, altså. Den her på småbruket altså, ikke den Jonas vil ha.
Men jeg kjenner vel egentlig at det blir litt feil. Her på bruket går vi for stasminister i stedet. Og det er katta.
Klar til å legges. Greit å ha en og annen joker å spe på med.
Vi er opptatt av tall. Og vi lar oss påvirke av tall. Mer enn vi lar oss påvirke av ord. Både skrevne og uttalte. Leser vi en kundevurdering på nett så betyr terningkastene mer for oss enn de skrevne kommentarene som hører til. Det samme gjelder nok terningkast av typen «Best i test» som vi finner i både aviser og ellers på nett.
Lesertall på blogg er også et eksempel. Hvilket innlegg som genererer flest klikk eller lesere er uforutsigbart. Men jeg har en eller annen gang lest at å ha tall med i overskrifta hjelper. Jeg har en mistanke om at det hjelper mest, altså i betydningen å vekke størst interesse, for innleggene til de som allerede befinner seg på lista over toppbloggere. Det er min teori, ikke tallfestet sådan.
Antall likes på facebook og instagram er et annet mål vi henger oss opp i. De aller fleste av oss, mer eller mindre. Hvor mange likes oppnås med det nye profilbildet? Hvorfor fikk det gamle flere? Mye dramatisk grubling kan genereres ut av slikt noe.
Vi måler det meste. Pulsklokka er på når vi trener. Skrittelleren forteller oss hvor mye vi har tråkka rundt i løpet av dagen. På jobb måler vi antall kilometer vi har tilbakelagt på fritida, legger det sammen og ser hvor lang tid vi bruker på å «gå Norge på langs». Hverdagen vår styres av tall og måling. Mennesket har telt og målt i 40 000 år. Det begynte med tellepinner. Pinner der det ble risset inn et merke om gangen. Og dermed telte vi allerede da. Noen har lykketall og noen har tall de har fobi mot.
Jeg måler på jobb også. Tall og telling er viktig for små mennesker. Sammen med ungene måler jeg hvor lang en strek er… umulig å si, mener du kanskje. Det kommer an på. Hvor mange fotspor få plass langs streken for eksempel. Eller hvor mange kongler? Er streken 15 kongler lang eller er den lenger enn hele min kropp? Vi har ikke tatt i bruk tellepinner, men vi teller pinner. Eller måler hvor lange de er. Er de like lange som armen vår, kanskje? Refleksjonene rundt akkurat dette er et av stegene på veien til å bli interessert i og kunne tilegne seg kunnskap om matematikk. Tall med andre ord.
Forrige helg skulle jeg dele ei flaske prosecco på 6. Dele likt, altså. Ei flaske av typen som både var tung og umulig å se gjennom. Så det var vanskelig å se hvor mye som var igjen, for å si det sånn. Jeg nailet oppdraget på første forsøk. Det ble konkludert med at jeg tydeligvis og selvfølgelig både hadde vokst opp på 70-tallet OG jobbet i barnehage. To erfaringer som tydeligvis gjorde susen når det gjaldt deling og måling.
Hvor opptatt av å måle i tall kommer ungene til å bli når de vokser opp? Blir de like opptatt av likes, terningkast og lesertall som oss? Eller fortsetter de å være opptatt av hvor mange år de er eller at alle får like mange smågodtbiter når lørdagsgodtet skal deles?
Jeg syns i alle fall det er noe forlokkende og naivt tilfredsstillende å måle i kongler. Lurer på om jeg skal plukke av meg pulsklokka, legge vekk smarttelefonen og pause det meste andre av måleinstrumenter en dag eller to…jeg ser i grunn for meg at jeg kommer til å finne fram papir og blyant og lage en form for avkryssingssystem. Hvor mange timer er igjen før alt kan sjekkes? En strek for hver time, kanskje? Analogt og fint…
1-2-3…og med det fjerde skal det skje. Kanskje.
Blogglesere måles i tall. Og rundt noenogåttiendeplass er der friluftsheidi stort sett plasserer seg hver dag. Også i dag. Stabilt sideleie…
Blodprøvesvarene kommer i mer eller mindre uforståelige tall. Og ellers så liker vi som har vokst fra kongler å bruke tommestokk når vi måler. Med tall på.
Rett som det er så tar livet en omvei. Ting snur på hue og forventninger må endres. Plutselig så oppdager til og med slike som jeg verdien av en parkbenk.
Både fysisk og psykisk. Et sted å sette seg ned når det er nødvendig. Slik at omgivelsene kan studeres og nytes. Og jeg slipper å stirre rett ned hele tida for ikke å tråkke feil og havne på nesa i grusen. Et sted å hvile skrotten på vei til eller fra noe. Et sted å tenke. Et sted å fotografere og reflektere.
Vi trenger alle parkbenker. Noen av oss på flere måter.
Striskjorta og havrelefsa og slikt er dagens tema.
Rett som det er så har jeg hørt folk si at «det er så godt å komme i gjenge igjen», «striskjorta og havrelefsa» og så videre. Utsagnet kommer etter ferier eller langhelger der folk har levd livets glade dager, tatt en dans på roser, eller rett og slett gjort det helt motsatte av det de gjør en vanlig hverdag. Det betyr at folk setter pris på å returnere til hverdagen.
Jeg har alltid og hardnakket motsatt meg dette utsagnet. Ikke hverdagen i seg sjøl, altså. Det æ’kke no’ gæernt med den. Men jeg syns som regel det er skikkelig hardt og brutalt å gå tilbake til vanlig hverdag etter utskeielser. Jeg liker ikke å avslutte moroa, for å si det sånn. Og vil nesten alltid fortsette dansen på roser, hotelloppholdet eller turen. Vanligvis.
Akkurat i dag er jeg litt i tvil. Helgas utskeielser var ikke så lange, men veldig hyggelige. Og litt slitsomme. Det må innrømmes. Så i dag roer jeg nøtta, prøver å få kroppen i noenlunde normal stand ved hjelp av litt trening, og tilbringer tid helt alene for meg sjøl. Hverdag. Striskjorte og havrelefse. Katta er i nærheten da, om det skulle være behov. Dessuten har jeg snakket med et par stykker på trening samt min personlige it-ekspert. Det er akkurat så sosial som jeg kommer til å være i dag.
Sånn må det være for et annenhver-dag-menneske som meg. Sosialt samvær, bilkjøring, tur, svømming, felles måltider og barbesøk må etterfølges av hverdager. En hverdag som preges av restitusjon av både kropp og sjel. Jeg samler sammen restene.
Kall det striskjorta og havrelefsa om du vil. Eller dagen derpå…
Pysj og slækking i senga underveis i feiringa var relativt digg.Et slags boyband jeg traff på fjellet, tror jeg….med mest girls.Høstfjellet.Girlsa.Frukt og grønnsaker og slikt.
Det ble både tid for fjelltur, mat, drikke, kaffe, bading og enda litt til før 3 av 9 ble sendt med toget og friluftsheidi dro hjem til striskjorta og havrelefsa.
I kveld feirer vi gullbryllup. Sånt noe skulle det vært medalje for, vettu. Altså 50 års bryllupsdag. Ikke nødvendigvis feiringa.Alle ser mot kamera og har øya oppe. Samtidig! Fotografen skulle også hatt medalje.
Første oktober i fjor kjøpte jeg til min store overraskelse og forbauselse denne. Og skrev om den. Det passer godt på en gråværsfredag, den første dagen i oktober. Å skrive om blomster. Vi trenger det på denne tida. Naturen er full av farger. Men inne er det i grunn ganske grått. I alle fall her i huset. Bortsett fra denne. Den blomstrer igjen.
Når du finner noe helt uventet på den vanlige matbutikken din. Noe som er så usannsynlig styggpent og til dels harry at du for det første ikke helt tror på det du ser og for det andre tenker at sånn skal jeg i alle fall IKKE ha. Og så ender jeg med å kjøpe det. Den følelsen. Jeg fikk den i dag.
Jeg trampet da inn på min lokale Kiwi-butikk. Pantet den vanlige posen med tomgods og vasket henda (off kårs!). Svingte meg inn, knabbet ei handlevogn og rotet rundt i lomma etter den, som vanlig, alt for lange handlelappen.
BÆM! Rett imot meg lyste en reol med blomster i de mest grelle og usannsynlige farger. Lilla, turkis, rosa, blå… og alle sjatteringer av nevnte. Måtte faktisk gå helt innpå for å forsikre meg om at de ikke var av plast (er ikke helt sikker enda, faktisk!). Kule farger, enig i det, men såpass usannsynlige at jeg ble litt mer enn gjennomsnittlig i tvil.
Holdt på å stikke av til tomatene og avocadoen i grønnsakshylla, med en liten svipp innom dopapiret, men så tok nyskjerrigheten overhånd. Sneik en ekstremt blå en oppi handlevogna og håpte det ikke skulle dukke opp noen jeg kjente. Nyskjerrigheten og fascinasjonen vant. Og det faktum at orkide er den eneste blomstrende planten jeg får til å overleve. Antakelig fordi den ser dau ut det meste av tida uansett. Men den blomstrer da som regel igjen og igjen, selv om intervallene er litt ustabile.
Så da fikk jeg vesenet med meg hjem. Og i hele efta har jeg lurt på to ting: Hvilken effekt hadde denne hatt på, la oss si, for eksempel Blomster-Finn? Og vil den blomstre blått neste gang den bestemmer seg for å produsere noe annet enn lange tentakler av noen røtter, tro? Siden google er min venn, så ble det jo til at jeg sjekket spørsmål to i alle fall… nope! Neste gang blir den hvit, står det. Det tror jeg er like greit!
Så får jeg heller nyte blåfargen litt skrekkslagen noen uker nå. Den følelsen…
