Det blir vår her også…
Is og snø smelter og jula er definitivt over. I alle fall er det over for juleneket 😉
Søndagsbildet.
Her har det i følge de som forstår seg på slikt gått en “hurraheioghopp”-harepus🐇:
Dagens bilde.
Dagens quiz.
Jeg lurer ikke på de fire første, men stiller noen spørsmål:
- Hvem startet krigen i Ukraina?
- Hvem av disse tre opplever du at har mest diktatorisk atferd? Putin? Zelenskiy? Trump?
- Hvorfor ser Trump så opp til Putin?
Her er det mulig å filosofere fritt…
- Klarer Europa å forenes til en felles front?
- Hva holder Elon og Donald på med nå «i skyggen av» de horrible løgnene de har satt fram?
Mulig quiz ikke er rette ordet. Så vidt jeg har erfart har slikt mer til felles med min virkelighetsoppfatning. Og er langt mer lettfordøyelige.
Når stormannsgalskapen når slike høyder som den har gjort den siste uka så detter vanlige folk fullstendig av lasset . I alle fall jeg. All fornuft er kastet på båten og virkeligheten er så forvrengt at undertegnede blir helt apatisk. Og såpass skrekkslagen at både nyhetssendinger, avislesing og generelle forsøk på å holde meg oppdatert rett og slett blir noe jeg unngår.
Hva blir det neste? Kjøp av Grønland og Spa og badeland på Gaza er jo allerede brukt opp…
Heldigvis har vi Bernie. Endelig en amerikaner som tør og vil tale Trumps sannheter midt i mot. Så får det bare være at navnet høres ut som det hører hjemme i en eller annen amerikansk tegnefilm; Ole Brumm, for eksempel. Forresten; jeg foretrekker Hundremeterskogen med Ole og Bernie en million ganger foran Andeby med Donald…
Her er Bernie: https://www.facebook.com/reel/1326416818398934
Bildet av Bernie Sanders er fra NBC og valgt bevisst av barnehagepedagogiske grunner, “det vi vil ha mer av gir vi oppmerksomhet til”.
Også blogget om før: https://friluftsheidi.blogg.no/har-donald-gaatt-i-barnehagen.html
5 om dagen.
5 om dagen.
Jeg er jo som jeg har uttrykt til det kjedsommelige; glad i konkrete mål. Mål motiverer meg og inspirerer meg til å gjennomføre og det er skikkelig stas å nå dem. Men i dag har jeg tenkt litt på begrepet mål.
Vi skal spise 5 om dagen. Det er jo «gammal» kunnskap. Så skal vi helst gå minst 10 000 skritt hver dag. Inaktivitet er ikke bra. Kostholdsrådene sier at vi skal spise 800 gram frukt og grønt per dag. Og styrketrening bør absolutt vi over 50 bedrive minst en 2-3 ganger i uka. Vi skal ha 21 liter vann per person lagret i tilfelle krise. Og vi skal helst loggføre alt sammen i apper.
Telefonen måler hvor mye skjermtid jeg har per dag. Med klokka kan jeg måle hvor mye jeg sover og om jeg har hatt tilstrekkelig med «aktiv» tid. Til og med et «humørbarometer» fins visst i den der helseappen.
Jeg har pulsklokke. En ikke så altfor avansert aktivitetsklokke. Men jeg har ikke giddet å koble den til den telefonen jeg har nå. Jeg har faktisk ikke giddet å lade den på et par år. Den ligger godt bevart, tror jeg, i en skuff på kjøkkenet.
«Vil du dele treningsøkten din med andre brukere?», spurte klokka da jeg enda gikk med den på armen. NEI, på ingen måte, tenkte jeg! Og jeg er overhodet ikke ivrig på å se andres logger heller. Så det så.
Å måle er fint. Så lenge det gir motivasjon. Når det blir for mye av det gode og det ender med at livet styres av målinger og apper og alle mulige og umulige «bør» og «må» så melder jeg meg ut. Da blir det bare stress. Uønsket stress. Jeg trenger ikke sammenlikne treningsøktene mine med andre. Jeg er ikke engang sikker på om jeg trenger å sammenlikne mine egne økter. Og jeg trenger absolutt ikke at klokka eller telefonen skal fortelle meg om jeg har sovet i natt.
Jeg måler muligens alt for mye i livet mitt. Selv uten aktivitetsklokke på armen. Og jeg er jo sjøl ganske ivrig på å lage meg mål. På godt og vondt. Jeg kan jo bli en smule hekta når målet skal oppnås. Minst ett utendørs bad i uka så lenge det er isfritt på vannet har jeg jo drevet med i flere sesonger. Og da blir det jo bading uansett vær og form. Bare fordi jeg har det målet, liksom.
Til og med på blogg setter jeg meg tallfestede mål. 2 innlegg om dagen, har jeg tenkt at jeg skal lire av meg for tida. Men akkurat i dag lurer jeg litt på hvorfor. Jeg lurer litt på om slike mål noen ganger kan gi litt for mye fokus på kvantitet og ikke kvalitet. Og det gjelder ikke bare for blogginnlegg.
Jeg har nok spist 5 om dagen i dag. Jeg hadde tross alt salat til lunsj. Men 800 gram ble det definitivt ikke. Jeg har vært på beina, til og med på truger, men 10 000 skritt blir det så å si aldri. I alle fall ikke med telefonen i lomma… 😉. Jeg har imidlertid trent styrke i dag. Sjekk. Og vann i kanner og i brønnen har jeg mer enn nok av.
Telefonen påstår at jeg lå i senga i 9 timer og 40 minutter forrige natt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå i senga, jeg. Og det vet ikke telefonen min heller. For den befant seg på kjøkkenbenken helt fra i går kveld og til en eller annen gang utpå morgenen i dag.
Og blogg; jaggu meg sitter jeg her og skriver. Det betyr to innlegg denne mandagen. Så i dag kan jeg krysse av for det målet i alle fall. Men 5 om dagen blir det altså ikke!
Til meg, fra meg.
Erfaring tilsier at det kan være lurt å anskaffe sine fargeklatter sjøl. Også i februar😉. Så jeg gjør som Hanna Montana, eller Miley Cyrus da, ” I can by myself flowers….”
Jeg har lest en bok.
Ikke noe spesielt med det, egentlig. Jeg leser bøker hele tida, jeg. Noen ganger flere i uka og andre ganger kan jeg holde på med ei og samme bok i flere uker. Og så har jeg de bøkene jeg stadig tar ut av bokhylla og leser noen setninger eller sider i før jeg setter den tilbake. Til neste gang. Noen ganger er boka egentlig ren underholdning. En fiktiv historie, krim eller noe, som er spennende der og da, men som jeg ikke verken vil eller trenger å reflektere mer over.
Den boka jeg ble ferdig med i helga er litt annerledes. Den var tankevekkende og lærerik. Den hadde ord og vendinger som gir gjenklang og refleksjon. Og spesielt noen ord tar jeg med meg:
«Dine ord er akkurat som frø,
Det som vokser, er det du sådde.
Hvis du dyrker løk, blir det løk.
Hvis du dyrker kaktus, blir det kaktus.
Pass på ordene dine og velg hvilke frø du dyrker
I ditt hjerte,
I ditt liv,
I din fremtid.
…
snakk positivt,
tenk positivt.
Det vil forandre livet ditt.
…
En dag skjer det.»
Dette er en bestemors ord til sitt barnebarn i Afghanistan. Barnebarnet heter Mariam og lever et liv som fange i en hverdag med fysisk og psykisk vold, voldtekt og sult. Beretningen er Mariam sin og hun forteller den etter å ha kommet til Norge som flykning.
Et liv så langt fra det jeg er vant til nesten som overhodet mulig. Men ord som gjelder også for meg og mitt liv. Takk til den kloke bestemora og takk til Mariam som delte!
Boka heter: «Jeg er Mariam. En fortelling om frihet». Skrevet av Guro Kulset Merakerås og Mariam Rasouli. Kagge forlag, 2024.
Bildet er laget av Banksy og hentet på mutialart.com.
Dagens bilde.
Med stengt E6 så suser det i grunn godt uti her. Ca 4 1/2 meter fra hushjørnet. Det meste av døgnet🙈
Sjarmør.
Dette er husets sjarmør. Jeg satser på at småbrukeren ikke blir fornærmet for at jeg valgte katta og ikke skrev at det var han sjøl. Nei, denne karen har akkurat passert toårsdagen sin. Han veier den nette, men noe beskjedne, sum av 3,1 kilo og er på sitt beste rimelig sjarmerende. På sitt verste er han mer slitsom, syns jeg. Og uforutsigbar.
Så sjarmerende; javisst! Men har han potensiale? Kan han fortsatt betraktes som «ung og lovende»? For med makan til barnslig, vill og til dels rabiat oppførsel som han her kan oppvise, så er vel egentlig spørsmålet:
Vil jeg noen gang oppleve at denne pelsterapeuten kan krølle seg sammen på fanget og bare kose både seg og meg?
Jeg kjenner jeg er usikker. Men sjarmerende er han. Og jeg håper – for så lenge det er liv er det håp! Og muligens potensiale.
Takk til utifriluft for helgeutfordringen med sjarm og potensiale.
Spark meg bak!
Jeg kunne så visst trenge det rett som det er. Et spark bak! Slik at jeg kommer i gang, liksom. Noen ganger trenger faktisk bloggen det også. Eller jeg trenger et spark bak for å skrive et blogginnlegg.
Da er det jo fint med slike utfordringer som det bare er å slenge seg med på. Jeg henger jo litt etter når det gjelder akkurat disse utfordringene. Men med et ørlite spark bak så kommer herved mitt siste innlegg i frodith sin homonym-utfordring.
Jeg har jo vært på opptil flere sparkturer på jobb de siste ukene. Da har jeg brukt spark. Det har vært fine forhold. Selv om de ikke var så strålende som på denne sparkturen som vi gjorde med barnehagegruppa da isen hadde lagt seg på det nærmeste vannet i november for noen år siden. Jeg kan berolige alle skeptikere med at isen var tjukk!
Ut over sparktur med spark så er det småbrukeren og avleggeren som driver mest med sparking her i gården. Mitt ande «sparkebilde» er av avleggeren da hun var på landslagssamling i karate for noen år siden. Den sparkepiken kan sparke både hardt og høyt:
