For ei som sikkert ikke har hoppet siden….en eller annen gang i 2015. sikkert, så kan det være en utfordring å bidra til Frodiths lille januarmoro på en dag som denne. Jeg var i grunn fristet til å hoppe over hele utfordringen. He he!
Det lar seg jo så å si ikke gjøre å hoppe nå. Jeg klarer omtrent 2,5 cm opp i lufta med begge beina samtidig. That’s it! Jeg testet på do i sta. Som barn vet jeg at vi hoppet fra taket og ned i løssnøen når det var reale snøvintre. Og vi bygde skihopp og satte utfor med dødsforakt og miniski. Eller langrennsski. På jobb har jeg jo også bedrevet slik hopping på ski. Og lagt til rette for det. Både skihopping og hopping med akematte. Det kan jeg jo fortsatt kaste meg i gang med. Hoppe i det, som det heter.
Det kan hoppes i klærne og hoppes i havet. Jeg hopper til køys hver kveld, ehhh, det er vel mer bikke og ikke hoppe, kanskje. Og det kunne jo vært fint å hoppe over en og annen bekk som skal krysses når jeg er på tur i fjell og skog. Men når man slik som meg, skylder spenst, så blir det dårlig med hopping. Det blir som når jeg skal legge meg; jeg bikker. Eventuelt GÅR over bekken. Med minst ett bein og en stav eller to i bunnen til enhver tid.
Med lite fersk hopping å oppdrive så har jeg lett lenge og grundig og laangt i arkivet og funnet et hoppe-bilde. Et bilde av avleggeren da hun hoppet rundt i Sør-Afrika i 2019, tror jeg det var. Jeg har ikke spurt om lov til å dele hoppinga, men satser på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Hei og hopp!
Og jeg var jo ikke tilstede ved hoppet så fotograf er nok P W Ø.
Han her er definitivt rar. Både på norsk og svensk. Rar på norsk; det vil si besynderlig, snål og utenom det vanlige. Og rar på svensk; det vil si søt og god.
Nasse, 1 år.
Pus(s)ig og grom på samme tid. Rar. Som Frodith ber om gjennom dagens stikkord i januarmoroa 😉
Når stikkordet var omsorg så tenkte jeg fort på dette lille, stillferdige diktet som står oppslått langs poesistien ved Oppistun Børli der Hans vokste opp. Det er mye omsorg i et par pulsvotter. Og mye kjærlighet. Lag deg en god tirsdagskveld!
I tre uker i månedsskiftet oktober-november var jeg sammen med en gjeng damer med mange masker. Det var noen menner der også, altså, men det var damene som holdt maska! Jeg var på rehabilitering på MS-senteret og der var det mange masker kan jeg melde. Det ble begått maskering både sittende i sofa, stående, gående og sågar liggende på golvet.
Jeg har ikke drevet så mye med masker de siste åra. Bittelitt bare. Men disse damene inspirerte meg såpass at jeg til og med fikk til en to-tre julegaver etter hvert.
For jeg snakker selvfølgelig om masker som etter hverandre på en rundpinne eller strømpepinne kan bli til både sokker og pannebånd. I alle fall blir det for tida det for min del. Det var både gensere på gang, skjerf og et og annet nyttig ellers som ble produsert. Med pinner og tråd, via masker, til et ferdig prosjekt.
Jeg snakker selvfølgelig om strikking. Der er det masker. Både rette og vrange og vridde og snudde. Og en hel haug med andre fiffige løsninger. Jeg er ikke så god til å holde maska som de damene der. Så det er helt sikkert flere typer masker som ligger langt over mitt nivå…
Takk til strikkedamene som inspirerte meg til å strikke ferdig sokkene jeg begynte på for et par år siden. Og spesielt takk til maskeeksperten som klarte å forklare meg hvordan jeg skulle lage pannebånd. Hun forklarte godt nok i løpet av en kort setning til at jeg faktisk fikk det til da jeg kom hjem. Med rett antall masker.
Disse maskene skal bli sokker når de blir mange nok.
Og grunnen til å skrive om masker, den finnes her:
Når turen ut med søpla blir til en ekte ekspedisjon så vet du at det er vinter i Norge!
Da jeg kom hjem fra jobb i går så var vegen stengt (igjen!) og i nordgående fil utafor huset her sto det sikkert 10-15 vogntog og ventet på at politiet skulle skru av blålysa og åpne for trafikk. Bakerst sto brøytebilen! Det var de heldige som sto på veien. Lenger nedi bakken sto det visst en to-tre på tvers (igjen!). Derfor politi.
Småbrukeren hadde i grunn måkt snø hele dagen (igjen!). Og begge var rimelig fornøyd da vi kunne bunkre oss innadørs med fyr i ovnen og dagens dumt unnagjort. DA kom meldinga. «Husk at matavfall og papir hentes i morgen…..» og så videre. Søppeldunkene skulle ut til veikanten. Om det nå var mulig å finne ut hva som var veikant. Og hvor sannsynlig er det at renovatørbilen kommer i denne snøhaugen?
Det ble en slags ekspedisjon. Med både skallbukse og -jakke, hodelykt og snøskuffe. Om Fritjof Nansen hadde reinkarnert og dukket opp i mørten med Lars Monsen, Veiviseren og hele røkla i hælene så hadde det vært en helt naturlig del av konseptet. Hele opplegget virket noe suspekt. Og en smule meningsløst egentlig. Jeg er fortsatt i tvil om det var noen vits. Men det ble gjort! Og nå står dunkene ved veien. I veikanten. Tror jeg.
Vann ja. Å velge ett bilde av vann gir såpass mange alternativer, i alle fall i mitt bildearkiv, at det må tenkes litt her. Jeg har forresten et vannglass på bordet foran meg. Kunne det brukes, kanskje?
Eller blir det et bilde av bading? Det gjelder alltid å få tatt bilde av badinga. Hvis ikke gjelder den jo ikke. Så dermed, med mitt «badeliv», så er arkivet rikholdig. Sist sommer opplevde jeg dessuten en del vann i skoa….rett og slett fordi det regna helt hysterisk mye. Og et par ganger fordi jeg krysset elver ved å «gå rett på samma hva jeg støter på».
Dråper er også vann. Og veldig fotovennlig. Så det fins mange dråper i arkivet mitt også. Mange dråper som blir en stor å, kanskje?
Utsikt over vann er noe jeg søker på alle turer. Så hengekøye ved vannet, lavvo ved vannet eller utsikt til en foss. Det er myyyye bilder av ulike former for vann i alle mine bildearkiv.
Men nå for tida er det meste av vann i min nærhet frosset. Utendørs i alle fall. I fast form. Så her kommer mitt svar på dagens utfordring i Frodiths lille januar-moro:
Vann i fast form:
Vann i fast form, isbit fotografert på et isdekt vann. En isdiamant 🙂
Tull og fjas skal bli. Også akkurat i dag da. Da friluftsheidi er mer eller mindre tom for fjas. Da er det godt å ha et rikelig bildearkiv. Fullt av både tull og fjas og en del fanteri. Og galskap.
For litt over et år siden var jeg en tur i Wonderland sammen med Alice. Temaet akkurat denne kvelden var Disney-filmer. Og jeg trakk lappen der det sto Alice in Wonderland. Jeg kan ikke komme på en eneste film med mer tull og fjas enn akkurat den. I det landet hvor Alice tar seg fram fins alt. Alt fra snakkende tekanner til spillkort som marsjerer rundt som soldater. Hele filmen er så befriende full av fantasi og fjas. Rett og slett et overflødighetshorn av tull. Alt i et kaninhull.
Og jeg bestemte meg derfor for å gå fullt og helt inn for fjaset. Min «Mad Hatter» eller Gale Hattemaker var en tullete og morsom rolle å ta. Spesielt etter å ha sett Johnny Depp sin versjon. Han har forresten hatt en del fjasete roller før også….Både Willy Wonka og Jack Sparrow vil jeg påstå er et par fjasete figurer.
Så fjaset mitt kommer dermed fra bildearkivet. Tullet er derimot dagsferskt. Det handler rett og slett om å bringe litt tull og fjas inn i husarbeidet. Så langt er det Reidar her som tuller mest:
Reidar driver med tull. Også kalt støvsuging.Og i kombinasjon med han her i rommet så blir det i alle fall både tull og fjas.
I morgen blir det ikke noe tull og fjas, tror jeg:
Dette er de øynene jeg ser mest for tida. Det er disse øynene som følger meg. Nesten overalt. De følger med. Noen ganger på avstand. Noen ganger spørrende. Noen ganger rimelig harmonisk. Noen ganger på vakt. Og noen ganger, de fleste, er blikket ganske vilt. Nasse, 1 år og 14 dager ble mitt svar på dagens utfordring fra Frodith 🙂 Lag deg en fin søndagskveld!
Hender er det trettende stikkordet i Frodiths lille januar-moro. Mine hender kan være både kalde, smertefulle, hovne, klamme eller helt i orden. Når de er helt i orden så tenker jeg ikke så mye på dem. De får ikke mye oppmerksomhet da. Men de er i alle fall gode å ha. De skal skjære brød, pusse tenner, gre håret, kjøre bil og taste på laptopen. Og alt det der er erfaringsmessig trøblete når henda ikke virker.
På bildet har jeg hatt varme hender. Antakelig ikke så veldig varme da. Men varmere enn nysnøen som hadde falt på bilvinduet i alle fall. Ser du forresten hjertet inni hånda?
