«Det kommer røyk fra munnen din», sa han. 4-åringen.
«Ja men se, det gjør det fra munnen din også», svarte jeg.
Og jammen gjorde det ikke det. Det kom «røyk» både da vi pustet og da vi snakket. Til og med da vi lukket munnen og pustet gjennom nesa så kom det røyk.
«Men vet dere at det ikke heter røyk?», sa jeg. Nei, det visste de ikke, 4-åringene.
«Det heter damp», sa jeg.
«Ok» sa gutta og fortsatte med saging og vedkløving, som jo var det vi egentlig drev med før avsporingen slo til.
Etter ei lita stund med vedjobbing, litt klatring og en og annen avsporing ellers så var det tid for matpakke. Etter avtale mellom oss tre så skulle vi, uten resten av avdelingen, innta medbrakt mat og drikke ved ovnen i sommerfjøset. Vi hadde jo kløvd ved, så vi måtte jo se om den virka.
Midt i måltidet så oppdaget den ene av dem at det kom jo slik der «bamp» ut av munnen når vi spiste også.
«Ja, det kommer damp», sa jeg.
«Ja, det var damp ja, ikke bamp», sa 4-åringen snusfornuftig. Han lot seg ikke skremme av litt skjult korreksjon.
Rar den der dampen. Og jeg måtte forklare enda en gang hva som skjer når varm luft fra munnen møter kald luft ute. Ikke røyk. Damp altså.
Vi spiste og koste oss videre. Vi hadde allerede bekreftet at det var forskjell på lyden «d» og «b». Damp og bamp. Men nå oppdaget vi at den ulike maten vår hadde forskjellige lyder også. Gulrot knaser. Druer knaser ikke, men vi kunne høre «svosje»-lyder da vi tygde dem. Og så kjeks da! Det gir en egen kjeksknaselyd. Bare prøv.
Men så dro jeg opp det siste jeg hadde i matboksen:
«Vet dere hva dette er?».
«Potet» foreslo den ene.
«Nei», sa jeg. «Det heter kålrot».
«Kålrot», sa gutta og smakte på ordet. Det hadde de aldri hørt om før, sa de. Men den knaste den også, akkurat som gulrota.
«Og som potet», sa den ene. Når den ikke er kokt altså, det var vi enige om.
Lise Lauvik skriver på barnehage.no at utdanningsministeren skal “ta seg en bolle”. Jeg oppfordrer henne i samme slengen til å høre om den knaser når hun tygger den. Da kan det være krutt i’n…
Jeg mener bestemt at samtale rundt litt vedkløving er bedre språkstimulering enn både krutt og boller….
Ei lita arbeids- og lekestund hadde altså ført til at vi lærte oss to nye ord. Damp og kålrot. Det var tydeligvis litt nytt for begge gutta og lyder og begrep måtte smakes på og gjentas av dem begge. For den ene var det fint å øve litt på forskjellen mellom damp og bamp også. Forskjellen på lyden «d» og «b» med andre ord.
Dampen hjalp oss dessuten til å bedrive munngymnastikk. Som nevnt kan damp komme ut gjennom både munn og nese og dersom vi blåser kan vi kanskje få den til å fly ganske langt?
For meg som barnehageansatt så ble denne lille arbeidsøkta i vedskålen en eminent språktreningsaktivitet. Gutta kløvde ved og spiste mat, klatret og lagde vei i snøen, blant annet. Og skravlet. At det var språktrening også det vet jeg fordi jeg har jobbet med barn i noen år (25, påstås det), fordi jeg er barnehagelærer og jeg er bevisst hva det er vi driver med. Og heldigvis hadde jeg der og da tid, konsentrasjon og mulighet for å gripe fatt i øyeblikket og utnytte det.
Selv om vi egentlig var der for å kløve ved.
Så kjære Guri Melbye. Vi trenger ikke flere språkverktøy eller måleskjemaer for å sørge for at ungene kan «nok» norsk når de begynner på skolen. Vi trenger voksne som ser og hører og evner å ta tak i situasjoner sammen med enkeltbarn. Vi trenger voksne som er bevisste, konsentrerte og har tid. Vi trenger voksne med armer nok og hoder nok til å drive språkstimulering i garderoben, på kjøkkenet, på do, i skogen og i vedskålen!
For hvem trenger egentlig mer krutt, når vi har ved og vedskåler?
Inspirasjon:
Lise Lauvik, “Guri Melbye – ta deg en bolle!”, barnehage.no
https://www.barnehage.no/sprak/guri-melby–ta-deg-en-bolle/213701
Den observante legger merke til at det kommer damp (bamp) fra koppen også. Men det som forsvinner ut gjennom pipa, DET er “jøyk”.
