Noen ganger er det helt ok å ha beina godt plantet på jorda. Være litt jordnær, bokstavelig talt.
Det er fint å stå der på bakken og betrakte de litt mer høytsvevende individene over hodet sitt. Og så kan jeg tenke: dit skal jeg aldri!
Å vokse opp i et hus 250 meter unna besteforeldra sine er en velsignelse.
Alltid trygt og godt og et tak og et samlingspunkt i livet jeg og vi alle har satt pris på i alle år. Nå er taket borte. Generasjonen har gått ut av tiden og huset står tomt.
Å få beholde besteforeldre til en er over 47 år er en helt annen velsignelse, som jeg er så heldig å ha hatt helt til forrige lørdag. Nå er a bæssmor og’n bæssfar borte begge to.
A bæssmor var alltid der.
Hu var nesten støtt hjemme. Og hu drev med noe nesten støtt. Men uansett så hadde hu tid og rom til en prat. Eller et glass gul saft.
Fingra hennes bæssmor var alltid i virksomhet. Jakka mi på bildet er et eksempel på det. Den er bare et par år gammal, men et eksempel på hva fingra hennes produserte. Det var ikke lite.
Jeg vet at hu lagde minst et par tilsvarende jakker etter denne. Men som sagt det var jo ikke lite hu produserte.
Hekleduker i hundretall. Strikkejakker og ikke minst så mange hjemmestrikkede sokker. Jeg har slitt ut mange par. I tillegg har jeg gode minner fra baksida hennes bæssmor. Den som jeg husker at stakk opp over en eller annen grønnsaksbenk eller potetåker eller blomsterbed der hu drev å høste eller luke. Utrettelig i arbeid før hu skulle innat og lage middag til seg å’n bæssfar. Alltid 3 retter. Suppmat, hovedrett og dessert.
Da vi fikk beskjed om at a bæssmor hadde sovnet inn var vi akkurat i ferd med å sette oss for å drikke kaffe og eta kake. Vi skulle feire arvingen sin 21-års dag. Ei rar feiring vart det. Men på en eller annen måte så passet det litt også. Jeg har sjelden opplevd så mye godt til kaffen som hver gang a bæssmor sto for kakelaget. Det er det nok flere som kan skrive under på.
Takk for alt du var og alt det fine vi kan minnes. Det er helt greit å være fornøyd nå, bæssmor. Jeg og vi alle unne deg å kvile!
Å vera i livet
(Tre vers til mor)
Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
Haldis Moren Vesaas
Det er den tiden av året når fargene er på sitt mest intense rundt omkring her. Spesielt den grønne.
Småbrukeren har de siste åra hatt en ide om at selvdyrket mat er greia. Det begynte med kortreiste juletrær for noen år siden. Det har blitt mye gran etter det. Men ingen av oss er så veldig ivrige på å spise denne grana. Dermed har fenomenet kortreist og selvdyrket spredt om seg og kjøkkenhage og potetåker har stadig utvidelser. Han dansken, bonden Frank, må nok ta på seg noe av skylda tipper jeg.
I fjor hadde vi så mye og så diger squash at jeg måtte ta med på jobb og pent be de som var innom forsyne seg av overskuddet. Det er noe begrenset hvor stor andel av det vi klarte å få i oss selv. Selv om vi gjorde en helhjertet innsats.
Det ser lovende ut i år også. Selv om reddikene fortsatt innehar peanøttstørrelse så er de i alle fall mange. Og vi har spist av dem i dag. Det er lite som slår en salat til grillmaten med kortreist og selvdyrket innhold. Jeg setter pris på noe ekte kjøtt- eller fiskemat på grillen, men om noen uker er vi nok sjøberga når det gjelder tilbehør.
Foreløpig er det mynten som leder. Dermed må vi bare bøtte innpå med mojito støtt og stadig. Hater når det skjer!
På akkurat denne datoen, kl. 20.48 om kvelden, for nøyaktig 21 år siden ble jeg mamma. Epletreet blomstrer for deg i dag, vennen. Jeg tipper det blomstret den dagen også. Den beste avleggeren man kan tenke seg så endelig dagens lys, bittelitt på overtid og en smule motvillig. “Jeg er jo født skeptisk», som hun selv pleier å si.
Starten var jo relativt traumatisk og vi måtte gå noen omveier men det har vært en glede og ære å få følge med deg på reisen. Jeg er ufattelig og grenseløst stolt over den utgaven av deg selv du har blitt. Hva du har fått til og hvilke valg du har tatt opp igjennom. Du er voksen, reflektert, ansvarlig og uredd og du har både integritet og toleranse. Selvstendig i både tanke og handling, ambisiøs og dedikert.
Dagen i dag feirer du med eksamenslesing og trening. Typisk deg, med andre ord. Litt god mat og livsnyting håper jeg også du tar deg tid til.
Jeg har arrangert poolparty, spist is og vært på roadtrip med pappaen din. Alt til ære for deg og dagen din!
Ikke for å skryte, altså, men jeg sluttet å omgås folk lenge før det ble trendy. Leste dette på en genser for ei stund sida. Det traff. I alle fall har feiring av slike dager som 17.mai blitt veldig mye mindre pretensiøst de siste årene. Egentlig roligere og roligere år for år.
Det blir gjerne sånn i årene etter russetida. Ikke egen russetid, avkommets. Det var noen relativt avslappede feiringer de siste åra før der også. Men de siste par har vært meget alternative. Skogstur har blitt en vane. Bunad bare sporadisk. Flagget er i bruk hvert år. Og bildebevis forteller at det har blitt servert hjemmebakt og selvpyntet kake i alle fall 3 år på rad nå. DET er ganske spektakulært!
I år var vi hakket mer offisielle enn på lenge, faktisk. Pirka ut ’64-modellen og inntok bobler fra stetteglass på egen tomt mens vi bivånet forbipasserende 17.maitog. Smittefritt og forskriftsmessig tog av veterankjøretøyer, altså. Men artig innslag.
Meldingene om kreative løsninger på feiringa har tikket inn på sosiale medier både i dag og i uka som har gått. Sekkeløp og potetløp i hagen er planlagt. Sjampanjefrokost. 17.maitog kun med naboen og eget instrument. Konge og dronning i bil rundt i hovedstaden. Mye kreativt initiativ og mye stas.
Her ble det pinnebrød i bollevariant og kaffe på bål (inne i lavvo) i skogen. Flagg og småbruker var med. Avleggeren, som hadde meldt seg frivillig til å jobbe, litt for å slippe unna bighappyvennegjengsomfeirer17.mai-presset, kunne melde om panikkslagne kunder på potetlompe- og strømpebuksejakt. Enkelte ting var akkurat som i fjor, med andre ord.
Tankene går til alle dere unge (og eldre) som ikke hadde blitt bedt på ørten sjampanjefrokoster og vennelunsjer uansett og som lurer på om dere var nr 21 på lista i år…. Sender en klem til martinehalvs.blogg.no og dere andre som kjenner på forventingene og presset om slik og slik feiring. Jeg tror det er flere av dere enn vi aner. Det er mange måter å feire på! Lag dine egne tradisjoner. Det er du som bestemmer hvordan du skal feire og hva som blir bra for deg, ikke medier eller annen massesuggesjon. Jeg håper du har lagd deg en fin og alternativ dag.
I morgen er det helt vanlig mandag! Jeg er mett og takknemlig og lurer på om jeg må spare isen min til da.
Småbrukeren og hu sjøl liker å gå ut til lunsj. Det er digg å bli servert akkurat det man har lyst på av kreative retter, gjerne sammen med et glass godt å drikke, sittende helt rolig på en stol. Helst i sola eller halvskyggen hvis det er varmt.
Nå regner jeg med det er en del folk her i landet som har lengtet etter både lunsj og utepils i sola. Småbrukeren og jeg tok lunsjen ute i dag vi også. Men vi gadd ikke stå i kø for å sitte bak et plexiglass. Vi valgte et sted som var koronafritt og fredelig. Noen få forsiktige skritt til skogs, flatt og lett terreng, tilpasset hu sjøl med slarkete kne og lite samarbeidsvillig kropp.
Serveringen var aldeles glimrende. Småbrukeren er god der. Pannekaker med salt karamellsaus og skogskaffe sto på menyen. Temperaturen var innafor og det historiske suset over plassen akkurat passe eksotisk. Ryggstøet var et furutre og underlaget lyng med sitteunderlag. Selskapet var ypperlig. Altså småbrukeren. Han skravla akkurat passe mye. Ellers var det deilig stille der. Ut over det så vi en ruslende mann. Ei firfisle eventuelt en hoggorm. Rakk ikke artsbestemme før vedkommende var borte. Og to joggere. Dem om det. De to siste så ikke oss. Sikkert så slitne at de hadde kikkertsyn.
Småbruket har multitasket i hele vår. Det gjør det jo i grunn ellers også, det ligger jo litt i småbrukerkonseptet at det foregår mye samtidig. Spesielt om våren. Denne våren har småbruket også fungert som lesesal.
Den hjemvendte, også kalt evakuerte, studenten har inntatt 2.etasje og ett rom er effektivt gjort om til lesesal. Kompendier, lærebøker, laptop og notater har florert siden starten av mars. Kollokvier, kurs og forelesninger er kringkastet over nett og podcast og videochat med studiekompiser har vært nesten daglig kost. Studenten har bare dukket frem fra papirhaugen når det skal inntas mat, eller når vedkommende må ta en kjærkommen tur ut i frisk luft.
I dag skinner sola. Laptopen og notatene er linet opp. Studenten har fått seg frokost og nettet sjekkes nå for påloggings- og opplastingskapasitet. Det er eksamensdag på småbruket og stemningen er til å ta og føle på.
Allikevel kjennes dagens eksamen i grunn ut som en test. I dag er det filosofene som skal dissekeres og diskuteres. Examen philosophicum. Om noen uker er det jus. Jeg tar ut av oppvaskmaskina. Det gjelder å tilpasse mestringsnivå til utøver….
Ps! Aristoteles, Descartes, Kant og Smart er nå behørig redegjort for og diskutert. Kandidaten er lettet over at første kapittel på veien til master er unnagjort.
Det er først når man er på bunnen man kan begynne å grave seg ned, har jeg hørt. Graving i jorda er ren meditasjon, sier andre.
Siden finmotorikken har en sånn dag så ble avleggeren og jeg enige om at valg av søndagssyssel måtte innebære noe som det ikke spilte noen rolle om datt ned…
Å så blomsterfrø, var forslaget. Det innebærer utearbeid med graving i jord og plastpotter og i følge avleggeren så ville det gå bra om jeg mista et frø eller to… Og aktiviteten kan utføres på gressmatta, så om jeg sjøl bikker så er overlevelsesmulighetene store. Det eneste knusbare er glasset i drivbenken. Det tar småbrukeren seg av.
Etter dette var det i grunn bare å legge seg på sofaen igjen….
I går skrev jeg om favorittrommet mitt. Eller jeg skrev vel egentlig at jeg ikke er så opptatt av å ha favoritter i form av at noe blir satt på første-, andre- og tredjeplass og at noe annet dermed havner utenfor pallen. Bortsett fra i konkurranser der jeg deltar da. Der er pallen viktig.
Men selv om jeg prinsipielt er imot å ha absolutte favoritter så har jeg en. Nemlig favorittdama mi! Hu er ung og vakker, ambisiøs og disiplinert. Snill og bestemt. Kompromissløs og målbevisst. Det beste av alt er at hun er hjemmelaget og husets avlegger.
Da jeg kom hjem etter en hel dag på farten i går hadde favorittdama tatt pause i eksamensforberedelsene og sto klar med hjemmelaget middag. Og vinglasset sto på bordet. Ingen over, ingen ved siden. En ren førsteplass med andre ord.
Er det rart jeg digger denne her?
Småbrukeren har ofte klær på. Det er veldig greit siden vedkommende jobber mye utendørs. Og selv om småbruket ligger der ingen skulle tru at nokon kunne bu er det både naboer og en forbipasserende vei her. Praktisk er det også med klær. Lett å bli litt ubeskyttet når en jobber mye med til dels skarpt verktøy. Nok, nok.
Småbrukeren har definitivt et praktisk forhold til temaet outfit. Han er nok det man kan kalle bortimot null opptatt av mote. Det er helt uvesentlig i hans verden. Men han er opptatt av praktisk egnethet. Slik sett kan han vel sies å ha sin egen stil. I tillegg har han ifølge seg selv fryktelig mye klær. DET har han nok rett i. I alle fall tekstiler.
Dagens småbrukeroutfit ser slik ut og er nok i følge eieren praktisk talt nytt. Altså anskaffet for sånn i gjennomsnitt ca 20 år siden, vil jeg tro:
Bildet er selvfølgelig snikfotografert i ekte paparazzistil.
Jakke type rød. Varm nok. Vindtett og uslitelig. Opprinnelse ukjent.
Bukse type «arbeidsbukse» med mye lommer til alt en kan komme til å trenge av småspiker osv. Sånn som håndtverkere bruker. Litt ubestemmelig farge, men utgangspunktet var vel en slags mørk kaki. Vaskemaskina er tydeligvis udødelig, da mye av innholdet fra lommene er gjenfunnet i trommelen.
Belte type selvlaget på sløyden en gang på 80-tallet. Lær og metall. Ikke så kinky.
Sko type vernesko. Trygt og godt og godt brukt.
Sokker av type forsvarets ull. Slitesterke. Helt sikkert uten gjenværende elastikk.
Samekniv. Kjekt å ha.
Lue, eller hvadenåer, i alle fall noe på hue. Diffus både farge og opprinnelse. Fryser nok sjelden på øra i og med plassering av hodeplagg.
Gjennomgangstemaet for outfiten er: det holder i maaaaange år til! Uavhengig av hull, knapper som er erstattet med tau, manglende strikk osv. Uansett: snasent!
