Ei helg med hauger og lass med migrene i tillegg til ekstrem fatigue er snart over. Om det er migrenemedisin eller fatigue som har lenket meg til sofaen de par siste dagene er jeg usikker på. Jeg vet ikke hvem som kom først av høna og egget heller.
Men jeg gjør et tappert forsøk på å lade meg opp for ei ny uke. Denne gangen for ei uke med fryktelig mange avtaler og store mengder klokkeslett og frister å forholde meg til. I alle fall fire av dem har direkte med sjukdom å gjøre. Time her klokka det, time der klokka så…Jeg må innrømme at jeg er spent. Spent på hvordan jeg i min reduserte tilstand skal klare å gjennomføre alt. Kapasiteten er mildt sagt noe redusert og når migrenen kommer på forhånd, så sier det seg selv at oppkjøringa ikke blir helt optimal. Som toppidrettsutøverne ville sagt.
Uka blir en øvelse i å slappe av mellom slaga. En ekstremsport jeg vanligvis er fryktelig dårlig på. Jeg er med andre ord en veldig dårlig soldat. Jeg er ikke akkurat noen mester i å «sove mens jeg kan», for å si det sånn. Men jeg kommer meg. Det må jeg si. Jeg har øvd så lenge at jeg nå faktisk er i stand til å duppe av på sofaen, i dagslys, selv om jeg ikke har høy feber eller kraftig migrene. DET i seg selv er ikke verst. En øvelse jeg egentlig aldri har fått til før. Det er fortsatt både tilfeldig og relativt overraskende når det skjer. Men det skjer. Det er et «framskritt».
Å lide av ekstrem fatigue hjelper nok også. På evnen til å sovne på sofaen, altså. Det hjelper definitivt ikke for så mye annet. «Men når du er sliten så må du jo hvile slik at du kommer deg igjen!». Ja, hadde det enda vært så enkelt. Det er der fatigue skiller seg betraktelig fra vanlig slitenhet, nemlig. Jeg har vært sliten før. Stressa, utkjørt, bortimot møtt veggen-sliten. Kje, som det heter på dialekt. Så kom det endelig ei helt tom og ledig helg. Hvile og søvn, avslapping og godstemning, frisk luft og passe med mat og drikke et par dager og jeg var klar til å møte utfordringer igjen. Hvile gjorde godt og kropp og sjel hadde kommet seg.
Fatigue oppfører seg på en helt annen måte. I alle fall for meg. Jeg våkner sjelden uthvilt. Ikke etter 8 timers søvn heller. Vekkeklokke er nesten krise. Det beste er å våkne sakte. Sitte minst en halvtime i senga før jeg står opp og så sigende innfinne meg i vertikal stilling, finne meg litt frokost og sette meg igjen. Og så sitte rolig til frokosten er spist. Er jeg i form så virker jeg et par timer da. Så må det sittes litt igjen. Muligens ligges på sofaen. På en dårlig dag så skippes de to timene og sofaen må til pers med en gang. Alle aktiviteter som medfører en halvtimes innsats, gjerne på rolig nivå, krever hvile. Altså en halvtime innsats, en halvtime hvile, en halvtime innsats, en halvtime hvile….
NHI definerer fatigue slik:
«Fatigue er en følelse av overveldende utmattelse som ikke blir bedre av søvn eller hvile. Fatigue kan være fysisk, psykisk, eller begge deler. Det er et symptom som er vanlig ved mange sykdommer.
Fatigue er en følelse av total utmattelse og mangel på energi. Noen beskriver det som en følelse av svakhet, eller konstant slitenhet. Det kan ligne på utmattelse man kjenner ved influensa. Det er ikke det samme som å være trøtt. Når du har fatigue, har du en uforklarlig, vedvarende og tilbakevendende utmattelse. Du kan våkne om morgenen etter å ha sovet hele natten, og føle det som om du ikke har sovet. Eller du er ikke i stand til å fungere på jobb eller være produktiv hjemme. Du kan være for utmattet til å utføre vanlige, dagligdagse gjøremål.» (NHI.no/livsstil/egenomsorg/fatigue)
Slik går no dagan. Fatigue-dagene. En dag innimellom så kan innsatsen strekke seg over noe mer tid. Men da må hvileperioden gjerne være dobbel så lang etterpå før jeg virker igjen. Om det kjennes begrensende? Gjett!
Men denne uka skal jeg øve. Øve på å hvile mens jeg kan. Selv om jeg skal rekke noe senere den dagen. Jeg skal bli en bedre soldat denne uka. En «sov mens du kan»-soldat.
Ønsk meg lykke til!
En av disse soldatene er bedre enn den andre til å sove mens hen kan…
